Jeg leser meldinger fra totalt ukjente folk, og jeg griner

Noen ganger, folkens. Noen ganger blir jeg så glad for menneskers tilsynelatende små handlinger, at jeg ikke kan annet enn å grine. 

Mitt innlegg om vandaliseringen av snublesteinene i Brugata 19 har eksplodert. På den ene siden er kommentarfeltet en studie i jødehatbonanza, konspirasjonsteorier og annet nazisnacks, på den andre siden flokker folk til med et brennende engasjement. I innlegget skriver jeg blant annet:

Stolpersteine. Snublesteiner. Minnesmerker. Du har kanskje sett, men ikke registrert dem. Du har kanskje snublet over dem, skumlest noen av navnene med hodet på skakke, og hastet videre. Du har kanskje gått ved siden av meg og blitt stoppet, litt sånn brått, av at jeg rykker deg i armen og sier "ey, har du sett disse før? Vet du hva de er?" Du har kanskje sagt nei, og interessert og forundret hørt meg fortelle. Du har lyttet, og i tiden etter har du kanskje sendt meg en snap for hver ny sten du ser i Oslos gater. Du skal vite at jeg blir kjempeglad når du gjør det! 

I kjølvannet av innlegget har jeg mottatt flere titalls meldinger og snapchats med bilder av snublesteiner folk har sett i løpet av dagen. Da den første meldingen med bilde kom svarte at jeg dette, dette er så rørende. Takk! Så fortsatte det å komme. Totalt ukjente mennesker som, etter å ha lest mine ord, la merke til stener de vanligvis bare haster forbi, og som velger å dele dette med meg. Takk. Takk. Takk. 

Etter jobb sjekket jeg status og kunne lese følgende på Kommentarfeltet på Facebook:

"Hei Tror ikke de som har tagget dette, som du så fint skriver ref: kryper deg tilbake og vasker stenene.. Vi valgte å sende en bil som var i nærheten for å fjerne det. Mvh Stopp Tagging AS."

Hva, tenker jeg? Det var kjapt bestilt av byrådssekretæren (som jeg vet har fått en anmodning om å prioritere vasking av disse steinene). Jeg sender en melding til daglig leder i Stopp Tagging AS, Vidar Atne, og takker. I samtalen spør jeg hvem som bestilte jobben. Hans svar? 

"Hei Jeg leste innlegget ditt i Dagbladet og ble like forbannet som deg. Vi har biler som kjører i området hver dag så jeg fant den nærmeste og ba han fjerne det. Det koster oss så lite. Så nei ingen har bestilt det, det var et lite bidrag fra oss!"

Jeg kopierer Shoaib Sultan og slår med glede fast at det noen ganger er det de verste handlingene som får frem det beste i folk.

Under Atnes post har et familiemedlem av ofrene som fikk sine navn tilkludret kommentert. Han hadde, etter å ha lest om vandaliseringen, reist rett ned til Brugata 19 for å vaske stenene. Han kunne gledelig oppdage at stenene allerede var gullende rene.

Jeg leser kommentaren hans så mange ganger at jeg kan den utenat. Jeg ser på meldingene fra ukjente mennesker med bilder av messingsteiner med navn på. Og jeg griner. 


Foto: Stopp Tagging AS

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. 
Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits