"Det som virkelig betyr noe er hva du selv er."

I august skrev jeg innlegget "Kjære meg, 14 år". Innlegget ble skrevet i forbindelse med SnapKollektivets tema den runden, og inneholder noen klare beskjeder til meg selv som fjorten år. En del av de tingene jeg husker fra ungdomstiden var den vannvittige panikken jeg hadde for at jeg alltid skulle være stygg (jeg var hellig overbevist om at jeg så helt grusom ut), og at ingen gutt noen gang skulle ha lyst på meg. Som 33-åring tenker jeg at det er helt vilt hvor mye energi jeg brukte på å engste meg syk for ting som det. Tankene gikk i sirkel, og på et vis klarte de å feste seg under huden min - og bli der i mange år. Jeg har fortsatt dager da de kryper til overflaten. 

Jeg har den senere tid diskutert temaer som har med utseende- og kroppspress endel, og jeg kommer alltid tilbake til det samme spørsmålet. Hvor tidlig begynte jeg å bekymre meg for eget utseende? Hvor mange venner jeg (ikke) hadde? Hvorfor jeg ikke var kul nok? Hva fikk meg til å bli så redd?

Etter å ha diskutert dette med en venninne og kollega, fulgte hun opp med å snakke med sin ti år gamle datter om temaet. Det endte i at datteren skrev ned noen tanker som hun ønsket å dele med meg, og som jeg nå vil dele med dere.

//Gjengis uredigert, og med tillatelse. 


Hvorfor er jentene opptatt av å se fine ut? 

Det viktigste for en jente på en ny skole, ett nytt sted, en ny by, er å bli et hakk bedre enn de andre rundt deg. Vi jenter er opptatt av å se fine ut foran de andre jentene, til og med mye finere. Det er spesielt vanlig å sjarmere guttene.

Men hvorfor? Hvorfor er det slik at det er en vane for jentene å sminke seg, ha fine klær osv.? Jo, fordi vi selv innerst er redde! Redde for å bli mobbet, redd for å bli med i den "upopulære gjengen", redde for å vise hvem du egentlig er! Redd  for at folk skal tro du går med de samme klærne om igjen. Vi jenter, vi er de mest redde i hele universet.

Tenk hvor mye de populære strever hver dag for å ha den samme populariteten på tronen hver eneste dag. Man har alltid en sjanse for å endre personligheten sin. Man kan for eksempel, gjøre hva som helst for å få drømmegutten sin. 

Men gutter driter fullstendig i hvilket merke du har, om det er Adidas, Nike, Converse eller samme det. Eller hvilken veske du har. Det som virkelig betyr noe er hva du selv er. Bak den masken med maskara, leppestift, eyeliner, og de hundre lagene med foundation, er det en liten ting inni deg med masse verdifull, positiv energi.

Det er som om den lille tingen ikke får lov til å slippes løs, fordi all den negative dosen av deg står imot. Men det er bare de som er glad i deg, støtter deg, skjønner deg ser, det er bare de som kan se den lille tingen i deg. Hvis du tror andre ser på deg som den tynneste pinnen i verden, eller den korteste, tykkeste, lengste personen i verden, tar du en kjempestor feil.

Alle tror de andre ser på det negative på deg selv. Nei, vi ser på deg som vår venn, du med all kjærlighet og respekt, all den energien i deg. Men du er den eneste som ikke vil, og tvinger deg selv til å ikke se det i deg. Men det tar seg tid å skjønne.

95% av verden ser alltid en negativ ting på seg man tror andre ser på deg. 

Men vi gjør ikke det. Kanskje vi en gang ikke har lagt merke til det?


"Vi ser på deg som vår venn, du med all kjærlighet og respekt, all den energien i deg. Men du er den eneste som ikke vil, og tvinger deg selv til å ikke se det i deg."

Hun har rett. Vi er vår egen verste, og strengeste dommer. Jeg er, og har alltid vært, min egen strengeste dommer. Noen ganger må det en 10-åring til for å minne meg på det. Takk til Anneli for at jeg fikk lov å dele disse smarte ordene! 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. 
Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits