Kan vi ta en pause i dag? Vær så snill.

22. juli 2011.

Glad som ei fele på vei ut på ridetur i Gausdal. Få timer etter tikket meldingen inn på Twitter. Bombe i Oslo. Hva skjer? Vi salet på hestene. Meldinger på Twitter. Skyting på Utøya. Jeg vet ikke om hesten merket at jeg klappet sammen der oppe på ryggen hennes, hun er litt skvetten av natur. Tilbake i stallen. Sjekke nyheter med dårlig nett. Herregud. Ansiktet til en bekjent, blødende, i Oslos gater. Å legge seg i uvisshet og å våkne 23. juli til et kvalmende antall døde. Aldri har jeg hatt en så trang til å komme meg hjem til byen min igjen, fortere enn svint. Kan det være sant? Kan dette skje? I mitt Oslo? I Buskerud? I mitt Norge? Det skjedde, og det skjer daglig andre steder i verden. Terror, hat og mennesker som forfølges på grunn av sitt engasjement. Ondskap etterfulgt av kjærlighet og samhold. Kan dette skje? Det skjedde. Og ting ble aldri helt de samme igjen.

- Hva pokker skjer på Utøya? Madsbass på Twitter, 22. juli 2011.

Jeg husker følelsen da buss for tog kjørte inn i Oslo 23. juli 2011. Å gå av den klamme bussen, tråkke på brosteinen og puste inn Oslo-luften. Hjemlengselen og den intense trangen jeg hadde til å komme meg hjem roet seg. I dagene etter var det rosetog, samhold og det å gråte stille sammen kjente og ukjente. Å stå på Rådhusplassen mens en spontan allsang av nasjonalsangen trenger inn i ryggraden. Å se kongen gråte. Høre Maria Mena synge Mitt lille land. Karpe Diem og Kork som fremfører "Tusen Tegninger" på den nasjonale minneseremonien. Laleh som synger Some Die Young. 

- Er skutt på Utøya. Mange døde. AdrianPracon på Twitter, 22. juli 2011.

Samtidig skjedde noe annet. Både mens angrepet pågikk og i tiden etter. Folk løp til nettet. Synset om hvem som stod bak og spredde om seg med hat og ubegrunnede teorier. Jeg tror det var den dagen kommentarfelt-krigeren i meg våknet. Så mange såkalte venner som oppfordret til å jakte på innvandrere i gatene. Hvordan de samme menneskene fortsatte å skylde på innvandrere til og med etter at terroristen var tatt. Denne lysluggede mannen fra Oslo vest. 

På dagen i dag, fem år etter, føles verden så stille. Jeg sitter på bussen på vei til jobb. Møter blikket til ei jente på min alder idet bussen passerer regjeringskvartalet. Mennesker med kranser på vei til minnemarkering. Møter blikket hennes igjen. Jeg tror vi tenker det samme. Hopper av bussen ved domkirken. Tar et bilde av hjertet med teksten "..og størst av alt er kjærligheten". Verden er så stille i dag, og jeg sier "så fint at du er her" til en politimann. Jeg begynner å gråte og han sier "jeg forstår hva du føler. Takk. Fint at du er her også."

Tiden etter ble fylt av kjærlighet, samhold og lovnader om mer demokrati og åpenhet. Det reelle kjølvannet ser annerledes ut. Flere av terrorofrene og de etterlatte forteller til VG at fem år etter terrorangrepene er disse løftene glemt (les saken her).

Fem år er ingenting. Følelsene er der fortsatt. Overveldende. Hatet er der. Overveldende. Kommentarfeltet bugner. Overveldende. Tv-bildene. Overveldende. Beretninger fra overlevende og pårørende. Overveldende. 

Kan vi ta en pause i dag? Bare minnes. Huske. Og deretter ta med oss følelsene og målet om et mer åpent og varmt samfunn videre? Vær så snill. 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits