Å dele alenehet er den beste medisinen mot ensomhet

Det er medio oktober, og jeg skriver dette innlegget med en viss ro i magen. Jeg har nettopp tilbragt tre dager i et telt på et fjell, med fire hunder og ei god venninne. Vi har ligget i hver vår sovepose, sett på stjernene, konstatert at det er 11 minusgrader og snakket om de delene av livet som ikke alltid er så fine. Eller enkle. Eller så greie å snakke om.

Når jeg skriver disse ordene er leiligheten full av telt, liggeunderlag og sovepose som må tørkes etter den siste nattens snøfall i Peer Gynts rike.

Det er mandag og jeg orker egentlig ikke å være sosial. Det er mandag og jeg har billett til konsert. Bear's Den på Parkteatret. Det er mandag og jeg kjenner angsten komme krypende - sakte.

Bear's Den har sine røtter i London, og kan puttes inn i «alternativ rock»-boksen. Bandets ryggrad er sterke tekster akkompagnert med elektrisk og akustisk gitar, trommer, bass og banjo. Bandet har gitt ut to album: Islands (2014) og Red Earth & Pouring Rain (2016). Bandet har også gitt ut to EPer: Agape (2013) og Without/Within (2013).

Foto: privat 

Jeg har ikke vært alene på konsert siden 2006. Den gang bana jeg meg vei helt i front på Stone Sour og Alice in Chains, og jeg vil aldri være konsertopplevelsen foruten. Hvorfor har jeg ikke gjort det igjen? Gått på konsert alene altså? Når ble jeg så avhengig av andre?

Det er mandag. Jeg er sliten, og gruer meg til å tråkke ut i by-lydene. Jeg kjenner at uroen i magen truer med å vende tilbake, og jeg lengter tilbake til fjellstøvler, ullgenser og bustete hår. Men så er det Bear's Den da. På Parkteatret; Oslos fineste lille konsertscene. 

Også denne gangen baner jeg meg frem til front. Jeg kommer akkurat tidsnok til å rekke suppert-bandet Matthew And The Atlas som er en perle av en musikkoppdagelse!

Jeg kjøper meg en øl. Henger jakka over gjerdet. Ser meg rundt. Det er par, vennegjenger og god stemning. Jeg venter på ensomhetsfølelsen, og forbereder meg på å måtte overtale meg selv til at, nei, det er ikke teit og patetisk å gå alene på konsert. Det er fint. Bli. 

Og fint, det blir det.

Låtene spilles med sjel, og gutta på scenen elsker virkelig å spille for det lille publikumet. De poengterer flere ganger at vi er så stille, men kjære Bear's Den; det er ikke fordi vi ikke digger. Det er fordi vi andektig lar oss rive med inn i deres verden. Jeg glemmer fort at jeg er alene. Nei, rettelse, jeg setter snart pris på at jeg er alene. Det er nært og fint med det å stå alene, sammen så mange andre mennesker. Det er noe særegent ved det å dele en følelsesladd og bevegende konsert-opplevelse med ukjente mennesker - mens du står der midt i aleneheten.

Foto: privat og iPhone-skurrete

Det nyeste albumet deres er såpass nytt, at det uten tvil de litt eldre låtene som røsker mest tak i sjela mi. Og røsker; det gjør det.

For meg er Elysium, Isaac, Sophie, The Love We Stole, When You Break, Above the Clouds of Pompeii og Agape noen av Bear's Dens sterkeste låter. Når disse låtene spilles på Parkteatret går fjell-savnet over til by-nytelse av ypperste klasse. Når bandet forlater scenen for å spille akustisk midt i lokalet er jeg så glad for at jeg karret meg ut denne mandagskvelden at jeg må anstrenge meg for å ikke gråte i offentlighet. Når de avslutter showet med Agape gir jeg faen og lar tårene strømme. Jeg elsker at jeg dro alene. Jeg elsker at jeg lar meg bevege av musikk på denne måten. Jeg elsker at Parkteatret er en så intim og fin liten scene at alenehetene blir fin i seg selv.

Jeg vandrer hjem i kald by-luft, og skriver 4 kapitler i boka som ingen egentlig skal vite om. Det er noe med musikk som treffer. Hei kreativitet, og vi ses snart igjen Parkteatret. 


Takk for at du leste innlegget mitt.

Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits