JA TIL HÅR PÅ TISSEN

Jeg har fått flere spørsmål om hvor det blir av Kommentarfeltets julekalender. Jeg slår et slag for ærligheten, og sier som sant er - nemlig at det å poste så personlige ord som jeg postet 25. november resulterte i et behov for en liten pause. Det koster å stikke nesa frem, og for en utadvendt introvert som meg er det innimellom behov for å gå litt i skjul. Med det sagt: jeg går ikke mer i skjul enn at jeg snakker åpent om det kvinnelige underliv, kjønnshår, mensen og utflod på SnapKollektivet. Jeg sier derfor følgende: 

Velkommen til Kommentarfeltets julespesial.

Det er en aldri så liten kalender, men jeg kan ikke love luker hver dag (hallo, vi er på femte dagen og luke nummer en kommer nå liksom). I dag vil jeg dele fredagens video med dere - og jeg håper du storkoser deg med litt underlivsprat. Kanskje syns du det er litt kleint (enda bedre grunn til å se hele), kanskje drar du på smilebåndet og kanskje lærer du ett og annet? 

Ps: det fortsatt ikke for sent å vinne din egen forgylte vulva. Sjekk ut dette her (i samarbeid med Asan).

FØLG SNAPKOLLEKTIVET PÅ SNAPCHAT, FACEBOOK OG INSTAGRAM!

Følg meg på Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

 

Jeg glemmer aldri da han brukte knyttneven for første gang

Han: Jeg ser alltid for meg at de som er i voldelige forhold er usikre "svake" jenter. Ikke selvstendige og sterke.

Jeg: Mhm. Hvordan vil du beskrive meg da? 

Han: Jeg ser deg som en samfunnsengasjert dame som ikke lar deg pille på nesa. Det er helt utenkelig at du skulle havne i et forhold med vold.

Meg: Det er noe jeg må fortelle deg. 

I dag, 25.november, er det FNs internasjonale dag for avskaffelse av vold mot kvinner.

//Deler av dette innlegget er publisert i eldre innlegg. 

Jeg husker at han hadde skoen godt plassert over kinnet mitt. Det var en type dress-sko, og sålen var glatt og hard. Jeg husker at sandkornene mot det andre kinnet fikk meg til å tenke at det var på tide å støvsuge gangen. Jeg husker at jeg ikke gjorde noe særlig motstand, og at jeg tenkte at han snart var lei. Jeg husker at jeg var redd for at naboen skulle gå forbi og se oss gjennom vinduet. Jeg husker at jeg tenkte "hvorfor er det ingen som ringer politiet?"

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg hadde i kroppen da jeg meldte avbud til julebord fordi jeg hadde fått omgangssyken. At jeg stakk fingeren i halsen for at han skulle høre at jeg kastet opp, for at ikke engang han skulle forstå at jeg droppet festen jeg hadde gledet meg til så lenge, utelukkende for å slippe konfliktene. For meg var det en tap tap-situasjon. Dra på festen og stå til livet i dritt i dage- kanskje ukevis, eller bli hjemme og da bli beskyldt for å ikke tørre å dra fordi jeg skjulte noe.

Jeg kommer aldri til å glemme at jeg gjemte meg bak en busk, så vennene mine som kanskje så etter oss ut av vinduet etter at vi forlot festen, ikke skulle se hva som skjedde. Jeg husker at han gikk sakte forbi busken og hveste. Hore. Løgner. Jeg husker at han tok meg igjen litt lenger opp i veien, og at han brukte knyttneven for første gang. Jeg husker at jeg spurte helt rolig om vi bare kunne dra hjem å legge oss. Vær så snill. 

Jeg kommer aldri til å glemme beskyldninger om flørting, kjeft for at kjolen var for kort og stram, at jeg ba om å bli sjekket opp og de vanlige beskyldningene om at jeg lå med kollegene mine. Særlig sjefen min ble ansett som en stor trussel. Den samme sjefen som satte øynene i meg og spurte med myk, men samtidig hard stemme om jeg virkelig hadde brukket de ribbeina ved å falle på isen. 

Jeg kommer aldri til å glemme da bussjåføren på nattbussen hjem fra Drammen den gangen spurte meg om det gikk fint. At jeg hørte hvor unaturlig lys stemmen min var da jeg svarte "jada, vi er bare litt uenige". Jeg kommer aldri til å glemme det harde grepet han hadde om låret mitt hele bussturen, og at han forlot meg alene da vi gikk av bussen i Oslo. 

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å si unnskyld for noe jeg ikke hadde gjort, bare for å slippe krigen. Hvordan han ble sort i øynene da sangen til den popgruppa som tilfeldigvis har et medlem jeg datet en gang for lenge siden kom på radioen.

Jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg hadde da jeg kom med utallige unnskyldninger til venner for å forklare hvorfor han hadde kjørt fra meg på hyttetur. For tredje gang, i fylla, mens jeg satt igjen på en hytte med venner som ikke forstod hvorfor han var blitt så sint på meg. Jeg forstod ikke jeg heller men forklarte det med at han var sliten på grunn av jobb, og at jeg hadde provosert ham unødvendig. Der satt jeg, med skrubbsår på knærne etter at han hadde dyttet meg ned i en grøft, og unnskyldte ham.

Jeg kommer aldri til å glemme skammen. Jeg kommer aldri til å glemme følelsen av å føle meg absolutt null verdt.

Jeg så også for meg at "folk som meg" aldri havner i forhold som dette. Sånne "som meg" lar seg ikke pille på nesa, og vi sier tydelig ifra når vi er vitne til urett. Sånne "som meg" ikke finner seg i dritt, eller hva? Jeg tok feil, men jeg har lært nå. Jeg har lært at ting ikke alltid er sånn det ser ut på utsiden, og jeg har lært at det er viktig å fortelle noen om hvordan ting er på innsiden. 


Fra FN-sambandet:

35 prosent av alle kvinner vil i løpet av livet oppleve vold. Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt. Vold kan ramme alle kvinner, uansett etnisk opprinnelse, sosial bakgrunn eller status.

den Internasjonal dag for avskaffelse av vold mot kvinner skal rette søkelys mot vold mot kvinner som et globalt problem, som finner sted i alle samfunn og kulturer.

Vold mot kvinner er aldri noen privatsak, men et samfunnsproblem som rammer millioner av kvinner og setter utvikling av alle samfunn tilbake. 

FNs nye bærekraftsmål nummer 5 vil utrydde all diskriminering av, og vold mot, kvinner innen 2030. 

FAKTA OM VOLD MOT KVINNER:

  • 35 prosent av alle kvinner i verden vil oppleve vold. I noen områder er det imidlertid så mange som 7 av 10 kvinner.
  • Over 600 millioner kvinner bor i land hvor vold i hjemmet ikke er forbudt
  • Opptil 50 prosent av alle seksuelle overgrep skjer mot jenter under 16 år
  • 250 millioner av dagens kvinner ble giftet bort før de fylte 15 år
  • 200 millioner av dagens kvinner har blitt utsatt for kjønnslemlestelse

Følg meg på Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

Slapp av, du har ikke blitt svindlet av Kristoffer Joner

Da jeg så den nå mye omtalte Facebook-statusen til Joner mandag kveld tok jeg meg selv i å hvine av fryd.

Følg meg på Kommentarfeltet på Facebook her.  

For et ypperlig påfunn, tenkte jeg! Dette var en anledning til å ta sterk avstand fra Lishaugs retorikk servert på sølvfat, med en mulighet til å bidra til å styrke flyktningens rettssikkerhet til dessert. Facebook-feeden ble raskt fylt til randen av mennesker, altså ingen elite eller hylekor, men mennesker med en velutviklet sans for empati. Mennesker som synes at det å be om at likes og delinger av et barns tragedie er totalt forkastelig.

Fremfor for å diskutere asylsøkeres rettssikkerhet har Listhaug og hennes rådgivere elegant sporet oss over i en innhold- og meningsløs meta-diskusjon.

Et ensidig fokus på bruk av byrå er ikke annet enn en avledningsmanøver, så la oss heller se på saken.

Advokatforeningen er bekymret for asylsøkeres rettssikkerhet. Den sittende regjeringen har kuttet i støtte til NOAS, og er kommet med forslag om at mindreårige asylsøkere ikke skal ha rett til den samme omsorgen som norske barnehjemsbarn har rett til (etter blant annet FNs Barnekonvensjon). Samtidig som at verden er i en flyktningkrise foreslår regjeringen ytterligere kutt i støtte til organisasjonen som jobber med å ivareta asylsøkernes rettssikkerhet og rettigheter.

I en sak på NOAS' sider datert 7. okt 2015 kan vi lese følgende:

"NOAS fikk ikke tilgodesett midler til rettshjelp i ordinært budsjett for 2015, men fikk en bevilgning på to millioner kroner gjennom asylavtalen mellom regjeringen og støttepartiene Venstre og KrF. I budsjett for 2016 er det foreslått å opprettholde denne støtten for NOAS, noe vi naturlig nok mener er positivt. Dette er også viktig for rettsikkerheten til asylsøkere med avslag i Norge. Den økede tilstrømmingen av asylsøkere vil med stor sikkerhet innebære en betydelig økning av henvendelser til NOAS som rettshjelpsorganisasjon. Bevilgningen på neste års budsjett er derfor helt nødvendig for å opprettholde et forsvarlig tilbud til de asylsøkerne som trenger vår hjelp."

I en artikkel der NOAS takker for støtten de siste dagene presiseres følgende:

"I statsbudsjettet for 2017 har regjeringen foreslått 2,1 millioner mindre i rettshjelpsmidler til NOAS. Det er kritisk fordi det skjer samtidig som asylsøkeres behov for rettshjelp og informasjon er større enn på lenge. Mange av asylsøkerne som kom i 2015, får sakene sine behandlet nå, og har stort behov for juridisk bistand. Det er dessuten iverksatt mange innstrammingstiltak det siste året, og da er god informasjon og rettshjelp avgjørende for å ivareta asylsøkeres rettssikkerhet. Med bidragene vi nå får, er NOAS i stand til å beholde flere av våre gode medarbeidere som gir asylsøkere informasjon og juridisk bistand. Med stort press på retur og innstramming, er det særlig viktig å sørge for at asylprosessen er rettssikker og at de som har behov for beskyttelse, faktisk får det."

Joner understreker at han har skrevet innlegget selv, og at hverken han eller byrået fikk betalt for "oppdraget", men er det det denne saken egentlig handler om? Det denne saken egentlig burde handle om er sviktende rettssikkerhet for asylsøkere. 

Verden er i en flyktningkrise som krever at alle stiller opp, nettopp for å unngå forhold som vi kan se i leirene i blant annet Hellas. Her i Norge kutter regjeringen støtte til organisasjoner som jobber med å ivareta asylsøkernes rettigheter, og vår Innvandrings- og integreringsminister er mer opptatt av å få reklame og publisitet om hvor strenge vi er. Her i Norge blåses det større opp at noen føler seg lurt og svindlet over at et reklamebyrå stod bak et godt initiativ, enn at bidragene vil sikre økt rettssikkerhet og beskyttelse for de som har behov det. 

Listhaug gikk langt i debatt på NRK i går kveld da praktisk talt beskylde NOAS for å "stjele" mat fra sultende barn i nærområdet med det arbeidet de gjør. Det ser vitterlig ikke ut til å være grenser for hva hun vil si om andre, men så fort noen snur på det og kritiserer hennes retorikk og politikk, avfeier hun det som en massiv kampanje for å sverte henne. Ifølge Listhaug vil altså NOAS ta tre millioner kroner fra folk i nærområdene som en del av en massiv svertekampanje mot Listhaug.

Det er blitt fremmet et forslag om at NOAS-lederen skal trekke seg fra sitt styreutnevnte verv. Ja, du leder en organisasjon som har gjennomført en vanvittig vellykket innsamlingskampanje på rekordtid. På tide å tre av, gitt. 

Hvor i alle dager er den store svindelen? Jeg donerte, og føler meg ikke lurt eller svindlet. Det bør ikke du gjøre heller. 

Team Joner for life. 


Foto: NTB Scanpix/Paul Weaver (Mediehuset Nettavisen)

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

Leker du med døde dyr er du et stakkarslig, patetisk lite rasshøl

De leker med døde dyr. Jeg blir så rasende! 

 

I den åpne gruppa "Rovdyrdebatt" er dette bildet det nyeste bidraget til en rovdyrdebatt preget av ytringsfrihet (eller hva pokker admin mener er gruppas formål er).

Mink er riktignok på den norske svartelisten, men dette er bare makabert, motbydelig og jævlig. Jeg er for en åpen debatt, men hvordan skal debatten kunne sies å være fruktbar, fornuftig og nyttig når dette er bidrag som høster latter og skryt? Det gleder meg å se at flere nå reagerer kraftig på ytringen.

Jeg er fra en familie der jakt står høyt i kurs, jeg har selv jegerprøven og har rådyrskanker i fryseren for å trene blodspor med dachsen. Jeg er for en bærekraftig viltforvaltning, og jeg respekterer at minken er svartelistet.

Jeg er også for dyrevelferd og dyrevern. Med det sagt: at en voksen person velger å leke med døde dyr på denne måten sier ikke så rent lite om hva slags person det er snakk om. Det sier også noe om hvilken retning en debatt kan ta, og bilder/utsagn som dette setter jegere i et svært urettferdig og dårlig lys. De fleste som driver med jakt er opptatt av dyrevelferd og har stor respekt for de lover og regler som gjelder.

Innslag som dette kan aldri ses som et nyttig bidrag til noen debatt, kun et uttrykk for usannsynlig dårlige holdninger overfor dyr og dyrevelferd. Er dette humor for deg, da er du ikke annet enn et stakkarslig, patetisk lite rasshøl.

Følg Kommentarfeltet på Facebook her.

I bildeteksten skriver dyrelik-kunstneren at han vil lage samme budskap med ulv. Så stort at det vil synes fra månen.

Et av hovedargumentene fra de som ønsker å utrydde alle rovdyr er at mange av disse er innført til Norge; at de altså "bare" har vært her i 10 000 år. Det argumentet kjøper jeg ikke. Et annet argument er at rovdyr som ulv spiser i overkant mye sau. Dette kan du lese mer om her.

Skal vi utrydde alle dyreraser som er helt eller delvis innført til landet sliter vi. La oss ta utgangspunkt i sau, og se på den norske hvite sauen som eksempel. Dette er en en såkalt "syntetisk" rase. Den er av crossbredtypen, og har siden 70-åra blitt krysset sammen av norske og utenlandske raser. Mye av den norske hvite sauen i dag er dermed krysninger av raser innført til landet. Også rasen suffolk er en utenlandsk rase av crossbredtypen fra England. Den ble innført til Norge i 1950-årene (kilde: NSG).

Jeg har en bekjent som er sauebonde. Han har ved flere anledninger ropt høyt om hvordan rovdyra dreper sauene til familien hans. Det han "glemmer" å opplyse om er at hans egne hunder har drept flere av sauene deres enn det noen rovdyr har gjort. 

Jeg opplever at denne debatten, med alle dens ekstreme argumenter, er voldsomt polarisert, og vi som ikke er for å utrydde det som er av rovdyr omtales som naive, blåøyde og dumme. Jeg ønsker meg en mer fornuftig debatt preget av fakta, og ikke av makabre bilder som dette. 


Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!



 

5 på en torsdag

Jeg har blitt utfordret til å starte en slags spalte-sak, der jeg ukentlig anbefaler mine topp fem (putt inn hva enn jeg elsker/anbefaler/provoseres av den aktuelle uken). Jeg er ikke så god på sånne strukturerte, faste greier og har selvsagt ikke klart å følge opp. Denne uken derimot, vil jeg by på noe veldig gøy. 

Slik jeg tolker mange Frp-politikere ser de ut til å kreve et slags eierskap til begreper som folk flest, folkelig og rett fra levra. For å motbevise at ytterpunktene i norsk politikk har monopol på folkelighet, vil jeg gjerne kalle tilbake noen gamle travere som befinner seg nærmere sentrum i politikken.

Will the real «norske anti-elite» please stand up? 

1. Lars Sponheim. Den frittalende sauebonden kom til stadighet med kontroversielle og morsomme uttalelser. Han var også omstridt som partileder, og gikk av etter Venstres katastrofevalg i 2009. På spørsmål fra VG Nett om hvor han tar alle de morsomme replikkene fra svarte han at jeg hører de første gang samtidig som du hører de første gang, så det vet jeg ikke. Da snakker vi rett fra levra uten filter. Sponheim er også kjent for følgende sitat: Jeg har tenkt å være dønn ærlig, og det er mitt store problem som politiker. 

2. Sigbjørn Johnsen. Arbeiderparti-mannen, som brukte uttrykk som «vi har itte mer peeng» eller «vi har peeng på bok», var finansminister på 90-tallet. Han har ingen lang økonomi-utdannelse utover et 2-årig kveldskurs på BI, men høstet gode skussmål og respekt for jobben han gjorde som finansminister, og kanskje spesielt for måten han håndterte finanskrisen da han tok over etter Halvorsen i 2009. Jeg savner Sigbjørn Johnsen! Også hatten da. Love.

Følg meg på Kommentarfeltet på Facebook her.  

Foto: NTB Scanpix

3. Brede Bøe. Den politisk mobile Bøe startet sin karriere i Høyre, men er nå Venstre-mann. Han slo et slag for åpenhet da han sto frem som tørrlagt alkoholiker, og med diagnosene bipolar og HIV-positiv. Nå kan tiden være inne for å ta en pause fra karrieren som revyartist og komiker og returnere til politikken for Bøe, som ikke kan beskyldes å tilhøre eliten.

4. Bjarne Håkon Hanssen. Også kjent som pølse-Hanssen, og lite kan sies å være mer folkelig enn det. Hanssens krav til sosialklienter om at de må «stå opp om morran» var så folkelig at Frp-statsråd Robert Eriksen tok det som sitt eget slagord da han var arbeidsminister i ett kvarters tid. Hanssen fornærmet også en camping-entusiastisk partikollega, da han som inkluderingsminister omtalte Frp-velgere som «campingfolk i grilldress». Dette utspillet sørget for å få Ari Behn ut av grilldress-skapet, da han følte han måtte stå frem i media til plaggets forsvar. 

5. Liv Signe Navarsete. Den dama har et temperament så legendarisk at media satt et eget navn på det: navarsinne. Der snakker du rett fra levra! Navarsete fikk også mye kritikk etter at hun skjelte ut daværende leder for senterungdommen Sandra Borch under et offentlig møte. Hun brukte skattebetalernes kroner for å gå på zen-kurs med den hensikt å bli mer tilstedeværende, rolige og lyttende. Kritikere hevdet at dette hadde liten effekt. Noen har forsvart henne og hevder i sine støtteerklæringer at de liker en politiker som tør å være menneskelig og vise følelser. Det kan kanskje appellere til folk flest (dog ikke til rev og mink flest vil jeg anta). Sterkt i mot sentralisering og EU (heiet på Brexit), som de fleste SP-ere. 

Hva sier dere, folkens? På tide med ett comeback, nå som det å snakke rett fra levra er så i tiden?


Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

Til Listhaug, fra feministeliten

På Facebook er det en gruppe diskusjons-glade damer. Da det stormet som verst rundt Mannegruppa Ottar ble denne gruppen flere ganger trukket frem for å underbygge argumentet om at "feministene er like ille azza!" Gruppen har også tidligere vært gjenstand for kritikk, og mye av kritikken har hatt sinn grunnlag i at dette er en "feminist-gruppe". 

Foto: Scanpix

Vel, jeg er medlem av denne gruppen. Jeg kan derfor, med hånden på hjertet, si at dette slettes ikke er en feminist-gruppe (ikke at jeg forstår hvordan det i det hele tatt skulle være det spor kritikkverdig), men en kvinne-gruppe. Jeg kan også avkrefte at denne gruppa er i nærheten av å matche Mannegruppa Ottar.

Gruppa er et uformelt sted å tenke høyt sammen rundt det å være kvinne. Gruppa er fullstendig uavhengig av politiske partier, bedrifter og interesseorganisasjoner og vi ønsker alle kvinner velkommen (hentet fra gruppebeskrivelsen).

I gruppa diskuteres alt fra menskopp til likestillings- og diskrimineringspolitikk. I gruppebeskrivelsen står det også: 

"Vær varsom med å identifisere og diskutere enkeltpersoner som ikke kan forsvare seg. Husk at DSDF er en gruppe med over 6000 medlemmer. Alle medlemmer har et ansvar for at privatpersoner ikke blir hengt ut her inne. Usladdede bilder/navn på screenshots blir slettet, uansett karakter. Har du derimot fått tillatelse til å dele et bilde/screenshot av noen utenfor DSDF skal dette nevnes i innlegget. Personer som opptrer offentlig i samfunnsdebatten kan man omtale og dele bilder av dersom vedkommende har ment at utsagn/navn/bilde skal kunne leses offentlig. DSDF er opprettet etter inspirasjon fra fotograf og kvinnesakskvinne Marie Høeg (1866-1949). http://www.stemmerett.no/adgang/."

Grunnen til at jeg nå ønsket å løfte frem gruppa er Listhaugs sleivspark mot det hun omtaler som "feministeliten". Jeg delte hennes innlegg i Den Selskabelige, og reaksjonene lot ikke vente på seg. Mitt utgangspunkt for debatten er like sleivete som Listhaugs utspill.

Er jeg, og andre medlemmer av denne gruppen, en del av denne feministeliten? I sure hope so!

Jeg videreformidler med glede noen få av de mange reaksjonene som kom, som et tilsvar til Listhaugs innlegg Vi bestemmer - ikke feministeliten (kommentarene gjengis i sin helhet, totalt uredigert og selvsagt med tillatelse):

Til Listhaug, fra feministeliten. 

- Det er jo helt latterlig at en odelsjente (det står til og med der) og en statsråd omtaler ANDRE folk som elite. Og at folk burde slutte å bry seg om pensjonspoeng. Ærlig talt! Å spare pensjonspoeng er da I ALLE FALL ikke noe eliteprosjekt. Gud, jeg blir så sint på de greiene her.

- Listhaug skriver at hun har gitt mannen en del av sin permisjon. Muligens pirkete, men heter ikke den delen av permisjonen "fellesperioden"?

- Alltid gøy når statsråder med tunge departementer, med kommunikasjonsrådgivere og klippekort på kronikkplass, klager over eliten.

- Ja, folk må velge hva som "passer best", men hvis alle tar et tak og fordeler permisjonen likere, gir dette også bedre muligheter for begge kjønn. Kvinner slipper å møte forventninger om at de skal ut i permisjon, og det blir ikke en stor faktor i ansettelsesprosess (jeg vet at det ikke er lov, men sikkert mange arbeidsgivere likevel som tenker at man ikke bør ansette kvinner siden de gjerne forsvinner ut i lang permisjon...), og det blir også normalisert at menn går i permisjon, som kanskje gjør at det ikke er forventet at menn skal jobbe absolutt hele tiden. Greit nok at det er "politisk korrekt", men det hjelper faktisk alle når folk bidrar til å normalisere pappapermen. 

- Så tendensiøst språk. Kvinnen som de siste ti åra kun har hatt toppjobber med enorm innflytelse våger å kalle andre for elite, og later som om de har en makt over henne som hun må sprenge seg løs fra. Og hun later som om det gjør henne modig og sterk.

- Også har du meg da... Heltidspolitiker på venstresiden, alenemor til en baby på 4 mnd. og jobber 40 % FORDI feminister har gitt meg trua på og lært meg at det faktisk går an! Det går til og med riktig bra. 

