hits

august 2015

Kjære Oslo - et åpent brev.

Tidligere i sommer skrev jeg om deg, fineste Oslo, og erklærte min kjærlighet. Jeg ramset opp hva jeg elsker og hva jeg ikke kan leve uten, og du omfavnet meg i retur med flere gode minner, Øya-festivalen og solfylte dager på Frysja og i Nordmarka (les innlegget her).

Forstå meg rett lille storbyen min, jeg skal ikke gjøre det slutt eller noe, vi må bare ta en prat. Det er særlig en ting jeg vil ta opp med deg, og jeg håper du vil ta meg på alvor. I 2013 kunne vi lese om et Oslo-politi som ønsket å innføre forbud mot all utendørs overnatting i hovedstaden, og i mai samme år var vedtaket et faktum. Vedtaket sier at det er ikke er lov å sove ute på offentlige plasser, det være seg benker, fortau, parker etc.

I går kunne vi i flere aviser lese om en fersk rapport utarbeidet av Nasjonal Institusjon for menneskerettigheter. Rapporten slår fast at Oslo-politiet opptrer rasistisk og diskriminerende overfor særlig romfolk og afrikanere som sover ute. Rapporten forteller både om rasistiske utsagt og overdreven bruk av makt og direktør for Nasjonal institusjon for menneskerettigheter, Kristin Høgdahl, håper nå at FN vil oppfordre til å trekke tilbake forbudet. Hun sier videre at dette var en bevisst risiko ved å innføre forbudet, og at det med de siste forelagte data bør være grunnlag for å fjerne forbudet.

Allerede i 2013 uttrykte Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik bekymring. Etter ovennevnte rapport uttaler hun at vi nå har fått enda en rapport som viser at rasisme og diskriminering er utbredt i Norge i dag. Norge får sterk kritikk med hensyn til hvordan vi oppfyller kravene i Rasediskrimineringskonvensjonen, og det understrekes at det ikke gjøre nok for å bekjempe rasismen i landet vårt.

Forbudet bidrar blant annet til:

1. Mange vises bort

Forbudet håndheves aktivt, til tross for at det motsatte ble sagt da forbudet ble vedtatt.I løpet av to måneder i fjor ble 679 personer bedt om å flytte seg, 140 ble fjernet med makt, 55 ble arrestert og 39 ble tiltalt. 

2. Diskriminering i lov og praksis

Soveforbudet ser ut til å bli håndhevet på en diskriminerende måte. Hjemløse med rom- eller afrikansk bakgrunn har dobbel så høy risiko for å bli vist bort sammenlignet med europeisk utseende respondenter.

3. Umenneskelig behandling

Forbudet er blitt håndhevet på en måte som antyder grusom, nedverdigende eller umenneskelig behandling, med rasistiske kommentarer, voldsbruk og konfiskering av identitetspapirer.

4. Fratas grunnleggende rettigheter

Oslo-politiet balanserer ikke hensynet til offentlig orden med retten til privatliv og bevegelsesfrihet. Forbudet tillater rutinemessig bortvisning, uavhengig av om man forstyrrer ro og orden. Det gis ingen advarsler eller tidsfrister. 

Fra LDO sine sider (les mer her).

Hjemløse mennesker kriminaliseres. Benker med pigger og politi som behandler hjemløse med overdreven makt og kjipe holdninger. En by og et samfunn hvor marginaliserte grupper som ikke eier nåla i veggen skyves enda lenger vekk, og ned. Er det å fjerne dem fra bybildet viktigere enn menneskeverd og rettigheter? Er det virkelig det? Oslo! Er det sånn vi vil ha det? Hva skjedde med samhold, rosetog, fellesskap og kjærlighet? Hva skjedde med å være verdens fineste lille storby? Kan vi ikke vise storsinn, medmenneskelighet og empati? I tider da verden står overfor store kriser og katastrofer som rammer mennesker på grusomt vis, man vi ikke reise oss? Sammen? Jeg er klar jeg, du må ta bare ta meg i hånden og bli med. La oss stå opp som et godt eksempel, holde hender og verne om de svake i samfunnet? De som ikke kan gå hjem til en varm seng og kjærlig familie, men som må krølle seg sammen under en fuktig avis på en vond benk. For dem. Er du med, Oslo?

 

 

 

#HunSpanderer og likestilling til folket!

«Jeg vil ikke akkurat kalle meg en feminist!»

Dette er en setning jeg hører altfor ofte, og da særlig fra den mannlige delen av mine bekjente. De spytter ut ordet som om det er forbeholdt sinte kvinner som elsker kroppshår, som helst ville bodd i en verden totalt renset for testosteron og som, i likhet med enkelte edderkopparter, spiser en eventuell parringspartner etter oppnådd befruktning.

Hva er det som gjør at dette begrepet fortsatt er forbundet med noe negativt? Jeg kan ikke for mitt bare liv fatte det. La oss nå stadfeste en gang for alle at feminisme ikke dreier seg om ønsker om et kjønnsløst samfunn. Det dreier seg ikke om at kvinner vil utslette menn eller anser seg selv som det overlegne kjønn. Nei. Det dreier seg om å kunne gå inn i en bokhandel og be om hjelp til å finne en bok til en 5-åring uten å, i 9 av 10 bokhandlere (ja, jeg har sjekket), få spørsmålet «er det gutt eller jente». Et mer fornuftig spørsmål vil være «hva liker bursdagsbarnet å lese». Det dreier seg om at det i 2012 var en timelønnsforskjell mellom kvinner og menn på 12% (http://www.dn.no/meninger/debatt/2015/03/06/2154/Forskning-viser-at/minst-likelnn-p-lnnstoppen). Det dreier seg om at jenter og kvinner som voldtas må svare på hva de hadde på og hvor mye de hadde drukket den kvelden, og at menn som opplever det samme ikke tør å anmelde i (helt legitim) frykt for å ikke bli tatt på alvor. Det dreier seg om seksuelle tilnærminger som bagatelliseres bort som fleip, og det dreier seg om at jenter som er åpne om at de liker sex uglese og dømmes. Det dreier seg om at unge gutter kan lire av seg setninger som «pene jenter knuller ikke» og at kampanjer som #jegharopplevd eksploderer i delte erfaring og beretninger. Hvorfor? Jeg vet ikke. Jeg trudde bedre om oss, jeg gjorde virkelig det.

Nå lanseres en ny kampanje, og jeg elsker den allerede. #HunSpanderer dreier seg mer om stereotype kjønns-oppfatninger enn seksuell trakassering, og er et kjærkomment tilskudd i likestillingsdebatten. Kampanjen går over en uke og sparkes i gang i morgen - 19. august.

Ideen bak kampanjen er så enkel som dette: Dette forventes det at kvinner skal by på. Så hva forventes av menn? Jo, at de tar regningen på restaurant eller spanderer en drink i baren, av og til. Er det rettferdig a? Som et første steg mot et likere samfunn, inviterer vi til en uke der jentene får muligheten til å utligne skjevheten. Ved å spandere på gutta. Likt skal tross alt være likt. Til gjengjeld blir gutta med og tar praten (hentet fra kampanjens facebok-side. Les mer her). Kampanjen adresserer subtil kjønnsdiskriminering i Norge og vil primært spres på sosiale medier. Kampanjen oppfordrer oss kvinner til å ta steget mot et mer likestilt samfunn og mot å bekjempe kjønnsdiskriminering. Dette gjør de ved å spandere en kveld på gutta der foreslåtte snakkekort brukes for å stimulere diskusjonen. Poenget er å forene, ikke splitte og fokus er på at dette ikke er kamp mellom kjønnene - men en bevisstgjøring om felles mål (hentet fra kampanjens hjemmeside. Se her for mer info og snakkekort). Se forøvrig veldig nyttig og provoserende info om likestilling i Norge her og lag ditt #HunSpanderer-bilde her.

Jeg, Linn (32), er blodfeminist anno 2015. Jeg påberoper meg retten til sjangle dritings og usjarmerende hjem fra byen uten å måtte se meg over skulderen i frykt for å bli overfalt, jeg påberoper meg retten å be om samme lønn for samme arbeid, å jobbe fulltid fremfor deltid (visste du at tre ganger så mange jenter som gutter jobber deltid?) og jeg påberoper meg retten til å ha de samme karrieremulighetene som enhver mann vil ha. Jeg påberoper meg retten til å se på en flott mann på samme måte som en mann ser på en flott kvinne, og jeg påberoper meg den samme retten som han har til å smatte med tunga og kommentere kroppen hans til venninnene mine. Jeg er dritt lei av at jenter skal være rene og pene mens gutta skal være tøffe, og jeg er dritt lei av å få beskjed om at det ikke er sjarmerende med jenter som banner. Jeg påberoper meg retten til å si hva jeg mener i diskusjoner uten å bli kalt hysterisk, til å ligge med hvem jeg vil uten å bli kalt hore og til å kalle seksuell trakassering for akkurat det det er uten å bli kalt prippen. Jeg påberoper meg retten til si i fra når menn omtales som "bestemte" mens kvinner unnskyldes med at de har mensen. Jeg krever at menn skal møtes med respekt, forståelse og rettssikkerhet når de er ofre i en overfallssak og jeg syns det er latterlig at det alltid er mannen som skal betale.

Det er min rett som person å kreve disse tingene. Ikke som kvinne, men som person og samfunnsorger. Syns du vi alle skal ha rett til disse tingene, uavhengig av kjønn? BRA! Da regner jeg med at du sprer det glade budskap? Syns du derimot at jeg tar meg litt for til rette? Syns du jeg er for frempå og direkte? For utfordrende? For dramatisk? At likestillingskampen er over, at vi (hvem nå enn du mener de"vi" er) er i mål og at feminisme er overflødig og sytete? Fair - men da vil jeg gjerne møte deg og diskutere dette på en saklig måte. Hva med en kaffe? Jeg spanderer så klart!


//Jeg anbefaler alle å ta en titt på nettsiden til kampanjen for gode snakkekort (enkelte av dem har jeg brukt ovenfor) og mer om bakgrunnen for kampanjen.

#HunSpanderer #likestilling 

 



 

Hallææ bloggen!

Så. Jeg har åpenbart litt å gå på når det kommer til liveblogging. Starta på et eller annet i går, men kom (heldigvis) ikke lenger enn til overskriften (som blir stående).

Øya 2015. De to første dagene har vært fantastiske! Sol, varme, venner, øl, popcorn, jævlig dyr mat som kommer i altfor små porsjoner, nye Ray Bans (takk, Vipps), ny flanell og dust mange kjekke mannfolk. Dag 2 inkluderte dansing til svetten rant til Run the Jewels, Silvana Imam og Tyler, the Creator og evig hjertesmerte med Florence + The Machine. And it's hard to dance with a devil on your back - So shake him off, oh whoa! I dag jazzes festen opp et hakk og jeg håper på en helaften.

Legger ved bilder av åpningsbandet Razika som alltid treffer med sin Faen ta deg, evig nydelige Belle and Sebastian, det beste outfit-bildet noensinne (festivaluniformen er på - denim og smykker), smil og øl og min store kjærlighet Florence. Slenger inn et par snapstorys også - uten å ane hvordan de blir seende ut.

Er du på Øya? Fav. konsert til nå?

I dag gledes det blant andre til Oral Bee & Da Playboy Foundation, Alt-J, Jaga Jazzist, Siri Nilsen, Beck og Lars Vaular. Sleng på alle jeg ikke kjenner så godt men lover å sjekke ut så er utsiktene gode altså!

Sender forøvrig ut en takk til bloggklubben foren billett til lørdagen - veit om ei som gleder seg til å rocke med meg fra start til slutt.

 

 video:video video:video

Den hellige (kafe)time og andres skrikerunger.

I forrige uke snublet jeg over en sak i på Mammanett om en særs frekk lapp på en kafe på Røa. På lappen står det: «Til informasjon: Det er ikke tillatt å arrangere barselgruppe treff/møte i dette lokalet uten samtykke/reservasjon.»  Det står altså ikke at det at det ikke er tillatt å holde barseltreff eller møter i lokalet, kun at disse skal avtales på forhånd. Hva skjer? Mammaer og pappaer i det ganske land blir provosert og føler seg krenket.

Jeg syns Pappahjerte forsvarer kafeen godt i sitt innlegg "Kafeen som hater barn", og syns det er knall å se en forelder med såpass innsikt og kløkt. Også Linn Doherty går ut og ber barselmammaene og barnevognmafiaen slappe av litt. Det finnes selvsagt også nok av innlegg fra mødre som mener dette ikke gjelder dem, at de aldri har skiftet bleie på en kafe, at deres barn ikke gråter høyt og at de på ingen måte kjenner seg igjen i kafeeieren på Røa sine beskrivelser. De er selvsagt ikke blant disse foreldrene som mener at universet kretser om dem og deres barn.

Hvem er så disse foreldrene som lar barnet sitt hyle sine lunger blå fordi de selv har vent seg til lyden? Jeg kan love deg at vi andre på kafeen ikke er vant til, eller komfortable med den lyden. Vi sitter nemlig her for å jobbe og kose oss. Ja, og jeg surner faktisk når jeg får sparket i stykker strømpene mine på trikken av et par leirete cherrox. At "barn er barn" og at dere er på vei fra barnehagen er faktisk ikke mitt problem; jeg skal på en middag og har ikke med meg ekstra strømper. Nei, det er faktisk ikke greit at alle venninnene dine må planlegge alle treff etter når du må amme eller avleggeren skal sove.

Jeg har ingenting i mot barn, snarere tvert i mot, men jeg har altså ikke egne. Det jeg derimot har er en forkjærlighet for å sitte på kafe, ha hele strømper når jeg ankommer middager og at planer og sosiale sammenkomster skjer på alles premisser. Jada, jeg innser at disse foreldrene også vil på kafe, at en trikketur kan være stressende og at hverdagen er en kabal som sjelden går opp. Jeg innser at de har like rett til å komme frem på fortauet med den kolossen av en barnevogn de dytter på, og de har selvsagt rett til å få plass på kollektive transportmidler. Samtidig så utelukker ikke det ene det andre. De har rett, og jeg har rett. Jeg vil ha det digg på kafe, jeg vil ikke sitte der og føle at jeg like så godt kunne satt meg midt i en barnehage. Jeg vil høre på deilig loungemusikk og sippe til min doble latte med ro i sjela, jeg vil ikke måtte skru på full guffe for å stenge ute snakk om amming, strekkmerker, bæsjemengder og din fødsel med påfølgende revnete vagina.

Hvordan vil det bli mottatt om jeg, neste gang et barn sparker i stykker strømpene mine, gjør det samme med deres mor og eller far? Jeg lurer på hvor lenge jeg får bli sittende på kafe hvis jeg skriker av full hals. Jeg mistenker at jeg hadde blitt kastet ut rimelig kjapt av hensyn til de andre gjestene. Hvorfor skal småbarnsforeldre være noe unntak? Ta nå gjerne med deg ungen på kafe, men er det for mye å forlange at den, som andre mennesker, oppfører seg som folk? På den måten kan jeg drikke min latte og blogge, og du kan sippe din enkle skinny latte på soya. I perfekt harmoni.

//Bilder gjengis med tillatelse. Nila (5) koser seg på kafe på Oslobesøk med kafebesøk og det hele.

 



 

 

 

 

Øya 2015 baby!

Endelig sol og festival-tid! I dag kickes Øyafestivalen i gang, og jeg gleder meg stort til musikk og god stemning.

 Jeg har på et eller annet merkelig vis klart å karre til meg et pass til gjesteområdet, men aner ikke hva det vil si. Mistenker at det er stedet hvor presse henger, og tenker at faren for liveblogging er høy.

 De siste dagene har samtalene i kollektivet hatt høy festival-faktor, og det gjennomgående teamet har vært "what to wear?" Mitt evige tips når det kommer til festival-antrekk er å ikke prøve så hardt. Been there done that. Har klare bilder av meg selv, i en alder av noenogtjue, på Roskilde med hjemmemekka dreads, latterlig store bukser og armene fulle av hempsmykker. I år blander jeg meg nok inn i mengden med denim, smykker og hatt. Skal ikke se bort i fra et skjørt eller to, en maxikjole og ei fjær i håret heller. Se forøvrig her for litt mer om studentferie og festivalkjærleik.

 Skal oppdatere post med band og program senere. Nå - vinke min søster og nevø adjø på Oslo S idet de flytter til Bergen. Megasnufs!


 

#øyafestivalen #øya2015 #oya2015 #oslo #oslove

Asylbarn, rass-politikere og takk til Stavrum!

I dag kan vi lese at Hareide mener at Barnevernet må få ansvar for asylbarn. Jeg åpner saken med glede og entusiasme, men ødelegger selvsagt for meg selv ved å skumme gjennom kommentarfeltet. 

"Av alle toppolitikere tror jeg Hareide er den mest naive av alle. Han kan jo snakke litt om hvordan han ser for seg at disse "barna" blir økonomiske ressurser. Jeg vil heller tro de blir økonomiske byrder som alle de andre."

"Dette er bortimot blank løgn fra Hareid side. Norge trenger overhodet ikke disse "ressursene"."

Før helgen kunne vi lese om en protestaksjon på asylmottak i Lunner. Som følge av dette valgte Ulf Leirstein (FrP) å stille spørsmål ved søkernes takknemlighet ved å være i Norge, og mente videre at slike kriminelle handlinger bør få konsekvenser for asylsøknaden. Jeg klarte ikke å la være, og valgte å ta til motmæle på Twitter. Samtalen er limt inn nederst i innlegget (tar selvkritikk for å gå inn i en sånn samtale i halvfylla). I samme nettavis skriver Stavrum i dag om asylbarna som glemmes av alle og det er denne tematikken som opptar meg.

Antallet enslige asylsøkere under 18 år er økende og den største utfordringen er, som Stavrum skriver, gruppen mellom 15 og 18 år. Når ungdommen fyller 15 år er de ikke lenger Barnevernets ansvar, og med tanke på at de enda ikke er myndige havner de mellom flere stoler hvor ingen egentlig har, eller tar ansvar for dem. Enkelte venter på svar på søknad, enkelte har fått opphold mens andre venter på 18-årsdagen når de skal sendes ut av landet. Det som for meg står frem som ytterst umenneskelig er at disse ungdommene ikke behandles som nettopp dette - ungdommer. Barn. Ikke voksne, men barn og unge. De behandles som selvstendige voksne av et system som preges av byråkrati og ansvarsfraskrivelse, og de blir kasteballer og nummer i en bunke med papirer.

Jeg har i tidligere innlegg spurt hvor medmenneskeligheten er i alle disse hårreisende diskusjonene om innvandring er, og mener bestemt at det vi heller burde diskutere er integrering. Legger vi (som i det norske samfunnet med alt det innebærer) forutsetningene til rette for en vellykket integrering i det hele tatt? Jeg velger å si nei. Det mest brukte argumentet MOT innvandring syns å være at disse ikke vil/ønsker/gidder/klarer å bidra til samfunnet. Det nekter jeg å tro på. Jeg nekter å tro at noen ønsker å gå på NAV fremfor å jobbe og skape seg et liv, i trygghet. Jeg var i forrige uke i kontakt med ei (som ønsker å være anonym) som kunne fortelle om en ung syrer i starten av 20-åra. Mannen har godkjent asyl, og holder til på mottak i nord en plass. Det eneste han vil er å komme i gang med jobb, men gjett hva? Han må sitte på ræva, på et mottak langt oppi gokk uten noen form for sysselsetting, og han må vente. Vente på at en kommune er villig til å ta ham i mot. Det kan ta to år har han fått beskjed om. To år kan han risikere å sitte der, denne unge, arbeidsvillige mannen. To år betales det for hans plass der, fremfor å la han få lov til å tjene penger selv. Han har i sommer hatt permisjon fra mottaket og har brukt tiden i Oslo. Her har han jobbet nattskift på en restaurant til 45 kroner i timen bare for å ha NOE å gjøre. Nå er permisjonen over, og han gruer seg maksimalt til å reise tilbake til mottaket og en hverdag fylt med ikke annet enn venting. Jeg vet at jeg etter en stusselig måned uten jobb holder på å fly på veggen, så skal han sitte der i to år? Får han seg betalt arbeid på egen hånd mister han rettigheten til økonomisk støtte mens han tar introduksjons- og norskkurs. Jada. På den ene siden skrikes det om at disse folka ikke gidder, men så møter vi noen som gidder og da er det søtten meg feil det også!

En annen ekstremt viktig side av saken er traumer og traumebehandling. Disse ungdommene, disse barna, de er flyktninger. Flyktninger. Smak på ordet. De har ingenting. De er kanskje den ene i søskenflokken som en desperat familie hadde penger til å sende i trygghet. Kanskje valgte de ham, storebroren, fordi han var den eneste som kunne overleve flukten? Som var rustet til å arbeide og skape seg et liv i et nytt land? Dette er unge mennesker som er oppvokst med krig, død og som har levd i frykt i mange år. Så kommer de hit da, til flotte Norge, hvor de stappes inn på et mottak uten hverken adekvat oppfølging eller ivaretakelse.

- Hvis man setter sammen grupper hvor noen får opphold, andre får avslag, og andre igjen sitter og vet at de må ut på 18 års-dagen, så skaper det et miljøe som er en enorm belastning, sier dokumentarfilmskaper Margareth Olin til Klassekampen. Olins film «De andre» fulgte slike ungdommer: - For meg er det overraskende at vi ikke har sett større og mer tragiske utfall av den manglende omsorgen disse barna får, sier Olin til Klassekampen (Stavrum, Nettavisen 10/08.15).

I Tidsskrift for Norsk Psykologiforening kan vi lese at "diagnosemanualen DSM IV (Amerian Psychiatric Association, 2000) definerer en traumatisk hendelse som en situasjon hvor personen opplever, er vitne til eller er konfrontert med en eller flere hendelser som involverer død eller trussel om død, alvorlig skade eller psykiske krenkelser mot en selv eller andre. I tillegg må personen reagere med intense følelser av frykt eller hjelpeløshet. For barn kan reaksjonen også kjennetegnes ved desorganisert eller agitert atferd" (les mer her). 

Putt disse gruppene sammen, la dem knytte seg til hverandre, fjern en av deres egne (jf. sak fra Lunner) og kall dem kriminelle når de reagerer slik som naturen har skapt dem til å reagere. Med frykt, selvforsvar og desperasjon. Når i alle dager skal vi begynne å se menneskene BAK disse desperate handlingene? Når skal vi tenke lenger enn nesa rekker, og når skal vi ta i mot mennesker i nød på en måte som gagner både dem og oss? Gi dem trygghet, omsorg og verdighet så kan jeg vedde ei nyre på at de kommer seg på beina raskere enn ved å behandle dem som kriminelle som lever (her) på lånt tid. Når skal vi slutte å behandle mennesker som har overlevd krig i land vi har deltatt i krigshandlinger i som de kriminelle? Når skal vi innse at en person på 17 år som har flyktet fra krig, overgrep og vold ikke er en person man bare kan kaste inn i samfunnet og forvente at skal fungere som en ressurs? Når skal vi innse at å fylle opp mottak med unge mennesker som må vente i år på å bli tildelt bostedskommune, som må vente i år før de for lov å jobbe ikke er veien å gå? Når skal vi innse at det ikke er menneskene det er noe galt med, men at måten vi som samfunn tar dem i mot er helt på trynet? Når skal vi innse at å ivareta de behovene unge asylsøkere har vil lønne seg i lengen fremfor å behandle dem som kriminelle? Når skal vi begynne å se mennesker , barn og ungdom fremfor utgiftsposter? Jeg vil forslå at vi starter omtrent akkurat nå.







Sjekking, kjønnsroller og singel-revolusjon

Som singel i den lille storbyen Oslo havner jeg ofte i diskusjoner vedrørende sjekking, dating, flørting og sex. Jeg er så heldig og ha flere single venninner som jeg kan dele både tanker, frustrasjoner og fantasier med, og nå som det er sommer sitter samtalene gjerne litt løsere på tungespissen. Vi diskuterer heftig den siste matchen på tinder, han kjekkasen på treningssenteret, den idiotiske eksen som var helt rå i senga eller han dødskjekke på det utestedet. Du vet, han som er altfor ung, men så innmari flott. Vi er en gjeng med meget sterke personligheter, vi vet hva vi vil ha og ikke vil ha og vi er ikke redde for å si vår mening. Vi er alle mellom 28 og 32 år og vi har alle våre erfaringer med det motsatte kjønn - det være seg gode, mindre gode og rett og slett bedritne erfaringer.

Jeg har flere ganger prøvd å observere oss litt utenfra og tenkt på at vi oppfører oss som menn, og hver gang må jeg gi meg selv en feministisk ørefik. Hva er egentlig forskjellen mellom at menn sitter og bjeffer på jenter som går forbi, og at vi jenter lirer av oss noe seksuelt ladet når det jogger en kjekkas forbi i bar overkropp? Vi er raskt ute med pekefingeren hvis mannfolk seksualiserer, slenger bemerkninger og gir oss uønsket oppmerksomhet, men er vi så mye bedre selv? Misforstå meg rett. Jeg er selv aktiv i diskusjoner som omhandler seksuell trakassering, og det er ingen hemmelighet at kvinner er mer utsatt for slike tilnærmelser og overgrep enn menn. Det jeg snakker om her faller ikke inn i den kategorien. Det er selvsagt helt uaktuelt for noen av oss og gå bort til en kar på byen og gripe tak i penisen hans, på samme måte som at det er helt uakseptabelt om en fyr putter hånden sin under skjørtet mitt på dansegulvet.

Det jeg snakker om her er skillet mellom menn og kvinner på sjekkearenaen. Hvor går dette skillet egentlig? Er det mer ok at en mann sluker en kvinne med blikket, mens han åpenbart tenker på noe helt annet enn intellektet hennes, enn at en jentegjeng sitter og skåler i drinker mens de klynker «han der kunne lett få tatt meg oppetter en vegg»? Vi jenter klager over at norske menn ikke sjekker, men er vi så mye bedre selv? Jeg har opplevd at britiske menn har kommet bort på gata og spurt meg med på en kopp kaffe, men noe sånt har jeg aldri opplevd at en norsk mann har gjort. De står gjerne og glor fra den andre siden av dansegulvet til klokka runder desperat, før de snøvler frem noe harry ræl om et nachspiel. På den andre siden sitter jentene og sender stjålne blikk på flotte menn uten noen gang å gå bort og si hei. Hva venter vi på? Skal vi vente på at han skal komme bort og si «du ser så smart ut!», eller kan vi snart ta saken i egne hender? Er det fortsatt sånn at menn skal stå for sjekkingen, at kvinner skal være pene og uskyldige, at aldersforskjellen skal gå fra eldre menn til yngre damer og at one night stands gjør en jente billig? Er det fortsatt sånn at stereotype oppfatninger trumfer gjensidig tiltrekning og lyst? Hvis det er tilfelle i Oslo i 2015 vil jeg gjerne by opp til en revolusjon! Jeg starter med å sende en melding til han dritkjekke fyren fra forrige helg. Han altfor unge vet du.







 

Another morning after

Det er noe spesielt med en kliss ny telefon. Ikke bare ny telefon, men også ny type telefon. Aldri har jeg kløna verre, og alt i meg savner min elskede iPhone. Det er åpenbart nye tider nå! Ingen gamle meldinger eller anrop, ingen bilder lagret på telefonen og et batteri som muligens varer lenger enn et kvarter.

Jeg klarer selvsagt ikke å få bilder fra iPhone over på pc eller ny telefon. Det jeg derimot har fått til er å åpne mappe med bilder som er lagret på min Google-konto, og der er det mye gøy! Meg og min eks, sårbart smilende og søtt naive. Min fineste lille Dino. Sommerminner. Nevøen min - så liten og god! Venner på weekendtur og familie på middag.

Det er nye tider, og hva de bringer aner jeg ikke. Det som derimot ikke har forandret seg er oslove, venninnene, kjærligheten til mat, trening og vinen. Betryggende i grunn.

 

Følg @liwro på Instagram

Abonner via epost

Oppgi din e-postadresse og få varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!