Tidligere i sommer skrev jeg om deg, fineste Oslo, og erklærte min kjærlighet. Jeg ramset opp hva jeg elsker og hva jeg ikke kan leve uten, og du omfavnet meg i retur med flere gode minner, Øya-festivalen og solfylte dager på Frysja og i Nordmarka (les innlegget her).

Forstå meg rett lille storbyen min, jeg skal ikke gjøre det slutt eller noe, vi må bare ta en prat. Det er særlig en ting jeg vil ta opp med deg, og jeg håper du vil ta meg på alvor. I 2013 kunne vi lese om et Oslo-politi som ønsket å innføre forbud mot all utendørs overnatting i hovedstaden, og i mai samme år var vedtaket et faktum. Vedtaket sier at det er ikke er lov å sove ute på offentlige plasser, det være seg benker, fortau, parker etc.

I går kunne vi i flere aviser lese om en fersk rapport utarbeidet av Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter. Rapporten slår fast at Oslo-politiet opptrer rasistisk og diskriminerende overfor særlig romfolk og afrikanere som sover ute. Rapporten forteller både om rasistiske utsagt og overdreven bruk av makt og direktør for Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, Kristin Høgdahl, håper nå at FN vil oppfordre til å trekke tilbake forbudet. Hun sier videre at dette var en bevisst risiko ved å innføre forbudet, og at det med de siste forelagte data bør være grunnlag for å fjerne forbudet.

Allerede i 2013 uttrykte Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik bekymring. Etter ovennevnte rapport uttaler hun at vi nå har fått enda en rapport som viser at rasisme og diskriminering er utbredt i Norge i dag. Norge får sterk kritikk med hensyn til hvordan vi oppfyller kravene i Rasediskrimineringskonvensjonen, og det understrekes at det ikke gjøre nok for å bekjempe rasismen i landet vårt.

Forbudet bidrar blant annet til:

 

Så. Jeg har åpenbart litt å gå på når det kommer til liveblogging. Starta på et eller annet i går, men kom (heldigvis) ikke lenger enn til overskriften (som blir stående).

Øya 2015. De to første dagene har vært fantastiske! Sol, varme, venner, øl, popcorn, jævlig dyr mat som kommer i altfor små porsjoner, nye Ray Bans (takk, Vipps), ny flanell og dust mange kjekke mannfolk. Dag 2 inkluderte dansing til svetten rant til Run the Jewels, Silvana Imam og Tyler, the Creator og evig hjertesmerte med Florence + The Machine. And it's hard to dance with a devil on your back - So shake him off, oh whoa! I dag jazzes festen opp et hakk og jeg håper på en helaften.

Legger ved bilder av åpningsbandet Razika som alltid treffer med sin Faen ta deg, evig nydelige Belle and Sebastian, det beste outfit-bildet noensinne (festivaluniformen er på - denim og smykker), smil og øl og min store kjærlighet Florence. Slenger inn et par snapstorys også - uten å ane hvordan de blir seende ut.

Er du på Øya? Fav. konsert til nå?

I dag gledes det blant andre til Oral Bee & Da Playboy Foundation, Alt-J, Jaga Jazzist, Siri Nilsen, Beck og Lars Vaular. Sleng på alle jeg ikke kjenner så godt men lover å sjekke ut så er utsiktene gode altså!

Sender forøvrig ut en takk til bloggklubben foren billett til lørdagen - veit om ei som gleder seg til å rocke med meg fra start til slutt.

 

 

I forrige uke snublet jeg over en sak i på Mammanett om en særs frekk lapp på en kafe på Røa. På lappen står det: «Til informasjon: Det er ikke tillatt å arrangere barselgruppe treff/møte i dette lokalet uten samtykke/reservasjon.»  Det står altså ikke at det at det ikke er tillatt å holde barseltreff eller møter i lokalet, kun at disse skal avtales på forhånd. Hva skjer? Mammaer og pappaer i det ganske land blir provosert og føler seg krenket.

Jeg syns Pappahjerte forsvarer kafeen godt i sitt innlegg "Kafeen som hater barn", og syns det er knall å se en forelder med såpass innsikt og kløkt. Også Linn Doherty går ut og ber barselmammaene og barnevognmafiaen slappe av litt. Det finnes selvsagt også nok av innlegg fra mødre som mener dette ikke gjelder dem, at de aldri har skiftet bleie på en kafe, at deres barn ikke gråter høyt og at de på ingen måte kjenner seg igjen i kafeeieren på Røa sine beskrivelser. De er selvsagt ikke blant disse foreldrene som mener at universet kretser om dem og deres barn.

Hvem er så disse foreldrene som lar barnet sitt hyle sine lunger blå fordi de selv har vent seg til lyden? Jeg kan love deg at vi andre på kafeen ikke er vant til, eller komfortable med den lyden. Vi sitter nemlig her for å jobbe og kose oss. Ja, og jeg surner faktisk når jeg får sparket i stykker strømpene mine på trikken av et par leirete cherrox. At "barn er barn" og at dere er på vei fra barnehagen er faktisk ikke mitt problem; jeg skal på en middag og har ikke med meg ekstra strømper. Nei, det er faktisk ikke greit at alle venninnene dine må planlegge alle treff etter når du må amme eller avleggeren skal sove.

Jeg har ingenting i mot barn, snarere tvert i mot, men jeg har altså ikke egne. Det jeg derimot har er en forkjærlighet for å sitte på kafe, ha hele strømper når jeg ankommer middager og at planer og sosiale sammenkomster skjer på alles premisser. Jada, jeg innser at disse foreldrene også vil på kafe, at en trikketur kan være stressende og at hverdagen er en kabal som sjelden går opp. Jeg innser at de har like rett til å komme frem på fortauet med den kolossen av en barnevogn de dytter på, og de har selvsagt rett til å få plass på kollektive transportmidler. Samtidig så utelukker ikke det ene det andre. De har rett, og jeg har rett. Jeg vil ha det digg på kafe, jeg vil ikke sitte der og føle at jeg like så godt kunne satt meg midt i en barnehage. Jeg vil høre på deilig loungemusikk og sippe til min doble latte med ro i sjela, jeg vil ikke måtte skru på full guffe for å stenge ute snakk om amming, strekkmerker, bæsjemengder og din fødsel med påfølgende revnete vagina.

//Bilder gjengis med tillatelse. Nila (5) koser seg på kafe på Oslobesøk med kafebesøk og det hele.

 

 

 

 

 

Endelig sol og festival-tid! I dag kickes Øyafestivalen i gang, og jeg gleder meg stort til musikk og god stemning.

 Jeg har på et eller annet merkelig vis klart å karre til meg et pass til gjesteområdet, men aner ikke hva det vil si. Mistenker at det er stedet hvor presse henger, og tenker at faren for liveblogging er høy.

 De siste dagene har samtalene i kollektivet hatt høy festival-faktor, og det gjennomgående teamet har vært "what to wear?" Mitt evige tips når det kommer til festival-antrekk er å ikke prøve så hardt. Been there done that. Har klare bilder av meg selv, i en alder av noenogtjue, på Roskilde med hjemmemekka dreads, latterlig store bukser og armene fulle av hempsmykker. I år blander jeg meg nok inn i mengden med denim, smykker og hatt. Skal ikke se bort i fra et skjørt eller to, en maxikjole og ei fjær i håret heller. Se forøvrig her for litt mer om studentferie og festivalkjærleik.

 Skal oppdatere post med band og program senere. Nå - vinke min søster og nevø adjø på Oslo S idet de flytter til Bergen. Megasnufs!

---

 

#øyafestivalen #øya2015 #oya2015 #oslo #oslove

I dag kan vi lese at Hareide mener at Barnevernet må få ansvar for asylbarn. Jeg åpner saken med glede og entusiasme, men ødelegger selvsagt for meg selv ved å skumme gjennom kommentarfeltet. 

"Av alle toppolitikere tror jeg Hareide er den mest naive av alle. Han kan jo snakke litt om hvordan han ser for seg at disse "barna" blir økonomiske ressurser. Jeg vil heller tro de blir økonomiske byrder som alle de andre."

"Dette er bortimot blank løgn fra Hareid side. Norge trenger overhodet ikke disse "ressursene"."

Før helgen kunne vi lese om en protestaksjon på asylmottak i Lunner. Som følge av dette valgte Ulf Leirstein (FrP) å stille spørsmål ved søkernes takknemlighet ved å være i Norge, og mente videre at slike kriminelle handlinger bør få konsekvenser for asylsøknaden. Jeg klarte ikke å la være, og valgte å ta til motmæle på Twitter. Samtalen er limt inn nederst i innlegget (tar selvkritikk for å gå inn i en sånn samtale i halvfylla). I samme nettavis skriver Stavrum i dag om asylbarna som glemmes av alle og det er denne tematikken som opptar meg.

Antallet enslige asylsøkere under 18 år er økende og den største utfordringen er, som Stavrum skriver, gruppen mellom 15 og 18 år. Når ungdommen fyller 15 år er de ikke lenger Barnevernets ansvar, og med tanke på at de enda ikke er myndige havner de mellom flere stoler hvor ingen egentlig har, eller tar ansvar for dem. Enkelte venter på svar på søknad, enkelte har fått opphold mens andre venter på 18-årsdagen når de skal sendes ut av landet. Det som for meg står frem som ytterst umenneskelig er at disse ungdommene ikke behandles som nettopp dette - ungdommer. Barn. Ikke voksne, men barn og unge. De behandles som selvstendige voksne av et system som preges av byråkrati og ansvarsfraskrivelse, og de blir kasteballer og nummer i en bunke med papirer.

Jeg har i tidligere innlegg spurt hvor medmenneskeligheten er i alle disse hårreisende diskusjonene om innvandring er, og mener bestemt at det vi heller burde diskutere er integrering. Legger vi (som i det norske samfunnet med alt det innebærer) forutsetningene til rette for en vellykket integrering i det hele tatt? Jeg velger å si nei. Det mest brukte argumentet MOT innvandring syns å være at disse ikke vil/ønsker/gidder/klarer å bidra til samfunnet. Det nekter jeg å tro på. Jeg nekter å tro at noen ønsker å gå på NAV fremfor å jobbe og skape seg et liv, i trygghet. Jeg var i forrige uke i kontakt med ei (som ønsker å være anonym) som kunne fortelle om en ung syrer i starten av 20-åra. Mannen har godkjent asyl, og holder til på mottak i nord en plass. Det eneste han vil er å komme i gang med jobb, men gjett hva? Han må sitte på ræva, på et mottak langt oppi gokk uten noen form for sysselsetting, og han må vente. Vente på at en kommune er villig til å ta ham i mot. Det kan ta to år har han fått beskjed om. To år kan han risikere å sitte der, denne unge, arbeidsvillige mannen. To år betales det for hans plass der, fremfor å la han få lov til å tjene penger selv. Han har i sommer hatt permisjon fra mottaket og har brukt tiden i Oslo. Her har han jobbet nattskift på en restaurant til 45 kroner i timen bare for å ha NOE å gjøre. Nå er permisjonen over, og han gruer seg maksimalt til å reise tilbake til mottaket og en hverdag fylt med ikke annet enn venting. Jeg vet at jeg etter en stusselig måned uten jobb holder på å fly på veggen, så skal han sitte der i to år? Får han seg betalt arbeid på egen hånd mister han rettigheten til økonomisk støtte mens han tar introduksjons- og norskkurs. Jada. På den ene siden skrikes det om at disse folka ikke gidder, men så møter vi noen som gidder og da er det søtten meg feil det også!

