Jeg husker hvert smertefulle sekund

//Mandag, 21:58.

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. Dagen er riktignok snart slutt innen jeg poster dette, men den gjelder i 2 timer til. Jeg trekker pusten, og lar det stå til. Puh. 

I Norge markeres dagen over fire uker før og etter den 10. oktober. Organisasjonen Mental Helse har siden 2003 koordinert arbeidet med Verdensdagen i Norge i samarbeid med Helsedirektoratet (kilde: Verdensdagen for psykisk helse på Facebook).

Årets tema er "...fordi livet forandrer seg...", og det liker jeg så innmari godt! Ler mer om dette på Verdensdagen.no

Livet forandrer seg. 

Jeg har klødd i skrivefingrene i hele dag, men som vanlig er det noe som stopper meg fra være for ærlig og åpen. Noe som gjør meg redd. 

Som blogger har jeg valgt å skrive om ting som engasjerer meg, og som ei venninne tidligere har formulerte det; jeg har lagt det lille hodet mitt på hoggestabben. Baksiden med å stikke seg frem er at jeg ikke kan kontrollere hva slags tilbakemeldinger jeg får. På enkelte dager preller dritten av, på andre skjelver jeg som et aspeløv mens kvalmen velter innover meg. 

Noe av det tristeste med en nettdebatt der så mange tyr til usaklig og person-hetsende retorikk er at jeg, og mange med meg, unngår å skrive om ting vi i utgangspunktet kunne tenke oss å skrive om. Ting som er viktig å snakke om, avvæpne, ufarliggjøre og være mer åpne om. 

I et samfunn hvor små nervøsiteter kategoriseres som angst, hvor normale triste følelser blir depresjon og psykisk sykdom fortsatt er tabu-belagt, opplever jeg dette som vanskeligere å snakke om enn noensinne. Jeg kjenner så mange sterke mennesker som sliter med store og tunge ting mens de lever et helt normalt liv. Mennesker som jobber åtte til fire, lager middag til familien, ser på Dagsrevyen, spiser kveldsmat og legger seg med en orkan i magen. Mennesker som sender meldinger fra sengen med kun ordet "angst", og som ikke trenger å si mer enn akkurat det. Jeg vet. Jeg forstår. Jeg er her. Jeg lytter, men jeg snakker ikke. Ikke om de gangene det er jeg som sender den meldingen. 

Når du får meldinger fra kritikere med påstander om at du må være psykisk syk av den enkle grunn at de er uenig med deg i noe du har skrevet, da sitter det litt langt inne å skrive om dette. Det sitter litt langt inne å skrive innlegg om hvor plent umulig det var for deg å se lyst på livet dagen i forveien, og om alle gangene du har klamret deg til stolen i et grupperom sammen 7 andre som klamret seg like hardt fast i sin stol - som et slags skjelvene fellesskap. 

Det sitter langt inne å fortelle om hva slags terapi som har snudd livet ditt opp ned og som har lært deg mer enn du noen gang har lært i ditt 33 år lange liv. Det sitter langt inne å klappe seg selv på skulderen for den jobben du har gjort med deg selv de siste årene. Det sitter langt inne å si at jeg er sterk. 

Hvert ord jeg skriver nå går hånd i hånd med tanker som "ikke skriv dette. De kommer ikke til å forstå. De kommer til å dømme deg. Aldri ta deg på alvor igjen. De kommer til å tenke at de har rett. At du er syk. Du er ikke syk, du vet jo det, men de. De vet ikke. Ikke skriv, Linn. Stopp."

Hvordan skal jeg tørre å fortelle om at det var helt, helt sentralt at jeg hadde en fastlege som tok meg på alvor da jeg, i en alder av 19 år, klynket "jeg får ikke puste, jeg tror jeg dør nå."

Hvordan skal jeg tørre å fortelle om den gangen for fire år siden på legevakten i Oslo? At jeg den dag i dag ikke husker hvordan jeg kom meg ned dit? At det siste jeg husker er at han kastet meg ned en trapp og at jeg ikke lenger fikk puste? Hvordan skal jeg tørre å fortelle om panikken, desperasjonen og angsten? Hvordan jeg var sikker på at denne frykten, den kom jeg ikke til å overleve alene.

Hvordan skal jeg tørre å fortelle om hvor hardt jeg klorte meg fast i i bordet mens jeg pep "ikke rør meg, huden min brenner!" Om hvor viktig det var at noen lyttet, satt med meg, ikke avviste meg. 

Hvordan skal jeg tørre å skrive de små, men veldig sanne ordene som er: jeg har vært syk. Jeg er frisk nå, men jeg husker hvert smertefulle sekund av den tiden jeg tidvis husker så lite fra. Det høres kanskje rart ut, men sånn er det. Hvordan skal jeg tørre å si at jeg har noe å bidra med? Jeg har vært der hvor kanskje akkurat du er. Innimellom er jeg der fortsatt. Og flere må tørre å si det høyt. 


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits