hits

dele alenehet er den beste medisinen mot ensomhet

Det er medio oktober, og jeg skriver dette innlegget med en viss ro i magen. Jeg har nettopp tilbragt tre dager i et telt p et fjell, med fire hunder og ei god venninne. Vi har ligget i hver vr sovepose, sett p stjernene, konstatert at det er 11 minusgrader og snakket om de delene av livet som ikke alltid er s fine. Eller enkle. Eller s greie snakke om.

Nr jeg skriver disse ordene er leiligheten full av telt, liggeunderlag og sovepose som m trkes etter den siste nattens snfall i Peer Gynts rike.

Det er mandag og jeg orker egentlig ikke vre sosial. Det er mandag og jeg har billett til konsert. Bear's Den p Parkteatret. Det er mandag og jeg kjenner angsten komme krypende - sakte.

Bear's Den har sine rtter i London, og kan puttes inn i alternativ rock-boksen. Bandets ryggrad er sterke tekster akkompagnert med elektrisk og akustisk gitar, trommer, bass og banjo. Bandet har gitt ut to album: Islands (2014) og Red Earth & Pouring Rain (2016). Bandet har ogs gitt ut to EPer: Agape (2013) og Without/Within (2013).

Foto: privat 

Jeg har ikke vrt alene p konsert siden 2006. Den gang bana jeg meg vei helt i front p Stone Sour og Alice in Chains, og jeg vil aldri vre konsertopplevelsen foruten. Hvorfor har jeg ikke gjort det igjen? Gtt p konsert alene alts? Nr ble jeg s avhengig av andre?

Det er mandag. Jeg er sliten, og gruer meg til trkke ut i by-lydene. Jeg kjenner at uroen i magen truer med vende tilbake, og jeg lengter tilbake til fjellstvler, ullgenser og bustete hr. Men s er det Bear's Den da. P Parkteatret; Oslos fineste lille konsertscene. 

Ogs denne gangen baner jeg meg frem til front. Jeg kommer akkurat tidsnok til rekke suppert-bandet Matthew And The Atlas som er en perle av en musikkoppdagelse!

Jeg kjper meg en l. Henger jakka over gjerdet. Ser meg rundt. Det er par, vennegjenger og god stemning. Jeg venter p ensomhetsflelsen, og forbereder meg p mtte overtale meg selv til at, nei, det er ikke teit og patetisk g alene p konsert. Det er fint. Bli. 

Og fint, det blir det.

Ltene spilles med sjel, og gutta p scenen elsker virkelig spille for det lille publikumet. De poengterer flere ganger at vi er s stille, men kjre Bear's Den; det er ikke fordi vi ikke digger. Det er fordi vi andektig lar oss rive med inn i deres verden. Jeg glemmer fort at jeg er alene. Nei, rettelse, jeg setter snart pris p at jeg er alene. Det er nrt og fint med det st alene, sammen s mange andre mennesker. Det er noe sregent ved det dele en flelsesladd og bevegende konsert-opplevelse med ukjente mennesker - mens du str der midt i aleneheten.

Foto: privat og iPhone-skurrete

Det nyeste albumet deres er spass nytt, at det uten tvil de litt eldre ltene som rsker mest tak i sjela mi. Og rsker; det gjr det.

For meg er Elysium, Isaac, Sophie, The Love We Stole, When You Break, Above the Clouds of Pompeii og Agape noen av Bear's Dens sterkeste lter. Nr disse ltene spilles p Parkteatret gr fjell-savnet over til by-nytelse av ypperste klasse. Nr bandet forlater scenen for spille akustisk midt i lokalet er jeg s glad for at jeg karret meg ut denne mandagskvelden at jeg m anstrenge meg for ikke grte i offentlighet. Nr de avslutter showet med Agape gir jeg faen og lar trene strmme. Jeg elsker at jeg dro alene. Jeg elsker at jeg lar meg bevege av musikk p denne mten. Jeg elsker at Parkteatret er en s intim og fin liten scene at alenehetene blir fin i seg selv.

Jeg vandrer hjem i kald by-luft, og skriver 4 kapitler i boka som ingen egentlig skal vite om. Det er noe med musikk som treffer. Hei kreativitet, og vi ses snart igjen Parkteatret. 


Takk for at du leste innlegget mitt.

Flg Kommentarfeltet p Facebook for innlegg rett inn i feeden.

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Flg @liwro p Instagram

Abonner via epost

Oppgi din e-postadresse og f varsling hver gang jeg legger ut en ny bloggpost!