Dårlige vaner, forhånds-dømming og skam

En av mine favoritt-damer skrev tidligere denne uken et innlegg hvor hun avslører noen av sine dårlige vaner. For det første syns jeg at hennes liste var veldig "snill", for det andre fikk den meg til å tenke på mine egne dårlige vaner (som det er overraskende mange av).

Les Carinas innlegg Mine dårlige vaner

I tillegg til å nikke anerkjennende til punkter som at jeg drikker altfor lite vann, slumrer for ofte og for lenge og at jeg avbryter folk kan jeg føye til følgende: 

Jeg skriver lister over gjøremål som aldri blir gjort. Disse listene skrives sirlig på fargerike lapper, og jeg kan gjerne skrive 4-5 stykker før jeg syns de ser bra nok ut. Lappene henges med stor iver på kjøleskapet eller på kontoret, men det er sjelden at punktene krysses av. 

Jeg er lat, og ser altfor mye på serier når jeg egentlig bør gjøre andre ting. Hva da vaske klær, trene og støvsuge? Jeg har jo ullpledd, Bulmers og en dachs som elsker å ligge og kose i sofaen. 

Jeg forteller hvite løgner for å komme meg unna avtaler jeg egentlig vil gjennomføre. Detter gjelder spesielt dater. Jeg kan ha de morsomste samtalene på diverse medier, men å gjennomføre de hersens første-datene? Nah. 

Jeg er dønn avhengig av å være online, og jeg bør i fullt alvor komme meg på sosiale medier-avvenning. 

Jeg surner lett av å tro at folk ikke liker meg, og blir sånn gi meg oppmerksomhet og bekreftelse-needy. Dette henger dårlig sammen det faktum at jeg egentlig ikke bryr meg om å bli likt/ikke likt. Kan kronisk ambivalens sies å være en dårlig vane? 

Jeg drikker for mye sjokolademelk. Er det innafor at for en 33-åring å drikke sjokolademelk til frokost og kveldsmat? Nei? Ups. 

Jeg liker litt for godt å ikke ha på meg klær og ser alltid (!) ut som en slask når jeg er hjemme. Dette kan også svinges opp til punkt nummer tre. Er den stramme buksa og bh'en allerede vrengt av kan jeg lett finne på å pynte en smule på sannheten for å slippe det slitet det er å ta på voksen-klær og gå ut døra. Jeg er fryktelig hjemmekjær og avlyser fort avtaler hvis det ikke kan foregå hjemme hos meg selv.

Jeg får angst av å ikke svare på meldinger. Dette resulterer i at jeg alltid svarer, ofte avvisende men dog, slibrige ekser med sine trøttende fremstøt, og på lugubre henvendelser fra folk som ikke fortjener respons.

Jeg er selvopptatt og er veldig flink på å vrenge samtaler over på egne erfaring som kan knyttes til temaet som er på bordet. Her kan jeg også nevne at jeg lett glemmer veldig hva man forteller deg og skylder alltid på "det har du ikke fortalt meg!" Jeg kan også forsøke å trumfe gjennom ting/planer ved å spille på dårlig samvittighet hos motparten. Øver meg på å ikke gjøre noen av disse tingene! 

Jeg blir møkk irritert på venninner som ikke er like glad i å ha konkrete avtaler som meg. Til å være tildels impulsiv er jeg sjukt avhengig av å tidsbestemte avtaler å forholde meg til. 

Jeg har håpløs privatøkonomi. 

Jeg forhåndsdømmer folk. Eksempelvis er det helt uaktuelt å sveipe en fyr på Tinder inn i ja-bunken om han har en feit tribal på armen. Ok, vi var mange som var unge og dumme på nittitallet og trodde den piggtråd-, tribaltattooen eller det kinesiske tegnet var en kjempegod ide (undertegnede inkludert), men jeg dømmer deg likevel. Hardt. 

Noe annet jeg dømmer er folk med dårlig humor. Å fylle mitt eget punkt om selvopptatthet og tenke at jeg kanskje bare er sær? Nope. Senest i går var jeg på stand up med ulike komikere, og det var ikke mange gangene jeg lo høyt. Er du komiker og bygger showet ditt på at dama di er feit, at du har en usexy kropp og at du ikke skjønner at dama di vil ligge med deg, knulle-humor og vitser basert på typiske "jenter er sånn og sånn" er du bare en ræva komiker med lavpannehumor. Og jeg dømmer deg. 

Et annet eksempel er da jeg dømte en fyr på toget mellom Manchester og Crewe i forrige uke nedenom og hjem. Hans kriminelle handling? Å spille altfor høy musikk med headphones som lakk lyd, ha dreads og legge føttene i setet. Du kan tro jeg dømte, og du kan tro jeg følte meg som en bitter, gammel bitch da han først tilbød seg å hjelpe meg med kofferten min, før han bar alle handleposene til en eldre mann inn i en taxi. 

Når min egen forhåndsdømming treffer meg trynet (noe den ofte gjør) skammer jeg meg. 

Jeg skammer meg. Mye. Jeg skammer meg over å dømme, over å ikke trene, over å aldri føle meg bra nok og jeg skammer meg over å skamme meg. Skam fortjener et eget innlegg. 

Lese mer om dette?

Sjekk ut innleggene 50 shades of dårlige vaner og Guilty pleasures og skam til massene!

Hva er din verste uvane? Please share! 


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!





 

 

 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits