hits

Redd for en fremmed; fordi mann

Hvor trist er det ikke at verdens kvinner gr med en liten frykt for menn i magen? Kun fordi de er menn? Er dere menn klar over hvor mange vaner vi har lagt til oss pga denne frykten? Jada, vi vet at det ikke er alle menn, vi vet det - men det er mange. For mange. Og vi? Vi har denne frykten og disse sm vanene internalisert i oss. Som g med nkkelknippet i hnden og en nkkel mellom knokene, eller snakke i telefonen nr vi gr alene. Det er helt jvlig. Helt, helt jvlig. 

Men s mter man noen da, som virkelig minner en p at ikke alle er jvler. Denne er til dere. 

//Dette innlegget er frst publisert p Snapkollektivet.no

 

Serist, hvordan rasjonaliserte jeg meg frem til at det var trygt la en totalt ukjent mann kjre meg hjem? Jeg var drita og alt kunne ha skjedd. Det der er ikke likt meg.

Lrdag 1. april feiret jeg bursdagen min. Det var fest, gode venner, god stemning og alt som flger med. Etter mange timer med godt drikke endte noen av oss ute p byen, og for en gangs skyld (no joke) var det jeg som vant fyllekonkurransen.

Jeg har en naturlig grense nr det kommer til alkohol. Det hrer til sjeldenhetene at jeg blir s full. P kveldens siste utested sa kroppen (og hodet) stopp, og jeg drakk ikke mer. Mens de andre danset stod jeg og holdt meg fast i bardisken, og tenkte at fy faen. Dette er ikke bra. Mens jeg stod der kom en ukjent mann bort til meg. Han snakket godt engelsk, og fortalte at han er fra Brasil men at han jobber i Oslo. Vi snakket om lst og fast, og da stedet stengte tilbd han seg kjre meg hjem.

Her burde alarmklokkene kimt i takt med et hflig avslag av typen nei takk, men jeg tar en taxi.

I stedet hrte jeg meg selv si: s sykt lreit - ja takk. Vi plukket med oss to venninner som satt p et stykke p veien, fr jeg ble igjen alene i bilen. Alene. Fullstendig dritings, med en ukjent mann.


Bilde av Kayle Kaupanger.

Jeg pekte ut veien, vi snakket om jobb, Brasil og snekkerarbeid og jeg tenkte for frste gang i lpet av kjreturen at dette kanskje kunne bli farlig. Tenk om han prvde seg p noe? Tenk om han ble sinna nr jeg avviste ham? Tenk om han ikke tok nei for et nei? Jeg begynte tenke at han s sterk ut. At bilen var trang og liten. At jeg hadde p skjrt som var lett rive av, eller brette opp. Jeg tenkte at jeg mtte snakke tydeligere. Hardere. At jeg ikke skulle tatt p den leppestiften. Den mrkelilla. Tenk om han trodde at det betydde noe? Hjertet begynte banke hardere og fortere. Hodet ble klarere. Jeg pekte ut veien.

Vi snakket om det flytte til et annet land. Om England og om vret. Jeg pekte ut veien. Her. Fremme. Her bor jeg. Rett rundt hjrnet. Han stoppet bilen. S p meg og sa noe som are you ok to get all the way home, safely?. Jaja, jeg klarer meg. Gikk mot dren. Tenk om han fulgte etter meg? Hrte jeg ikke at en bildr ble pnet og lukket? Ikke snu deg ikke snu deg ikke snu deg. 

Endelig fremme ved porten snudde jeg meg og s at bilen fortsatt stod der. Inn porten. Hastig over grusen til heisen. Bak meg hrte jeg at det smekket i porten. Panikk. Inn i heisen. Opp en etasje. Da jeg tittet ut, fra der oppe, stod han der fortsatt. P utsiden av porten - som jeg penbert ikke hadde klart lukke ordentlig, men som han hadde passet p lukke etter meg. Han s at jeg var oppe, at jeg lste meg inn dra, vinket, startet motoren, og kjrte vekk.

Han ville meg ikke noe vondt. Snarere tvert imot! Snn det ser ut i retrospekt s han ei drita jente, og han tilbd seg kjre henne hjem. Srge for at hun kom seg trygt frem.

Han ble stende der, i den lille bilen av et merke jeg ikke husker, og forsikret seg om at jeg kom meg inn bakgrden, med lst port bak meg, inn i heisen, hjem og i seng. Alene. Han rrte meg ikke. Ytret ikke et eneste ord som kunne tolkes som et fremstt. Han var bare en skikkelig lreit fyr, som jeg i et lite yeblikk var livredd for. 

Mens vi satt der og snakket om snekkerarbeid vurderte jeg hodestrrelsen hans, med tanken klarer jeg smelle han i svime med stilletthlen min om jeg m? i hodet. Jeg s levende for meg at han lett, med rue snekkerfingre, ville klare revne de tynne nylonstrmpene mine. 

Jeg forstr hvorfor jeg fikk panikk der og da. Hva i alle dager tenkte jeg p? Sette meg inn i bilen til en ukjent person? Sette meg selv i en s srbar og potensielt farlig situasjon? Jeg kjefter litt p meg selv, fr irritasjonen glir over i tristhet. Jeg vil ikke vre redd mennesker som jeg ikke har noen grunn til frykte. Jeg vil ikke mistenkeliggjre alt og alle - p grunn av enkelte menns farlige kvinnesyn.

Jeg nekter vre redd.

Jeg vil ikke, kan ikke, orker ikke  la meg styre av frykt, men samtidig vil jeg vre trygg. Jeg skulle derfor nske at du, lrdagssjfr, leste dette - fordi jeg tror det er viktig si takk nr noen viser meg at jeg kan vre trygg. At jeg ikke M vre redd for alt og alle.

Jeg vil si takk, og unnskyld for at jeg et lite yeblikk var overbevist om at du ville meg noe vondt.


Jeg ber om saklighet i kommentarfeltet. Takk

Flg Kommentarfeltet p Facebook her.  ​

Flg meg p Twitter og p Instagram ved flge linkene. Velkommen!


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Flg @liwro p Instagram

Abonner via epost

Oppgi din e-postadresse og f varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!