Jeg er et kaos av en voksen-person

Denne runden på SnapKollektivet er tema "Å bli voksen".

Hva i alle dager er det? Å bli voksen? 

Jeg er 34 år, og er vel etter boka det. Voksen. Utvokst. Ferdig. Jeg føler meg ikke ferdig. Utvokst kanskje, men slettes ikke ferdig. Jeg har gjort så mange feil som jeg må rydde opp i, jeg har så mye rot jeg må organisere og kaos jeg må sortere. Et soverom som oversvømmes av klær, spredd utover som med en katapult, i et tilsynelatende evigvarende forsøk på å kvitte meg med det som er overflødig. Jeg ser rundt meg. Undertøy, turtyøy, sekker, hundeutstyr, en fiskestang. Over den ene skapdøren henger den ene soveposen min, og mellom to bikiniunderdeler ligger det en turøks. Jeg er 34 år og soverommet mitt minner mer om en rotete bod eller et kaotisk walk in closet enn et voksent soverom. 

Kjøkkenet. Oppvaskmaskinen var ferdig i går men er fortsatt ikke ryddet ut av, og på kjøkkenbenken ligger det en klase bananer, to kondomer, fire par solbriller og to små vesker. Spisestuebordet er dekket med dokumenter, journalnotater og en notatbok. Alt en del av arbeidet jeg aldri blir ferdig med. Det såkalte prosjektet mitt. På gulvet ligger det tre hundeleker og i sofaen snorker dvergdachsen. 

Jeg er blitt voksen. Med alt det innebærer av feilsteg, konsekvenser og tapte drømmer. Hva mer? Jo. Jeg har skjønt at jeg er mer enn et håpløst rotete tilfelle av arten. Jeg har skjønt at det å bli voksen er mer enn å klare å betale regningene sine i tide og ha shabby chic-stil på soverommet. 

Å bli voksen er for meg å godta tingenes tilstand, men å samtidig være en aktør fremfor en brikke i eget liv. Det er å se meg rundt og si at fytti helvete, nå ser det ikke ut her - men jeg rydder i morgen, for nå vil jeg faktisk heller se på Casual i fire timer. Det er å tillate meg selv å si at jeg er sliten. At jeg ikke orker. At akkurat i dag så klarer jeg ikke. Det er også det å se meg i speilet i si at jeg må. Akkurat i dag, Linn, så må du. Du må logge inn i nettbanken og legge inn regninger til forfall. Du må vaske klær. Du må ned i boden med den kofferten som har stått i stua i 3 uker.

Jeg har blitt voksen. Jeg har blitt hun som ringer en som forstår, og sier si at jeg har angst, men jeg må gjøre dette og dette - og du må hjelpe meg. Jeg må. Jeg må. Jeg må. Det er å høre meg selv si at angsten er ekte og den er ekkel, men den er ikke farlig. 

Jeg har blitt voksen. Jeg har lært meg å prioritere. Jeg bruker energien min på de som gjør meg godt. Jeg tillater meg selv å slappe av. Jeg tillater meg selv å føle meg alt annet enn voksen - både titt og ofte. Det er i orden det også. 

Jeg har blitt voksen, men jeg har ikke vokst fra drømmene. Jeg er voksen nok til å innse at jeg er et kaos av en person. Jeg er voksen nok til å erkjenne at livet ikke ble sånn jeg drømte om, men jeg er her fortsatt sant. Jeg er voksen nok til å kjenne meg som den mest umodne 34-åringen jeg vet om. Hun som er redd for å hente post, redd for avvisning, redd for å bli avslørt som ikke bra nok, redd, redd, redd. Hun som ikke klarer å være kjæreste, hun som ikke har hus, mann og barn og alt man liksom skal ha når man er 34 år. Hun uten boligsparing og matbudsjett. Som ringer mamma når jeg har litt vondt i halsen.

Jeg er voksen nok til å se deg i øynene og si at nei, jeg er ikke tilfreds. Jeg vil ha mer. Kanskje får jeg det, kanskje ikke? Jeg vet ikke. Ikke alle drømmer går i oppfyllelse, men på veien mot å bli voksen så skapes nye drømmer - og flere av disse går i oppfyllelse hver dag. Det viktige er å legge merke til det når det skjer. Er det ikke det som er å bli voksen? Å ikke alltid vite hva som skjer, men å vite at ikke alt kan planlegges?

Som dette innlegget. Det ble slettes ikke sånn jeg planla, men hei. Takk for at du leste. 

L. 

Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  ​

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits