Hun ble ikke nok voldtatt

De siste dagene har mediebildet i stor grad vært preget av diskusjoner og sinne omkring den skandaløse dommen i Hemsedal-saken. 

Saken omhandler tre menn tiltalt for å ha dopet ned og guppevoldtatt ei 18 år gammel jente. Etter å ha først blitt knusende dømt i tingretten er alle de tre frikjent for gjengvoldtekt i lagmannsretten. 

«2014, Hemsedal. Tre menn doper ned en 18 år gammel jente de møter for første gang med MDMA og kokain, og voldtar henne etter tur.  Det ble tatt bilder. To av mennene har samboer, er forlovet, har små barn. De drikker tett hele helgen, på guttetur. Tar MDMA, kokain, røyker hasj. Møter attenåringen på en bar, inviterer henne på nach. Drikker, doper. Voldtar. Hele natten. Alle tre. Noen ganger en og en, noen ganger sammen. På to forskjellige steder.»

Slik starter Mia Frogners innlegg Dette gjør meg forbanna.

I dommens sammendrag står det: 

Tre menn var i tingretten dømt for i fellesskap å ha voldtatt en kvinne som var ute av stand til å motsette seg voldtekten. I lagmannsretten ble mennene først frifunnet av lagretten, men fagdommerne satte kjennelsen til side. Da lagmannsretten behandlet saken som meddommsrett ble de tiltalte frifunnet, men dømt til å betale oppreisning. Et flertall på fire dommere kom til at de tiltalte var skyldige og at de skulle betale oppreisning, mens et mindretall på tre kom til at det ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingene. Mindretallets syn ble lagt til grunn for skyldspørsmålet i straffesaken, mens flertallets syn ble lagt til grunn for oppreisningskravet

Les hele dommen her (jeg advarer mot sterk lesning).

Mindretallet som sørget for at de tre ble frikjent for gruppevoldtekt er tre meddommerne. Meddommerne er ikke fagdommere. De er kvinnen og mannen i gata. De er folket. De er meg og deg. 

De begrunner blant annet frikjennelsen med at at «det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.»

For det første. Hvordan i helsike er det mulig at en taxisjåfør bevitner at tre menn bærer ei ung jente som en potetsekk (slik sjåføren har beskrevet det i sitt vitnemål) ut av hans bil uten å stille noen spørsmål? Uten å ringe politiet? En ambulanse? Stoppe dem? 

For det andre. Hvilken del av «har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen» (Straffelovens §291b), «innføring av penis i skjede- og eller endetarmsåpning» (Straffelovens §292a) og «dersom lovbryteren har fremkalt en tilstand som nevnt i §291b for å oppnå seksuell omgang» (Straffelovens §292d) er det disse meddommerne ikke forstår? 

For ikke å snakke om Straffelovens §293. Grov voldtekt. Hva med ledd a) som sier at voldtekten klassifiseres som grov om den er begått i fellesskap? Eller ledd c) som beskriver hvordan voldtekt som resulterer i at den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse kan straffes med fengsel inntil 21 år? Hva regner disse meddommerne som betydelig skade på kropp eller helse? Selv vil jeg påstå at så store skader på sin psykiske helse og personlighet som dette offeret nå lider av faller innunder beskrivelsen. 

Dommen beskriver hensynsløs seksuell utnyttelse i flere timer. Om hvordan de tok henne med seg til en campingvogn for å fortsette overgrepene. Hvordan kan dette ikke falle innunder beskrivelsene ovenfor? Jeg er målløs. Sjokkert. Fysisk dårlig. Forbanna.

Da lagmannsretten frikjente de tre mennene, la offeret selv ut mennenes navn på sosiale medier. Hun er fortsatt redd for dem, sier hun i et intervju med NRK

Jeg er prinsipielt imot lynsjestemning og gapestokk-mentalitet, men noe er riv ruskende galt når disse tre kan gå, frikjent, hjem til sine familier og samboere. Gratulere hverandre med seieren, sprette champagnen, følge barna sine i barnehagen og kose seg med fredagstaco. Etter det flertallet av dommere og jury mener at de har gjort. Det er en skandale for rettsstaten Norge. Det er en skandale for hele vårt samfunn. 

Kampen mot voldtekt er et samfunnsansvar. Vi har alle et ansvar, og vi kan åpenbart ikke stole på rettssystemet. Vi kan åpenbart ikke stole på at taxisjåfører som ser tre menn bære ei jente som en potetsekk skal steppe inn og stille noen spørsmål. Vi kan åpenbart ikke stole på at mannen og kvinnen i gata (les: jurymedlemmer og meddommere) ser forbi sine egne fordommer og dømmer rettferdig. Vi kan ikke stole på at rettferdighet skal seire.

Hva er galt med et rettssystem som lar så mange voldtektsforbrytere gå fri? Hva er galt men våre holdninger til seksualisert vold når meddommere og jurymedlemmer oftere har sympati med overgriperen enn offeret? At frykten for å ødelegge overgriperens liv veier tyngre enn at denne personen allerede har ødelagt et annet menneskes liv - kanskje for alltid?

En undersøkelse viser at det i størst grad er kvinner som frikjenner for voldtekt. Det er kvinnelige jurymedlemmer som er raskest til å stemple kvinnelige ofre som billige. Lette på tråden. Undersøkelsen baserer seg på voldtektssaker der juryen har frifunnet i ankesaken, etter at det først var blitt avsagt fellende dom i tingretten. I flere av sakene forteller juryformannen om sterkt fordømmende og moraliserende holdninger overfor offerets oppførsel, og de kvinnelige jurymedlemmene som skiller seg ut som mest fordømmende (les mer om dette hos Aftenposten).

Denne frifinnelsen er i mine øyne forkastelig, de tre meddommerne er forkastelige, taxisjåføren er forkastelig og det er forkastelig at det at et flertall av fagdommere mener de tiltalte er skyldige ikke veier tyngre enn det gjør. Alle dommerne ville se de tiltalte straffet og dømt, men noen mente tydeligvis at voldtekt ikke skal straffes hvis offeret bare er ruset nok - eller ikke sa nok nei. Hun ble, i deres øyne, ikke nok voldtatt.

Jeg blir så forbanna at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Annet enn fy faen. Fy faen. 

Nå er det viktig at vi som samfunn bretter opp ermene og ikke tillater at debatten ebber ut. Dette er en kamp som angår oss alle. Kampen om holdningsendring, om et felles verdisyn, om maktforhold og maktmisbruk. Om vold og fysisk tvang. Om å bli trodd. Om rettferdighet.

Denne saken, og alle lignende saker, strider så totalt mot folkets rettsfølelse. Den kan, og bør, gi svekket tillit til domstolene.

Det arrangeres nå demonstrasjoner flere steder i landet førstkommende mandag. Jeg oppfordre alle til å delta. 

La oss stå sammen nå - for økt rettssikkerhet for voldtektsofre! 




 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Usaklige, hetsende og rasistiske kommentarer vil bli slettet og rapportert

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits