Kjære foresatte

kommentarer 14 kommentarer

2016 er et ungt år, kun 6 dager gammelt, men det har allerede fått en stygg fure. En rynke intet så ungt år skal ha. Jeg har et ønske for 2016. Et ønske jeg nok deler med mange, og som jeg ser preger mediebildet i dette ferske året. Ei 13 år gammel jente har på tragisk vis mistet livet, og hennes mor er siktet for å ikke ha sikret sin datter medisinsk hjelp. Jentas mobbere henges ut som mordere på sosiale medier. Pekefingre pekes (med rette) mot offentlige instanser.

I sosiale medier går diskusjonen varm. Hvem er egentlig ansvarlig for å oppdra barn til å ikke bli mobbere? Skolen eller foreldrene? Hvor var barnevernet? Legene?

Denne saken er kompleks, og har mange tragiske sider ved seg. Mitt ønske er at diskusjonene som følger en slik sak kan bringe noe godt med seg, og ikke bare fungere som søppelbøtte og gapestokk. Jenta var 13 år. Hun har blitt mobbet i årevis. Det er naturlig å anta at mobberne også er unge i alder, og at disse startet sin karriere som mobbere som enda yngre. Hva skjer egentlig på veien mot å bli en mobber? Hvem har skylden? Barnet selv? Foreldrene? Skolen?

Ja, foreldre og foresatte har uten tvil det største oppdrageransvaret, men hvordan skal mobbing stoppes i skolen og andre offentlige arenaer ved å kun ilegge foreldrene det juridiske oppdrageransvaret? Hvem skal steppe inn når oppdragelsen hjemme, som skal sikre gode holdninger og grunnverdier, svikter? Hvem skal huke tak i den gjengen som ødelegger hverdagen til medelever når den eller de foresatte som sitter med oppdrageransvaret er på jobb?

Hvor mange saker skal vi se hvor skoleleder, kommune og fylkesmann kondolerer men ikke kan uttale seg ytterligere om saken? Denne gangen er "saken" ei 13 år gammel jente som ikke lenger er blant oss.

Den avdødes familie har selv uttalt at moren gjentatte ganger ba om hjelp. At datteren ble sykere og sykere som følge av mobbing, men at hun som aleneforsørger ikke fikk den hjelpen hun ba om.

I følge Djupedalutvalgets utredning Å høre til - Virkemidler for et trygt psykososialt skolemiljø (NOU 2015:2) er ingen tvil om at mobbeproblemet er stort. Ifølge Djupedal har 4 prosent, eller 17.000 barn, opplevd krenkelser i sin skolehverdag. I elevundersøkelsen i fjor oppga 3,9 prosent av elevene at de ble mobbet to til tre ganger i måneden eller mer. Andelen avtar i løpet av barnetrinnet, for så å øke igjen på ungdomstrinnet.

Utredningen sikter seg riktig nok inn på skolesektoren, men jeg vil endog komme med mitt ønske til deg som foresatt. Bry deg. Ikke bare om ditt barn, men også de som ditt barn står i posisjon til å påvirke. Kanskje ditt barn hverken blir mobbet eller mobber selv, men sjansen er stor for at nettopp ditt barn kjenner til og er vitne til at mobbing skjer. Sjansen er stor for at ditt barn vet om krenkelser som ikke hører noe sted hjemme, og sjansen er faktisk ikke så liten for at ditt barn bidrar til at disse krenkelsene finner sted. Det være seg ved å aktivt delta i mobbingen eller ved å vende det andre kinnet til.

Som foresatt sitter du i en veldig verdifull stilling. Du ser ditt barn daglig. Du sitter mest sannsynlig ved et middagsbord ved siden av eller ovenfor ditt barn daglig. Du snakker forhåpentligvis med ditt barn flere ganger hver dag. Jeg husker mamma hver eneste dag ved middagsbordet spurte min søster og meg om dagen vår. Hver eneste dag ba hun oss fortelle om noe bra som hadde skjedd den dagen, og spurte om noe ikke så bra hadde skjedd.

Som foresatt sitter du på en gullgruve. Du sitter på en grenseløs verdibank. Du sitter ovenfor ditt barn og du kan stille noen få, enkle spørsmål. Du kan bryte ut av den sedvanlige "har du hatt en fin dag" som poden kanskje alltid nikker bekreftende og svarer "mhm" på. Du kan spørre hvem ditt barn har vært mest sammen med i dag. Du kan spørre om ditt barn har sett noe som så leit ut i dag. Har ditt barn sett noen som var lei seg? Noen som var ekstra glad? Har ditt barn snakket med noen som det kanskje vanligvis ikke snakker med? Hva lekte de andre i klassen i dag, og var det kanskje noen som lekte helt alene?

Kanskje kan du være den som åpner øynene til ditt barn for en som er alene og ikke har det godt? Kanskje er du den som gir ditt barn selvtilliten til å invitere han eller hun som ingen inviterer i bursdag? Kanskje er du den rollemodellen som bidrar til at ditt barn tør å fortelle en lærer om medeleven som gjemmer seg på do i friminuttet i frykt for mobberne? Du skal ikke kimse av betydningen av å bli sett, og kanskje kan ditt barn fortelle deg noe som som bidrar til at ett barn blir sett? 

Er du bekymret for at et barn utsettes for mobbing eller omsorgs- og ansvarsvikt? Mange er redde for å bry seg eller skape problemer for andre for noe de kanskje ikke er sikre på. Mange tenker at det ikke er deres sak så lenge det ikke gjelder deres barn. Jeg kunne ikke vært mer uenig. Dette er et felles samfunnsansvar, og flere burde melde fra. 

Hvis du mistenker mobbing eller omsorgssvikt: meld fra! Til en lærer, skoleleder, til barnehagen, barnevern. Til noen. Det er mange som ser, men det er først når man snakker sammen om det man ser at man kan gjøre en forskjell.

For er det ikke mye bedre å melde fra en gang for mye enn en gang for lite?

Jeg ber deg, som foresatt, om å se verdien i det å ha en foreldrerolle. Ikke bare oppdra men snakk, virkelig snakk, med barnet ditt.

Lurer du på hva du kan gjøre om du er bekymret for et barn? Se her og her for god informasjon.


Vil du lese mer av meg? Følg meg gjerne på Facebook for å få innlegg rett inn i feeden. Vil du se hverdagsglimt er det kjempelurt å følge meg på Instagram!



 

14 kommentarer

thomas von sonnenberg

06.01.2016 kl.23:49

Unnskyld, men hvordan i all verden kan du forestille deg at du vil bli tatt seriøst når artikkelen slutter med: Vil du se hverdagsglimt og bilder av verdens fineste hund?

Linn W. Rosenborg

06.01.2016 kl.23:50

thomas von sonnenberg: godt poeng! Den hang med som signatur fra tidligere innlegg.

Linn W. Rosenborg

06.01.2016 kl.23:53

thomas von sonnenberg: (men har også tillit til leserne og tror absolutt de klarer å ta innlegget på alvor på tross av sign)

Carina Behrens

07.01.2016 kl.10:31

Fantastisk og viktig innlegg i debatten! Vi må slutte å oppdra og begynne å snakke!

thomas von sonnenberg

07.01.2016 kl.12:28

Hei. Var ikke meningen å være gledesdreper. Du har skrevet en god og viktig artikkel. Har jobbet en tid som musikklærer i undomskolen - og der det var tilfeller av såkalte "problembarn" kunne man ofte sette likhetstegn med "problemforesatt" eller totalt fravær av pårørende i forh til oppfølging/foreldremøte.

Som du skriver: Hvem skal steppe inn når oppdragelsen hjemme, som skal sikre gode holdninger og grunnverdier, svikter?

Ikke lett å svare på.

I den tragiske saken som nå er rullet opp nå, finnes det høyst sannsynlig skyggesider som ikke er kommer frem i mediene.

Fint at noen bryr seg og skriver om det.

Om for ironiens skyld skal jeg ikke avslutte dette innlegget med signaturen "vil du se hverdagsbilder av tomflaskene mine i min kommunale bolig"

Ha en fin og mobbefri dag :)

th v s

Cathrine B

07.01.2016 kl.12:48

Godt skrevet.

Jeg kjenner litt på følelsen av at noen bør bli stilt til ansvar i slike saker som dette. Som med Kristoffer, Odin, den lille gutten som sultet ihjel. Det holder ikke at skoleleder, kommune og fylkesmann kondolerer og ikke uttaler seg ytterligere om saken. Her trenger vi en ordentlig offentlig utredning hvor vi får innsyn i hvilken instans som sviktet og den som ikke gjorde jobben sin blir ansvarliggjort. Hva tenker du om ansvaret enkeltpersoner som er ansatt for å jobbe med slike saker har og hvilken grad de som svikter bør ansvarliggjøres?

Jeg liker godt at tidligere mobbeofre og ofre for omsorgssvikt, som orker å ta kampen som voksne, blir tilkjent en slags erstatning, selv om ingenting kan erstatte en tapt barndom. Jeg mener det er viktig at slike saker blir grundige utredet slik at man kan ta lærdom av det.

I de aller mest tragiske tilfellene er det for sent. Et liv kan ikke erstattes. Jeg mener likevel at der noen har sviktet bør den rette instans, og den personen som ikke gjorde jobben sin, bli stilt til ansvar. Enig?

Linn W. Rosenborg

07.01.2016 kl.13:12

thomas von sonnenberg: Haha takk, og det samme til deg!

Linn W. Rosenborg

07.01.2016 kl.13:13

Cathrine B: enig!

Hilde

07.01.2016 kl.15:54

Nå sank den en mørk sky over mitt hode. Kjære Thomas dersom du har jobbet med såkalte problembarn så har du vært i posisjon til å gjøre noe med dette i stedet for å akseptere barna som ett problem. Dette være seg mobbere elle mobbeofre.

Som foreldre til ett såkalt problembarn så har man ikke så mye å stille opp med. Men at man blir stigmatisert og får "skjeve blikk" dersom man prøver å rope høyt om problemet er det ikke tvil om. Og ikke alle er sterke nok til å tåle dette i tillegg til sårheten og sorgen man føler for barnet det gjelder. Og på langt nær alle mobbere/ mobbeofre kommer fra problemhjem.

Men kanskje det er på tide at foreldre til «problembarn» kan sende bekymringsmeldinger til barnevernet også. Melding om manglende tiltak mot mobbing på skolen. Rektorer og lærere vil helst ikke ha, og iallfall ikke innrømme at mobbing finner sted på sin skole. Men i stedet har de fleste foreldre angst for barnevernet. Det man hører er jo historiene om barn som blir tatt fra foreldre urettmessig. Og har man hatt hjelp fra barnevernet med ett positivt resultat, så snakker man ikke høyt om det. For da blir man stemplet som en dårlig forelder. Det ligger ganske latent i de fleste av oss at man skal klare seg selv.

Det er på høy tid å begynne å lete etter løsninger i stedet for å fordele skyld. Og ikke minst bør vi voksne også lære oss til å akseptere at ingen av oss er like. Lære oss toleranse for at mennesker kommer i ulike former og formater og i ulike ytterkanter. Og klarer man i tillegg å sette pris på at ulikheter finnes samt overføre dette til våre barn så vil vi komme langt.

Mobbing og utestengning setter livsvarige spor i ett barn. Usikkerhet og selvbildet kan være vanskelig nok å håndtere for ett ungt menneske. Ved utestenging mister man den sosial trenging som man skal ha med seg videre. Vi må altså lære barna våre å inkludere i stedet for å ekskludere. Er det mennesker i din periferi som kunne trengt en venn, gå foran som ett godt eksempel for dine barn og strekk ut en hånd. Vær tålmodig for det kan godt hende at dette også er en «skadeskutt fugl»

Seyran

07.01.2016 kl.16:47

Jeg har lest denne 3 ganger. Veldig viktig innlegg. Håper at vi kommer å ikke glemme det og vente til neste ofre :-(

Linn W. Rosenborg

07.01.2016 kl.21:54

Seyran: takk! Del den gjerne videre :)

Geriatriks

08.01.2016 kl.10:40

Godt innlegg :)

Har skrevet mangt og mye om dette og tilstøtende temaer selv.. og nå sist "Jada, vi skal snakke med barna, men glem ikke foreldrene".

Ta gjerne en titt.

Linn W. Rosenborg

08.01.2016 kl.10:51

Geriatriks: det skal jeg gjøre!

Veras Univers

09.01.2016 kl.08:07

Mobbing vil for alltid være de voksnes ansvar. Vi barn vet ikke bedre og trenger rettlednng. Sånn er det bare. Og siden det finnes mange dumme voksne må de som ikke er dumme ta mest ansvar.Tenk barna først! Alltid!

Hilsen Vera på tre, snart fire år.

Skriv en ny kommentar

hits