- Fantastisk ironisk at Listhaug bruker sin frihet til å velge selv, og samtidig rakker ned på "feministeliten" som har kjempet for at hun skal ha den friheten.

- Typisk høyrepopulistisk retorikk: skape et bilde av at meningsmotstanderne er eliten. Veldig likt det Trump gjorde med stor suksess nå, noe som viser for effektivt og skummelt det er. Noen bør påpeke at hun i aller høyeste grad er en del av eliten, mens hvor mye penger var det feministiske organisasjoner fikk igjen?

- Det er jo ikke reell valgfrihet for folk i mange yrker og livssituasjoner. Flott at det er mulig for Listhaug og mannen å fordele permisjonen som de vil, men mange menn har ikke sjans til å ta ut like mye permisjon som de gjorde for bare 5 år siden. På grunn av beslutninger tatt av vår nåværende regjering.

Som avslutning vil jeg føye til følgende: 

Permisjonen er ikke mors å dele. Permisjonen er til for barnet, og det er ikke annet enn tragisk at far, i likestillingslandet Norge, ikke har egen opptjeningsrett. Permisjon bør uten unntak brukes på en måte som er til barnets beste. Jeg vil påstå at det er til barnets beste at også far er hovedomsorgsperson i barnets liv. Ved å dele rettferdig går foreldreparet foran med et godt eksempel. Hvorfor tar du, Listhaug, avstand fra dette? Ved å kalle det din permisjon, som du så raust har gitt til din mann (barnet far) bidrar du til å opprettholde de holdningene som gjør at far bare tar pappapermen (og det gjerne mens mor har ferie).

Dessverre er det slik at eldgamle strukturer i samfunnet bidrar til at kvinner fortsatt tar mer, og at menn hindres i å kreve en større del av permisjonen. Det bør derfor legges bedre til rette for slike, dessverre fortsatt utradisjonelle, valg.

Verdens "elite-problem" er ikke et feminist-problem.


Takk for at du leste innlegget mitt.

Jeg ber om saklighet i kommentarfeltet. Kommentarer som oppfordrer til vold eller på andre måter bryter norsk lov vil bli rapportert og politianmeldelse vil bli vurdert. 

Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden.

Å være Trump-motstander rettferdiggjør ikke body- og slut-shaming

Den siste uken har mediebildet, som forventet, vært preget av presidentvalget.  Ved siden av at media og andre synsere forsøker å glatte over sine feilberegninger ila valgkampen ser vi også en tendens vi kan kjenne altfor godt igjen - nemlig hvordan kvinner omtales i media. Den påtroppende førstedamen får gjennomgå på en måte som jeg, i beste fall, vil kalle tragisk og patetisk.

La meg være klinkende klar. Det er uten tvil fritt frem for å kritisere hvordan Melania Trump støtter sin mann, hans kampanje og hans uttalelser. Det er fritt frem for å kritisere hvilken rolle hun inntar og hvilken politisk linje hun stiller seg bak. Det er fritt frem for å kritisere både uttalelser, og mangel på et selvstendig standpunkt. 

BERWYN, PA - NOVEMBER 03: Melania Trump, wife of Republican presidential nominee Donald Trump, speaks to supporters during a campaign event November 3, 2016 in Berwyn, Pennsylvania. Melania Trump campaigned for her husband, five days before the nation pick her next president. Alex Wong/Getty Images/AFP
== FOR NEWSPAPERS, INTERNET, TELCOS & TELEVISION USE ONLY ==
Foto: Scanpix

Det det derimot ikke er fritt frem for å kritisere er hennes klesstil, utseende og tidligere valg av yrke. Det er ikke greit å slut- og body shame, og her må media ta sin del av ansvaret. Side3 skrev denne uken sak om Melania Trump med utgangspunkt i at hun i 2001 stilte lettkledd i Vi Menn. Saken er, i mine øyne, både totalt ubetydelig og svak, men det som irriterer meg mest er at både journalist og redaktør må vite hva som kommer til å skje i kjølvannet av å skrive så lavpanna saker. Kommentarfeltet (som ikke lenger er synlig) ble raskt til et sølepytt av slut- og body shaming og sjåvinistiske formuleringer. Ord som "hore" og "ludder" er velbrukt, og ønsker om diverse seksuelle tjenester kastes ut over en lav sko. 

Dagbladets Sigrid Hvidsten velger å rette skyts mot "Trumps kvinner". 

Jeg reagerer på at artikkelforfatteren ser det som nødvendig å henge ut kvinnene, da basert på usaklige beskrivelser av deres utseende, for å få frem sitt poeng. For meg blir det rimelig kontraproduktivt, i et likestillings- og feministisk perspektiv, å synke til et nivå der man mener det er greit å henge ut enkelte kvinner på bakgrunn av ting man ville reagert på at andre kvinner ble hengt ut for. Hva er forskjellen? Av disse kvinnene er høye? Rike? Slanke? Har lite rynker? Ville vi godtatt en artikkel bygget opp med denne formen for retorikk, dersom de beskrevne kvinnene var lave? Brede? Ikke fullt så hvite? Hadde litt mer lubne legger? 

Det er i aller høyeste grad kritikkverdig at vi godtar angrep på enkelte kvinner for ting vi kjemper for andre kvinners rett til å unnslippe, kun basert på deres utseende, livsstil og valg av make. Kritiser de gjerne, men se da også til å utdype hva som kritiseres - annet enn at de velger å være hjemme med barn, har tynne legger eller har bemerkelsesverdig lite rynker. 

Budskapet er at disse kvinnene bidrar til å fremme et tradisjonelt kjønnsrollemønster som vi som samfunn ikke kan stå inne for, men for meg drukner budskapet i overflødige beskrivelser av damenes utseende, kroppsfasong, klesstil og yrkesvalg/valget om å være hjemme med barn.

Den diskuterte artikkelen handler om noe svært viktig. Den handler om hvilke kjønnsrollemønstre Trump-familien, som snart skal være rollemønstre for landet, forfekter. Diskusjon omkring konservative, tradisjonelle og fastkjørte kjønnsroller er ekstremt viktig. For viktig til å gjemmes bak usaklig og vulgær latterliggjøring av kvinnenes utseende.

Det kan synes som om enkelte medieaktører, etter å ha dekket det meste av Donald Trumps egne vulgæriteter, ser det som stuerent å forflytte seg videre til å omtale kvinnene i Trump-familien på en nedsettende og nedrig måte. Denne formen for pressedekning er kvinnefiendtlig, fordømmende, uprofesjonell og stygg.

Hvidsten skriver i sin sak at "uansett hvor smarte de er, hvor snille de er, hvor gode mødre de er, hvor god utdannelse de har, hvor bra damer de er. Hvordan de ser ut har symbolverdi. Det er det som er så deprimerende."

Hvem tillegger dem denne verdien, andre enn dem som skriver artikler som dette? Det Hvidsten, og andre som skriver saker som dette, bidrar til er body shaming og usaklig hets. 

Skal man kunne anklage Trump-kvinnene for noe må det da være deres dårlige smak i menn. Som presisert; kritiser etter hvilke verdier damene har, hvilke saker de støtter, ikke etter mannen de gifter seg med, eller hvorvidt kjolen hennes er kort eller ikke. Kritiser politikk, ikke klær og sminke. Kritiser kjønnsroller og signaleffekt, men hold dere unna utringning, vekt, høyde, puppestørrelse og antall rynker og skjørtelengde. 

Mange vil hevde at Trumps motstandere undervurderte hans politiske budskap. Det lå for godt skjult bak sinnsvake uttalelser, dritt-slenging og sexisme. Bak alt det lå det et politisk budskap som store deler av det amerikanske folk har kjøpt. Det er naturlig å reagere med avsky på den oppførselen Trump har utvist gjennom valgkampen, men det betyr ikke at vi skal dømme kvinnene han er i familie med. 

Artikkelen i Dagbladet er sexistisk (noe artikkelforfatteren selv erkjenner i teksten) og kvinnediskriminerende, og saker som den Side3 trykket er ikke annet enn tabloid makkverk. 

Hvidsten skriver blant annet:

"Jeg vet det, det er fordomsfullt å dømme noen på utseendet. Det er frekt. Lite raust. Tilnærmet sexistisk. Men.." 

Det før men-et er nemlig helt riktig, og det beskriver resten av artikkelen, der hun dømmer på utseende hele veien. Hva skal egentlig disse kvinnene gjøre? Være litt mindre vakre? Buste seg til på håret? Knekke en hæl? Nei. La de se ut og kle seg som de vil, og la fokus være på hva de sier. 

Noe av det Melania Trump sier er at hun vil ta opp kampen mot mobbing på nettet. Hun fokuserer blant annet på den negative retningen kulturen på sosiale medier utvikler seg i. Noe av det hun trekker frem er at debatten for ofte farges av fornærmelser basert på utseende og intelligens (kilde: Sky News).

VG pluss har en veldig bra artikkel om henne hvor de ikke kommer med uvesentlige kommentarer på klær eller utseende en eneste gang. Den avsluttes med å fortelle at Melania i et intervju med CNN sa hun at hun ikke er redd for å gi sin mann politiske råd, men at hun likevel ikke hatt en utstrakt offentlig rolle i valgkampen. 

- Jeg er ikke enig i alt han sier, men du vet, det er normalt. Jeg er min egen person, jeg forteller ham hva jeg mener. Og jeg tror det er veldig viktig i et forhold (M. Trump til CNN). 

Melania Trump har i dag sin egen smykke- og hudpleieserie. Hun beskrives som en forretningskvinne som snakker fem språk: slovensk, serbisk, engelsk, fransk og tysk (kilde: VG).

Tro meg. Det er mulig å være imot både Melania og Donald Trump uten at det rettferdiggjør sexhets, body- og slut-shaming. 


Takk for at du leste innlegget mitt.

Jeg ber om saklighet i kommentarfeltet. Kommentarer som oppfordrer til vold eller på andre måter bryter norsk lov vil bli rapportert og politianmeldelse vil bli vurdert. 

Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden.

Metropolitan Museum Costume Institute Gala - New York. Melania Trump arriving at the Metropolitan Museum Costume Institute Gala, New York. Picture dated May, 3rd 2010.
Photo credit should read: Doug Peters/EMPICS Entertainment URN:29147824
Foto: Scanpix

Hat-retorikk, splittelse og kvinne-diskriminering seiret

Klokken 05.41 natt til onsdag norsk tid melder mediene at det er avgjort. Donald J. Trump blir USAs neste president.

Jeg forstår ikke hvordan dette kunne skje, men det jeg forstår er viktigheten av å ta et samfunn preget av splittelse på alvor. Store sosiale ulikheter gir ikke et sunt samfunn. Menneskers manglende sosiale mobilitet kommer til uttrykk som en sterk misnøye til de høyere samfunnslagene. En så sterk splittelse i et samfunn må aldri undervurderes. Konsekvensen kan bli større enn vi som verdenssamfunn kan forstå eller stå inne for.

Jeg forstår at mange valgte å ikke stemme fordi de begge er "like ille". Jeg forstår at mange stemte third party av samme årsak. Jeg forstår at dette er det samme som å stemme imot likestilling og rettigheter for kvinner, homofile og minoriteter. Jeg forstår at en manglende stemme av denne grunnen resulterte i at en mann som har basert hele sin valgkamp på hat, hets og diskriminering nå står på trappene til å bli verdens mektigste. 

Foto: Bryan Woolston/Reuters

Jeg forstår at hatefull retorikk kan vinne. At populisme, kvinnehat, sinne, hat, hets, misnøye, Putin-kameraderi og sladder var det viktigste i denne valgkampen. 

Jeg forstår at en uanstendig, fordomsfull, kvinnediskriminerende klimafornekter nådde frem til dem som hadde makten til å vippe vektskålen. Jeg forstår at vi kan vinke farvel til Obamacare. Jeg forstår at stormakten USA har stemt frem en mann som setter kvinners rett til fri abort i fare. Som mener at abort skal straffes. Jeg forstår at også mange kvinnelige velgere stemte på en utpreget mannsjåvinist. Jeg forstår ikke hvorfor, men jeg forstår at det har skjedd. 

Jeg må rett og slett gratulere meg selv med at jeg er svært lite klokere når det gjelder amerikansk politikk etter denne valgkampen. Det at Trump er en fordomsfull, segregerende, antastende, skattesnyltende gubbe som beskylder Clinton for å være både en korrupt skurk, og truer med å få henne fengslet, har liksom overskygget de politiske sakene. Det er helt vanvittig hvordan presse og meningsmålinger er helt i utakt med folket både i UK og USA. Det er helt vanvittig at en valgkamp kan bli så til de grader tilsmusset av hatefull retorikk, angrep på motstanderen og fokus på alt annet enn fremtidsrettet politikk.

Trump sier i sin tale nå på morgenkvisten at han skal være en president for hele folket, og at han skal samle Amerika. Merk at dette er samme mann som vil bygge en mur for å beskytte amerikanske arbeidsplasser fra de negative aspektene ved den økende globaliseringen (hvor meksikanerne skal betale).

9. november 1989 falt Berlinmuren. 9. november 2016 velges en president som vil bygge sin helt egne mur. La oss håpe dette bare var en del av hans retorikk, og at Trump evner å legge bølle-opptreden side og trå frem som en verdig leder.

Takk for at du leste innlegget mitt.

Jeg ber om saklighet i kommentarfeltet. Kommentarer som oppfordrer til vold eller på andre måter bryter norsk lov vil bli rapportert og politianmeldelse vil bli vurdert. 

Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden.

Instagram


 

Å dele alenehet er den beste medisinen mot ensomhet

Det er medio oktober, og jeg skriver dette innlegget med en viss ro i magen. Jeg har nettopp tilbragt tre dager i et telt på et fjell, med fire hunder og ei god venninne. Vi har ligget i hver vår sovepose, sett på stjernene, konstatert at det er 11 minusgrader og snakket om de delene av livet som ikke alltid er så fine. Eller enkle. Eller så greie å snakke om.

Når jeg skriver disse ordene er leiligheten er full av telt, liggeunderlag og sovepose som må tørkes etter den siste nattens snøfall i Peer Gynts rike.

Det er mandag og jeg orker egentlig ikke å være sosial. Det er mandag og jeg har billett til konsert. Bear's Den på Parkteatret.

Bear's Den har sine røtter i London, og kan puttes inn i «alternativ rock»-boksen. Bandets ryggrad er sterke tekster akkompagnert med elektrisk og akustisk gitar, trommer, bass og banjo. Bandet har gitt ut to album: Islands (2014) og Red Earth & Pouring Rain (2016). Bandet har også gitt ut to EPer: Agape (2013) og Without/Within (2013).

Foto: privat 

Jeg har ikke vært alene på konsert siden 2006. Den gang bana jeg meg vei helt i front på Stone Sour og Alice in Chains, og jeg vil aldri være konsertopplevelsen foruten. Hvorfor har jeg ikke gjort det igjen? Gått på konsert alene altså? Når ble jeg så avhengig av andre?

Det er mandag. Jeg er sliten, og gruer meg til å tråkke ut i by-lydene. Jeg kjenner at uroen i magen truer med å vende tilbake, og jeg lengter tilbake til fjellstøvler, ullgenser og bustete hår. Men så er det Bear's Den da. På Parkteatret; Oslos fineste lille konsertscene. Ok, jeg drar. 

Også denne gangen baner jeg meg frem til front. Jeg kommer akkurat tidsnok til å rekke suppert-bandet Matthew And The Atlas som er en perle av en musikkoppdagelse!

Jeg kjøper meg en øl. Henger jakka over gjerdet. Ser meg rundt. Det er par, vennegjenger og god stemning. Jeg venter på ensomhetsfølelsen, og forbereder meg på å måtte overtale meg selv til at, nei, det er ikke teit og patetisk å gå alene på konsert. Det er fint. Bli. 

Og fint, det blir det.

Låtene spilles med sjel, og gutta på scenen elsker virkelig å spille for det lille publikumet. De poengterer flere ganger at vi er så stille, men kjære Bear's Den; det er ikke fordi vi ikke digger. Det er fordi vi andektig lar oss rive med inn i deres verden. Jeg glemmer fort at jeg er alene. Nei, rettelse, jeg setter snart pris på at jeg er alene. Det er noe særegent med det å stå alene sammen så mange andre mennesker. Det er noe veldig fint ved å dele en så følelsesladd og bevegende opplevelse som en konsert kan være med ukjente mennesker - mens du står der midt i aleneheten. Virkelig.

Foto: privat og iPhone-skurrete

Det nyeste albumet deres er såpass nytt, at det uten tvil de litt eldre låtene som røsker mest tak i sjela mi.

For meg er Elysium, Isaac, Sophie, The Love We Stole, When You Break, Above the Clouds of Pompeii og Agape er noen av Bear's Dens sterkeste låter. Når disse låtene spilles på Parkteatret går fjellsavnet over til by-nytelse av ypperste klasse. Når bandet forlater scenen for å spille akustisk midt i lokalet er jeg så glad for at jeg karret meg ut denne mandagskvelden at jeg må anstrenge meg for å ikke gråte i offentlighet. Når de avslutter showet med Agape gir jeg faen og lar tårene strømme. Jeg elsker at jeg dro alene. Jeg elsker at jeg lar meg bevege av musikk på denne måten. Jeg elsker at Parkteatret er en så intim og fin liten scene at alenehetene blir fin i seg selv.

Jeg vandrer hjem i kald by-luft, og skriver 4 kapitler i boka som ingen egentlig skal vite om. Det er noe med musikk som treffer. Hei kreativitet, og vi ses snart igjen Parkteatret. 


Takk for at du leste innlegget mitt.

Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden.

Sexsomnia er et reelt fenomen

I kveld kan vi lese i Nettavisen at svenske Ekot har presentert sin granskning av 18 voldtektstilfeller i Sverige mellom 2010 og 2016, hvor diagnosen sexsomnia har blitt brukt som forsvar. Av de 18 tiltalte mennene ble 10 frikjent. I fem av disse sakene begrunnes frikjennelsen utelukkende med at den tiltalte kan ha begått overgrepet i søvne. Du leste riktig. Den tiltalte ble ikke dømt for voldtekt, på bakgrunn av at h*n påstod at h*n sov mens h*n begikk overgrepet. 

En av sakene Ekot har gransket omhandler en sak der en 13 år gammel jente ble gravid, hvor en 50 år gammel mann viste seg å være far til barnet. 

Mannen ble mistenkt for voldtekt, men ble frikjent i fordi det ikke kunne bevises at mannen var våken da overgrepet ble begått.

Ifølge Carlos H. Schenk, professor i psykiatri ved Universitetet i Minnesota, passer ikke mannen inn under profilen for sexsomnia. Han forteller videre at det vanligste for de som lider av sexsomnia er å onanere, og ikke å ha sex med fremmede mennesker i søvne. 

Foto: Colourbox/Illustrasjon

Min umiddelbare tanke er at tiltalte i overgrepssaker allerede frikjennes dersom offeret angivelig og tilsynelatende har vist et snev av delaktighet i forkant/underveis.

Hvis voldtektsofferet har gått i en av disse fellene, blir tiltalte etter all sannsynlighet frikjent:

Tiltalte frikjennes om offeret har en forhistorie der h*n har likt å ha sex. Tiltalte frikjennes om offeret har drukket/ruset seg. Tiltalte frikjennes om offeret har flørtet. Tiltalte frikjennes om offeret ikke sa nei tydelig nok. Tiltalte frikjennes om offeret sa nei på en flørtende måte. Tiltalte frikjennes til og med etter å ha tilstått gjentatte voldtekter, med den begrunnelsen at det ikke kan bevises at offeret sov. Tiltalte kan erkjenne voldtekten, og bli dømt, men retten vil fortsatt være opptatt av offerets oppførsel i forkant av overgrepet. Tiltalte kan tross alt ha hatt et «berettiget håp om at det kunne bli sex mellom dem». 

Nå kan vi også applaudere rettssystemet for at tiltalte blir frikjent fordi de ikke kan være ansvarlig for å gjennomføre en voldtekt i søvne. Da var ikke delaktighet så farlig, hva?

Forstå meg rett. Sexsomnia er et reelt fenomen. Lidelsen faller innunder paraplybetegnelser parasomnier, som er en samlebetegnelse for uønskede opplevelser eller motoriske fenomener som skjer under innsovning, i løpet av søvnperioden eller i forbindelse med oppvåkning fra søvn (kilde: Tidsskriftet for den norske legeforeningen). 

I samme artikkel som vist til ovenfor presiseres det at det i dag er enighet om at voldelige og seksuelle handlinger kan forekomme under søvn. Forekommer dette vil personen, i i juridisk forstand, ikke være strafferettslig ansvarlig. I en undersøkelse blant 5 000 voksne var prevalensen av voldelig atferd under søvn på 2,1 % (kilde: Ohayon MM, Caulet M, Priest RG. Violent behavior during sleep. J Clin Psychiatry i Tidsskriftet for den norske legeforeningen). 

Ifølge Ekots undersøkelser har det svenske rettsvesenet konkludert med at det er plausibelt å tro at ikke mindre enn 55,5 % (10 av 18) av de tiltalte mennene tilhører gruppen av mennesker som begår voldelige overgrep i søvne. Det er et stort gap mellom 2,1 % og 55,5 %. Jeg undrer på hvordan i alle dager vi kan rasjonalisere oss frem til å fylle dette gapet med frifinnelser? 

Det er sjelden nødvendig med medikamentell behandling av sexsomnia, men i de tilfellene hvor plagene er alvorlige eller det er tegn til kriminell eller skadelig atferd, bør medikamenter vurderes (kilde: Tidsskriftet for den norske legeforeningen). 

Dersom retten fastslår at en person tiltalt for voldtekt lider av sexsomnia forventer jeg også at nødvendige allmennpreventive hensyn tas.

Nå som alvorlige søvnforstyrrelser har vist seg å være så utbredt (ifølge tallene presentert av Ekot enda mer utbredt enn forskningen tilsier) blant voldtekts-tiltalte forventer jeg også en økning i antallet som dømmes til tvungen behandling og medisinering. 

Med de tallene som presenteres virker det utvilsomt som om det er behov for mer forskning rundt dette, slik at fagkyndige faktisk har kompetanse til å diagnostisere de som lider av sykdommen.

De voldtar i søvne. Vi må beskyttes mot dem.

De som er klar over at de har denne sykdommen har også et ansvar for å beskytte andre mot seg selv. Se for deg varulv-filmer hvor personen som blir til en ulv låser seg selv inne før fullmåne. På samme måte bør en som lider av sexsomnia sørge for at en ikke setter seg selv i en situasjon hvor overgrep i søvne kan skje. Med det i tankene er det er fint med fokus på dette. Da kan de få som faktisk lider av det få vite at det finnes behandling og hjelp.

At sexsomnia på den andre siden brukes som forsvar mot voldtekt i så stor grad som Ekot viser? Nei.

Det at det ikke kan bevises at gjerningspersonen var våken i gjerningsøyeblikket kan ikke alene så nok tvil til at en voldtektsforbryter frifinnes. Det holder ikke, på samme måte som de andre begrunnelsen som vi stadig leser om i media ikke holder. 

Jeg forsto ikke at hun var bevisstløs.

Jeg forsto ikke at hun sov.

Hun gjorde ikke motstand.

Hun kjempet ikke imot.

Jeg sov. 

Nei. Bare nei! 


Takk for at du leste innlegget mitt.

Jeg ber om saklighet i kommentarfeltet. Kommentarer som oppfordrer til vold eller på andre måter bryter norsk lov vil bli rapportert og politianmeldelse vil bli vurdert. 

Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden.

hits