En annen ekstremt viktig side av saken er traumer og traumebehandling. Disse ungdommene, disse barna, de er flyktninger. Flyktninger. Smak på ordet. De har ingenting. De er kanskje den ene i søskenflokken som en desperat familie hadde penger til å sende i trygghet. Kanskje valgte de ham, storebroren, fordi han var den eneste som kunne overleve flukten? Som var rustet til å arbeide og skape seg et liv i et nytt land? Dette er unge mennesker som er oppvokst med krig, død og som har levd i frykt i mange år. Så kommer de hit da, til flotte Norge, hvor de stappes inn på et mottak uten hverken adekvat oppfølging eller ivaretakelse.

- Hvis man setter sammen grupper hvor noen får opphold, andre får avslag, og andre igjen sitter og vet at de må ut på 18 års-dagen, så skaper det et miljøe som er en enorm belastning, sier dokumentarfilmskaper Margareth Olin til Klassekampen. Olins film «De andre» fulgte slike ungdommer: - For meg er det overraskende at vi ikke har sett større og mer tragiske utfall av den manglende omsorgen disse barna får, sier Olin til Klassekampen (Stavrum, Nettavisen 10/08.15).

I Tidsskrift for Norsk Psykologiforening kan vi lese at "diagnosemanualen DSM IV (Amerian Psychiatric Association, 2000) definerer en traumatisk hendelse som en situasjon hvor personen opplever, er vitne til eller er konfrontert med en eller flere hendelser som involverer død eller trussel om død, alvorlig skade eller psykiske krenkelser mot en selv eller andre. I tillegg må personen reagere med intense følelser av frykt eller hjelpeløshet. For barn kan reaksjonen også kjennetegnes ved desorganisert eller agitert atferd" (les mer her). 

Putt disse gruppene sammen, la dem knytte seg til hverandre, fjern en av deres egne (jf. sak fra Lunner) og kall dem kriminelle når de reagerer slik som naturen har skapt dem til å reagere. Med frykt, selvforsvar og desperasjon. Når i alle dager skal vi begynne å se menneskene BAK disse desperate handlingene? Når skal vi tenke lenger enn nesa rekker, og når skal vi ta i mot mennesker i nød på en måte som gagner både dem og oss? Gi dem trygghet, omsorg og verdighet så kan jeg vedde ei nyre på at de kommer seg på beina raskere enn ved å behandle dem som kriminelle som lever (her) på lånt tid. Når skal vi slutte å behandle mennesker som har overlevd krig i land vi har deltatt i krigshandlinger i som de kriminelle? Når skal vi innse at en person på 17 år som har flyktet fra krig, overgrep og vold ikke er en person man bare kan kaste inn i samfunnet og forvente at skal fungere som en ressurs? Når skal vi innse at å fylle opp mottak med unge mennesker som må vente i år på å bli tildelt bostedskommune, som må vente i år før de for lov å jobbe ikke er veien å gå? Når skal vi innse at det ikke er menneskene det er noe galt med, men at måten vi som samfunn tar dem i mot er helt på trynet? Når skal vi innse at å ivareta de behovene unge asylsøkere har vil lønne seg i lengen fremfor å behandle dem som kriminelle? Når skal vi begynne å se mennesker , barn og ungdom fremfor utgiftsposter? Jeg vil forslå at vi starter omtrent akkurat nå.

Som singel i den lille storbyen Oslo havner jeg ofte i diskusjoner vedrørende sjekking, dating, flørting og sex. Jeg er så heldig og ha flere single venninner som jeg kan dele både tanker, frustrasjoner og fantasier med, og nå som det er sommer sitter samtalene gjerne litt løsere på tungespissen. Vi diskuterer heftig den siste matchen på tinder, han kjekkasen på treningssenteret, den idiotiske eksen som var helt rå i senga eller han dødskjekke på det utestedet. Du vet, han som er altfor ung, men så innmari flott. Vi er en gjeng med meget sterke personligheter, vi vet hva vi vil ha og ikke vil ha og vi er ikke redde for å si vår mening. Vi er alle mellom 28 og 32 år og vi har alle våre erfaringer med det motsatte kjønn - det være seg gode, mindre gode og rett og slett bedritne erfaringer.

