Hvor lenge er det greit å marinere seg i egen misnøye?

Kjære Oslo vol. 2. 

//Dette innlegget er først publisert på Turjenter.no og republiseres her som en del av min Oslo-guide.

Som jeg skrev i det første Oslo-innlegget vil jeg fremover trekke frem mine små og store Oslo-favoritter med ujevne mellomrom. Ingen av disse innleggene er sponset eller betalt for, de er genuine anbefalinger fra en fastgrodd Oslo-borger. Hva syns du er de beste Oslo-hot spotene? En bortgjemt kafé, en kul pub, et turområde, en konsertscene and so on. Hvem har beste drinkene? Hvor kan jeg danse i timevis og hvor har de egentlig Oslos beste potetmos? Jeg blir VELDIG glad for alle innspill!


Det er noe med hvordan byen lukter, pulserer og tilpasser seg været og menneskene den rommen. Det er noe med hvordan byen omfavner meg i et trofast grep og aldri helt slipper taket. Jeg lengter alltid etter denne byen, til og med når jeg er her.

Les innlegget Humorbryggeri og kronespill. 

Dagens innlegg dediseres til Nordmarka. Jeg elsker Nordmarka. Å la skiene stå hjemme og vasse i snø for å slippe folk. Å ikke ha en turløye eller plan, men å bare gå innover og alltid på et eller annet merkelig vis ende opp langs Svenskemuren. 

Tips: Ta 54-bussen til Brekkekrysset og gå innover derfra. Jeg kjører ikke bil, men om jeg hadde gjort det så hadde jeg mest sannsynlig busset til marka allikevel. Jeg liker å bare kunne vandre innover og ende opp et helt annet sted enn jeg startet.

Med utgangspunkt i Brekkekrysset har du mange muligheter. Grusveier og både merkede og umerkede stier i det tilsynelatende uendelige. Gå til Ullevålseter, Hammeren, Sognsvann eller bare et eller annet bortgjemt skogsvann for en kopp kaffe da vel? 

GOD TUR!


Når er du egentlig for gammel til å skrive om knuste hjerter og skogsturer som sjelelig førstehjelp?  Når er det ikke lenger ok å velte seg i kjærlighetssorg som forlengst er utgått på dato, og hvor lenge er det greit å marinere seg i egen misnøye?

 

 

Når er det stopp på å skamme seg over å være ærlig om hva man føler? Når ble det mer stilig å fake it ?til u make it enn å vise følelser? Når er du gammel nok til å kutte ut skuespillet?

Jeg vet ikke når, hvorfor eller hvordan. Det jeg derimot vet er at følelsen av å ligge naglet til bakken ikke er statisk. Det jeg vet er at det finnes ting som gir meg styrke, varme og ro. Jeg vet at  solen alltid skinner over tretoppene. Jeg vet at jeg må lytte når introverten i meg skriker etter oppmerksomhet og det eneste som kan fikse meg er pannekaker og bacon under åpen himmel. Når det eneste som kan gi meg pusten tilbake er en kopp kaffe ved svenskemuren.

Jeg vet at det innimellom er nødvendig å takke nei til selskap fra andre tobeinte, skru av telefonen og la solen varme meg i ansiktet. Innimellom er timeslange fotturer i Nordmarka det eneste som kan gi glede, ro, motivasjon, pågangsmot, spenning og slitne dachser.

Turbukse, ullundertøy, Rav-genser og sekk med sitteunderlag, melkesjokolade, et eple, vann og kaffe. Det er noe med å se hvordan min til tider bekymra dvergdachs  pløyer seg gjennom ulendt og snødekt terreng, hvordan de begge (den andre på lån) endrer kroppsspråk og søker på overværet og jeg vet at det er hårvilt i nærheten. Stillheten og lyden av snø under støvlene. Det er noe med det å bare puste, se oppover og se trær, snø og sol. Det er noe med å knaske i seg et eple (som selvsagt deles med hundene) og det er noe med å drikke kaffe fra mormor og morfars gamle termos.

Det er medisin og det er helt, helt nødvendig at jeg kommer meg mer ut fremover. Jeg må rett og slett shotte mer ?skjerp deg, og kom deg ut på tur? i Oslo enn grønne ting som smaker munnskyllevann i Berlin.

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits