Luke nr. 17-20 - one night stands og ammeinnlegg

I dag dukket det opp en sak i feeden min om hva som kan være drepen på et vennskap (fra januar 2015). Hva er egentlig de vanligste årsakene til at venninner "slår opp" med hverandre? I følge psykolog Rebecca Philipp Burr bunner venninekonlikter ut i fem typiske årsaker. Listen inneholder blant annet punkter som å ha "forskjellige verdier", med eksempelet at en alltid er tidsnok mens den andre konsekvent er 15-20 minutter forsinket, og "ulike behov". Et eksempel på sistnevnte er det å være på forskjellige steder i livet, hvor en er blitt mor og vil lage avtaler som inkluderer barn mens den andre ønsker er singel og vil ut på byen.

Jeg må helt ærlig innrømme at jeg syns slike saker er litt fornøyelige. Hvis denne listen stemmer må jeg nemlig slå opp med samtlige av mine venninner sporenstreks, da mine vennskap i teorien er kilde til voldsomt mange konflikter. La meg forklare.

Jeg har et fantastisk knippe venninner. Noen har stått ved min side mer eller mindre konstant siden barnsben, mens andre har kommet til etterhvert. Et par av mine absolutt nærmeste venninner har jeg kjent i ikke mer enn et par år, men de er allikevel blitt totalt uunnværlige for meg. Det som gjør mine venninner så ytterst fantastiske er at de er så forskjellige, og at de med dette tilfredsstiller ulike behov. 

Jeg syns i utgangspunktet at det er greit å kunne dele noen grunnleggende verdier om man skal være nære venner, men det tidseksempelet må du lenger ut på landet med. Jeg er tildels en avtale-junkie og jeg blir sprø av å ikke ha tider å forholde meg til! Joda, jeg kan slenge ut et "vi møtes i ni-draget" tidlig på dagen om jeg skal ut å spise en kveld med venninner, men når kvelden nærmer seg må jeg ha noe mer konkret å forholde meg til. Flere av mine venninner som jeg er mest med har et usedvanlig avslappet forhold til tid, og er tilnærmet allergiske mot å avtale konkrete tidspunkt. Jeg har hisset meg opp over det mang en gang, på samme måte som de himler med øynene over mine paniske "hallo det er bare fem uker til nyttårsaften altså, kan vi planlegge noe konkret før det klikker for meg?" Men å slå opp med dem? Aldri! 

Jeg har spesielt ei venninne som nesten alltid ljuger om hvor langt hun er i løypa for å ikke innrømme at hun er langt bak skjema som vanlig, men det at hun er sånn cirka verdens kuleste dame på mange andre fronter veier liksom opp for det. Triks: spør hvem sin tid hun følger. Min eller hennes? Problem løst. 

Det jeg god finner mest pussig på denne listen er punktet med å være forskjellige steder i livet, og at det at en av partene har fått barn mens den andre er singel fremheves som et utpreget problem. Jeg må spørre, og jeg lurer virkelig på dette, er det noen som har et så stort problem med at venninnen har fått barn/ikke har fått barn og er singel at man opplever det nødvendig å avslutte vennskapet? Hvis mange svarer ja på dette må jeg bare ta av meg hatten for meg selv og mine egne venninner, og med dette tildele ikke bare en, men fire luker adventskalenderen til å hylle dere! 

Jeg har selvsagt også surna på folk som konsekvent svarer "bare vent til du får barn selv" eller "du skjønner det ikke før du får barn selv" i mer eller mindre alle samtaler om livet, hverdagen eller what ever. Ja, det finnes de som ikke evner å ha andre innslag i livet sitt enn barn, babysnakk og bleiskift-turnus. Det finnes virkelig de som mener at livet før barn var verdiløst for dem, og da må selvsagt livet til oss som enda ikke har barn være like verdiløst. Du vet de som mener at alt og alle skal danse etter deres (barns) pipe, tidsplan og hverdag? De er jævla irriterende. Mine venninner er bare ikke sånn. 

På den ene siden har jeg de venninne jeg har kjent i en årrekke, og som nå er etablert med både ett, to og tre barn. De er både samboere, gift og alenemødre. På den andre siden har jeg de som er single og uten barn, og i midten står jeg. 32 år, singel og ikke i nærheten av å få barn. Jeg kjenner meg allikevel ikke igjen i beskrivelsene av dette som et problem. 

Senest på fredag spiste jeg lunsj med to av mine nærmeste venninner. De har begge to barn, og deres yngste er under 2 måneder. Babyene var med på lunsjen, som ble lagt til et sted jeg foreslo og på det klokkeslett som passet best for meg. De var like interessert i mine beretninger fra julebordet med de single venninnene, til eventuelle date-planer, om jeg har klint med noen og når jeg hadde one night stand sist som de var før de fikk barn. De kan helt fint ta fleiper om hvor uinteressert jeg var i deres konklusjon om at amme-innlegg fra Rema 1000 er ræva og samtalene dreide seg mer om livet generelt enn babyer.

Jeg har ei venninne som har tre barn og som på ingen måte reagerer negativt på at jeg sier "du er invitert uten barn" eller "vet du, jeg er så fyllesjuk at jeg ikke orker å henge med kidsa dine i dag". Jeg har venninner som er alenemødre og som elsker å ha et tilfluktssted godt plassert i Oslo de helgene de har barnefri. Jeg har venninner som inviterer meg, som den eneste uten barn, i barnas bursdagsselskaper og som aldri blir sure om jeg heller vil prioritere noe annet. De blir heller aldri sure når jeg kommer klein etter byturen kvelden før, og de er like interessert i å snakke med meg om mitt liv som med de andre mødrene som er i selskapet. Jeg har venninner som aldri (!) sier "du vet ikke hva du prater om, du har ikke barn", men som heller sier "du som faktisk har peiling på dette, hva tenker om ditt og datt" og med dette viser stor respekt for meg som pedagog og min erfaring fra arbeid med barn. 

Jeg har helt vilt kule venninner som respekterer det når jeg ikke inviterer med barn til selskap, som viser genuin interesse for mitt liv, som ler når jeg mobber dem for å snakke om fødsler på kafe i samme åndedrag som de spør meg om mitt (ikke-eksisterende) dating-liv. Det kan godt være at jeg hadde sett annerledes på det om jeg ikke hadde hatt motvekten i venninner uten barn, men jeg har virkelig ingen problemer med å være i en annen livssituasjon enn mine venninner som har barn (og det begynner å bli endel av dem). Mine venninner er fantastiske mammaer, uten at de har mistet seg selv. Og det takker jeg dem for. 

Hvilke erfaringer har du med venninner med/uten barn? Er det bare jeg som er uvanlig heldig? 

Følg meg på Facebook for å få tidenes minst konsekvente adventskalender rett inn i feeden!

Alle bilder er gjengitt med tillatelse, og viser et lite knippe av mine deilige venninner. Med og uten barn.



Processed with VSCOcam with t1 preset









Processed with VSCOcam with c1 preset






  

16 kommentarer

Erlend

20.12.2015 kl.18:45

Kidsa er ikke et ord. Det er jævla teit "ord" kids er unger på engelsk. Kidsa er ikke noe engelsk ord.....

Linn W. Rosenborg

20.12.2015 kl.18:50

Erlend: ups. My mistake. Jeg trodde virkelig "kidsa" var et ekte ord, og brukte det på ingen måte som et eksempel på noe jeg kan finne på å slenge ut til ei venninne. Slenge vet du, som i slang. Men virkelig, takk altså.

Kjetil

20.12.2015 kl.23:15

Det finnes absolutt ingen menn i hele verden som ønsker å ha "one night stand" med det spetakkelet der. Makan til gammel og fæl røy har jeg ikke sett siden jeg besøkte bestemor på gamlehjemmet.

Din støtte til import av flest mulig muslimske sharia-supportere til Norge hjelper heller ikke på inntrykket.

Håper du får en bedriten dag. Forbanna burugle.

Tuva

20.12.2015 kl.23:37

Kjetil-Få se bilde av deg a!! Du må være meget lekker om du kan skrive noe sånt om andre menneskers utseende.

Eller... Ingen som skriver noe sånt, uansett utseende kan ha det spesielt godt med seg selv. Trist at du bruker energien din på å kommentere blogger istede for terapi.

Andrea

21.12.2015 kl.00:56

Haha, Kjetil! Du er morsom. Alle som leser kommentarene dine, vet jo at du er en patetisk taper, men samtidig er det ganske underholdene å lese alt det oppgulpet du klaret å lire fra deg. Du møter deg selv litt i døra når du håper Linn skal få en bedriten dag, for jeg tipper at det er det motsatte som skjer; dagen blir SÅ mye mer spennende når den blir krydret med underholdning fra selveste Kjetil! Du hjelper jo Linn med å få mer klikk på bloggen, og det er jo bra. Du er flink, Kjetil! Bra jobba!

Håper du får en bedriten jul, Kjetil. Og et passe bedritent godt nyttår, slik at du kan fortsette å komme med oppgulp i 2016. Det er jo tross alt det du kan best.

Kristine

21.12.2015 kl.01:22

Kjetil, kysset du bestemoren din med den munnen? Vet hun hva du kaller henne bak hennes rygg?

Kjetil

21.12.2015 kl.02:45

Kristine: Bestemoren min er selvfølgelig vakker, det er de andre rynketrollene på gamlehjemmet som ligner på denne Judas-bloggeren.

Linn W. Rosenborg

21.12.2015 kl.09:24

Kjetil: ååå! "Burugle" er det lenge siden jeg har sett. Takk for at du minnet meg på denne klassikeren!

Kjetil

21.12.2015 kl.12:11

En titt i speilet burde være nok til å minne deg på det utrykket, men du har vel ikke speil i huset i frykt for å tråkke våre nye landsmenn på tærne. Speil er Haram vet du.

Det er forøvrig også alkohol, så du bør passe deg, ellers kommer dine nye bestevenner Mullah Krekar, Arfan Bhatti og Ubaydullah Hussain etter deg.

Thea

21.12.2015 kl.13:06

Kjetil; jeg tror du burde ligge med noen. En hyggelig, søt kvinne (eller mann?). Da tror jeg livet, hverdagen, kommentarene og julen din blir veldig mye gladere. For å få til det kan det være et tips å unngå for mye prat om både bestemoren din, muslimer, samt bruk av begrepet "burugle". Lykke til! :)

Andreas

21.12.2015 kl.14:01

For noe tøv Kjetil. Jeg er mann og hadde blitt med Linn hjem på flekken, så kommentaren din er beviselig feil.

Linn W. Rosenborg

21.12.2015 kl.14:33

Andreas: ASL? :)

Andreas

21.12.2015 kl.16:54

Hehe, mann 25 Oslo her. Skal sørge for å gi deg passe tydelig (ikke-inngripende) signal om jeg møter på deg ute en gang ;)

Linn W. Rosenborg

21.12.2015 kl.17:04

Andreas: yes! Og i mellomtiden krones du herved som kommentarfelt-ridder. Knock urself out. Nok av morosaker å kommentere på.

Linn W. Rosenborg

21.12.2015 kl.17:08

Andreas: (og - regner med at du følger fb-siden?)

Andreas

21.12.2015 kl.17:16

Hehe, jeg følger med :)

Skriv en ny kommentar

hits