Jeg har flere ganger prøvd å observere oss litt utenfra og tenkt på at vi oppfører oss som menn, og hver gang må jeg gi meg selv en feministisk ørefik. Hva er egentlig forskjellen mellom at menn sitter og bjeffer på jenter som går forbi, og at vi jenter lirer av oss noe seksuelt ladet når det jogger en kjekkas forbi i bar overkropp? Vi er raskt ute med pekefingeren hvis mannfolk seksualiserer, slenger bemerkninger og gir oss uønsket oppmerksomhet, men er vi så mye bedre selv? Misforstå meg rett. Jeg er selv aktiv i diskusjoner som omhandler seksuell trakassering, og det er ingen hemmelighet at kvinner er mer utsatt for slike tilnærmelser og overgrep enn menn. Det jeg snakker om her faller ikke inn i den kategorien. Det er selvsagt helt uaktuelt for noen av oss og gå bort til en kar på byen og gripe tak i penisen hans, på samme måte som at det er helt uakseptabelt om en fyr putter hånden sin under skjørtet mitt på dansegulvet.

Det jeg snakker om her er skillet mellom menn og kvinner på sjekkearenaen. Hvor går dette skillet egentlig? Er det mer ok at en mann sluker en kvinne med blikket, mens han åpenbart tenker på noe helt annet enn intellektet hennes, enn at en jentegjeng sitter og skåler i drinker mens de klynker «han der kunne lett få tatt meg oppetter en vegg»? Vi jenter klager over at norske menn ikke sjekker, men er vi så mye bedre selv? Jeg har opplevd at britiske menn har kommet bort på gata og spurt meg med på en kopp kaffe, men noe sånt har jeg aldri opplevd at en norsk mann har gjort. De står gjerne og glor fra den andre siden av dansegulvet til klokka runder desperat, før de snøvler frem noe harry ræl om et nachspiel. På den andre siden sitter jentene og sender stjålne blikk på flotte menn uten noen gang å gå bort og si hei. Hva venter vi på? Skal vi vente på at han skal komme bort og si «du ser så smart ut!», eller kan vi snart ta saken i egne hender? Er det fortsatt sånn at menn skal stå for sjekkingen, at kvinner skal være pene og uskyldige, at aldersforskjellen skal gå fra eldre menn til yngre damer og at one night stands gjør en jente billig? Er det fortsatt sånn at stereotype oppfatninger trumfer gjensidig tiltrekning og lyst? Hvis det er tilfelle i Oslo i 2015 vil jeg gjerne by opp til en revolusjon! Jeg starter med å sende en melding til han dritkjekke fyren fra forrige helg. Han altfor unge vet du.

---

 

Det er noe spesielt med en kliss ny telefon. Ikke bare ny telefon, men også ny type telefon. Aldri har jeg kløna verre, og alt i meg savner min elskede iPhone. Det er åpenbart nye tider nå! Ingen gamle meldinger eller anrop, ingen bilder lagret på telefonen og et batteri som muligens varer lenger enn et kvarter.

Jeg klarer selvsagt ikke å få bilder fra iPhone over på pc eller ny telefon. Det jeg derimot har fått til er å åpne mappe med bilder som er lagret på min Google-konto, og der er det mye gøy! Meg og min eks, sårbart smilende og søtt naive. Min fineste lille Dino. Sommerminner. Nevøen min - så liten og god! Venner på weekendtur og familie på middag.

Det er nye tider, og hva de bringer aner jeg ikke. Det som derimot ikke har forandret seg er oslove, venninnene, kjærligheten til mat, trening og vinen. Betryggende i grunn.