Kjære sykepleiere, leger og andre som vier sine dager til å hjelpe andre - jeg elsker dere.

Denne helgen ble litt mer dramatisk enn jeg hadde planlagt. Da jeg dro hjem fra jobb fredag ettermiddag gledet jeg meg til late kvelder på sofaen, god mat, trening av hund og venninne-tid. 

Vel - den planen røyk da magen min lørdag ettermiddag bestemte seg for å krølle seg sammen i intense smerter. Etter noen timer i kramper ble ambulanse ringt og det bar rett til legevakten. For dere som ikke har hatt gallesteinsanfall tidligere - puh. Kryss det som er av lemmer for at dere slipper! 

Der lå jeg, 33 år, og hyl-gråt. Jeg klamret meg fast til sykepleiere og leger og tryglet om smertestillende. Og smertestillende fikk jeg. Både i sprøyteform, og gjennom varme og trygge hender og stemmer. 

Jeg ønsker å rette en takk til dere. Dere som jobber hver dag med å lindre smerte, holde i hender, sette sprøyter og tørke tårer. Dere som stiller diagnoser og som ringer dagen etter for å høre hvordan det står til. Dere som lønnes av staten men som jobber for menneskene. Dere er fantastiske og mange av dere jobber for luselønn. 

Les om, og støtt Sykepleierløftet HER! 

Jeg har til tider hatt klippekort på legevakta, og hadde hele oppveksten blåmerker og skrubbsår på både knær og albuer. Jeg har snublet og falt, på både den ene og den andre måten, utallige ganger. Jeg har sett de rundt meg falle, og jeg har sett dem reise seg igjen. Jeg har hostet, fått medisin og nesespray. Blitt tatt blodprøver av og fått klemmer. Dette er et lite utvalg. Noen hendelser større enn andre, men alle helt ekte. Dette er en liten takkeliste. 

Takk for at jeg, da jeg ble født med et stort hull i hjertet, fikk den livreddende hjelpen jeg trengte. Takk til alle på Rikshospitalet som pleiet den skralle lille kroppen dere fikk oversendt da det egentlig var for sent. Takk for at dere opererte meg. Takk for at dere åpnet meg opp, lappet meg sammen og reddet livet mitt, mot alle odds. Takk for at mamma og pappa fikk ta meg med hjem fra sykehuset etter måneder med dårlige prognoser. Takk for at storesøster fikk en irriterende lillesøster og for at jeg fikk leve til å bli storesøster selv.

Takk til dere på kardiologisk avdeling som følger meg opp jevnlig og sørger for at hjertet mitt fortsatt funker tilfredsstillende, på tross av at det lekker som ei sil. 

Takk til legene på legevakten som lappet sammen panna mi da storesøster og venninnen hennes husket meg ned i Heimen Barnepark.

Takk til sykepleieren som trøstet meg da jeg kun fikk lokalbedøvelse under operasjon av mine utstående ører. Lydene var motbydelige, jeg var livredd og trøsten din var uvurderlig.

Takk til helsesøster på ungdomsskolen som trøstet meg da jeg var den eneste som ikke hadde fått mensen eller pupper og var overbevist om at det var noe alvorlig galt med meg. 

Takk til fastlegen som tok meg på alvor da jeg, i en alder av 19 år, klynket "jeg får ikke puste", og som på en utrolig rolig og sindig måte ga meg et lynkurs i hva angst er. 

Takk til deg som tok meg i mot på legevakten i Oslo en ettermiddag for fire år siden. Takk for at du så panikken, desperasjonen og angsten. Takk for at du lot meg klore meg fast i bordet og at du respekterte meg da jeg pep "ikke rør meg, huden min brenner!" Takk for at du fant et rom til meg hvor jeg kunne vente alene. Takk for at du ikke avviste meg. Takk for at du lyttet. Takk for at du ringte meg dagen etter for å høre hvordan det gikk med meg.

Takk til politibetjentene som troppet opp den natten og fjernet han som kun var der for å skade meg.

Takk til mine fantastiske tidligere kolleger på et sykehjem i Oslo som gjør sitt ytterste for å gi beboerne der en verdig og fin hverdag.

Tusen tusen takk til alle som har sørget for at pappa fikk den behandlingen han trengte da kreftdiagnosen var et faktum.

Takk til dere som gipset benet til lillesøster da hun brakk det i slalåmbakken. 

Takk til dere som tok i mot de premature barna til vennene mine og ga dem en bra start på livet.

Takk til dere som ikke lot venninnen min med svangerskapsforgiftning reise hjem, til tross for at hun ønsket det selv.

Takk til dere som, omsider, sørget for at en av mine nærmeste venninner ble kreft-fri.

Jeg vet at jeg kommer til å trenge dere igjen, og jeg vet at dere er der. Jeg deler dere mer enn gjerne med mennesker i større nød enn meg selv, og jeg ønsker at dere viser deres fra deres beste side! 

Takk for alt, til nå - dere rocker. 


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!


 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits