Oh snap - bli med på å skape mer åpenhet, a?

Som blogger har jeg valgt å skrive om ting som engasjerer meg, og som ei venninne formulerte det i helgen; lagt det lille hodet mitt på hoggestabben. Fordelen er at jeg får utløp for engasjement, refleksjon og eksponeringsbehov - baksiden er at jeg ikke kan kontrollere hva slags tilbakemeldinger jeg får. På enkelte dager preller dritten av, på andre skjelver jeg som et aspeløv og forstår ikke at jeg orker eller gidder. 

En tanke som ofte vender tilbake er at jeg unngår å skrive om ting jeg i utgangspunktet kunne tenke meg å skrive om. Et av disse temaene er terapi, angst og et til tider krøllete følelsesliv. I et samfunn hvor små nervøsiteter kategoriseres som angst, hvor normale triste følelser blir depresjon og psykisk sykdom fortsatt er tabu-belagt opplever jeg at dette er vanskeligere å snakke om enn noen sinne. Jeg kjenner så mange sterke mennesker som sliter med store, tunge ting mens de lever et helt normalt liv. Mennesker som jobber åtte til fire, lager middag til familien og legger seg på kvelden med en orkan i magen. Mennesker som sender meldinger fra sengen med kun ett ord "angst", og som ikke trenger å si mer enn akkurat det. Jeg vet. Jeg forstår. Jeg er her. Jeg lytter, men jeg snakker ikke. 

Når du får meldinger fra kritikere (la oss kalle dem det) med bastante påstander om at du må være psykisk syk fordi de er uenig med noe du har skrevet om asylpraksisen, flyktningkrisen eller seksuell diskriminering sitter det litt langt inne å skrive innlegg dagen etter om angstanfallet du hadde på Rimi for en uke siden. Det sitter langt inne å fortelle om hva slags terapi som har snudd livet ditt opp ned og som har lært deg mer enn du noen gang har lært i ditt 33 år lange liv. Det sitter langt inne å klappe seg selv på skulderen i plenum for den jobben du har gjort med deg selv de siste årene når du vet at kommentarene om at du leker offer lurer rundt neste hjørne.

Hvert ord jeg skriver nå går hånd i hånd med tanker som "ikke skriv dette. De kommer ikke til å forstå. De kommer til å dømme deg. Aldri ta deg på alvor igjen". Disse tankene og den redselen er grunnen til at jeg nå har sagt ja til å være med på et veldig bra og viktig sosiale medier-prosjekt; SnapKollektivet. 

Fordi noen må rope med rungende røst at det er lov å stå i trusa på kjøkkenet og nippe til et glass rødvin mens du lytter til Melissa Horn eller Elliphant.

Thea skriver: Vi er 11 jenter med hvert vårt liv, tanker og drømmer. Sammen har vi laget en felles Snapchat-konto, for å være med på å skape et litt mer åpent samfunn, og for å vise hvordan livet egentlig er. Her skal vi dele våre tanker og drømmer, meninger og erfaringer. Vi er alle forskjellige, men en ting har vi til felles: Vi ønsker å gjøre det helt greit å kunne være seg selv - på godt og vondt. 

Fra og med 26.juni går SnapKollektivet live - og du kan følge nedtellingen allerede nå. Følg oss på Facebook her - presentasjon av jentene er i full gang. 

Den første dagen jeg er på er 28. juni - med temaet "Hvem er du"


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits