"Det som virkelig betyr noe er hva du selv er."

I august skrev jeg innlegget "Kjære meg, 14 år". Innlegget ble skrevet i forbindelse med SnapKollektivets tema den runden, og inneholder noen klare beskjeder til meg selv som fjorten år. En del av de tingene jeg husker fra ungdomstiden var den vannvittige panikken jeg hadde for at jeg alltid skulle være stygg (jeg var hellig overbevist om at jeg så helt grusom ut), og at ingen gutt noen gang skulle ha lyst på meg. Som 33-åring tenker jeg at det er helt vilt hvor mye energi jeg brukte på å engste meg syk for ting som det. Tankene gikk i sirkel, og på et vis klarte de å feste seg under huden min - og bli der i mange år. Jeg har fortsatt dager da de kryper til overflaten. 

Jeg har den senere tid diskutert temaer som har med utseende- og kroppspress endel, og jeg kommer alltid tilbake til det samme spørsmålet. Hvor tidlig begynte jeg å bekymre meg for eget utseende? Hvor mange venner jeg (ikke) hadde? Hvorfor jeg ikke var kul nok? Hva fikk meg til å bli så redd?

Etter å ha diskutert dette med en venninne og kollega, fulgte hun opp med å snakke med sin ti år gamle datter om temaet. Det endte i at datteren skrev ned noen tanker som hun ønsket å dele med meg, og som jeg nå vil dele med dere.

//Gjengis uredigert, og med tillatelse. 


Hvorfor er jentene opptatt av å se fine ut? 

Det viktigste for en jente på en ny skole, ett nytt sted, en ny by, er å bli et hakk bedre enn de andre rundt deg. Vi jenter er opptatt av å se fine ut foran de andre jentene, til og med mye finere. Det er spesielt vanlig å sjarmere guttene.

Men hvorfor? Hvorfor er det slik at det er en vane for jentene å sminke seg, ha fine klær osv.? Jo, fordi vi selv innerst er redde! Redde for å bli mobbet, redd for å bli med i den "upopulære gjengen", redde for å vise hvem du egentlig er! Redd  for at folk skal tro du går med de samme klærne om igjen. Vi jenter, vi er de mest redde i hele universet.

Tenk hvor mye de populære strever hver dag for å ha den samme populariteten på tronen hver eneste dag. Man har alltid en sjanse for å endre personligheten sin. Man kan for eksempel, gjøre hva som helst for å få drømmegutten sin. 

Men gutter driter fullstendig i hvilket merke du har, om det er Adidas, Nike, Converse eller samme det. Eller hvilken veske du har. Det som virkelig betyr noe er hva du selv er. Bak den masken med maskara, leppestift, eyeliner, og de hundre lagene med foundation, er det en liten ting inni deg med masse verdifull, positiv energi.

Det er som om den lille tingen ikke får lov til å slippes løs, fordi all den negative dosen av deg står imot. Men det er bare de som er glad i deg, støtter deg, skjønner deg ser, det er bare de som kan se den lille tingen i deg. Hvis du tror andre ser på deg som den tynneste pinnen i verden, eller den korteste, tykkeste, lengste personen i verden, tar du en kjempestor feil.

Alle tror de andre ser på det negative på deg selv. Nei, vi ser på deg som vår venn, du med all kjærlighet og respekt, all den energien i deg. Men du er den eneste som ikke vil, og tvinger deg selv til å ikke se det i deg. Men det tar seg tid å skjønne.

95% av verden ser alltid en negativ ting på seg man tror andre ser på deg. 

Men vi gjør ikke det. Kanskje vi en gang ikke har lagt merke til det?


"Vi ser på deg som vår venn, du med all kjærlighet og respekt, all den energien i deg. Men du er den eneste som ikke vil, og tvinger deg selv til å ikke se det i deg."

Hun har rett. Vi er vår egen verste, og strengeste dommer. Jeg er, og har alltid vært, min egen strengeste dommer. Noen ganger må det en 10-åring til for å minne meg på det. Takk til Anneli for at jeg fikk lov å dele disse smarte ordene! 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. 
Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

 

Nei betyr nei - flørting eller ei

Hva skal til for at et voldtektsoffer skal bli trodd, og at gjerningspersonen skal få sin straff?

I Aftenposten i går kunne vi lese om en da 16 år gammel gutt, som i mai ble dømt til sju års fengsel for to voldtekter i Oslo. Den første voldtekten fant sted under et ran, og offeret var den 17 år gamle jenta ansatt i kiosken. 16-åringen har erkjent forholdet. 

16-åringen ble også dømt for å ha voldtatt ei 15 år gammel jente på et hotell i Oslo tre dager etter ranet, og den første voldtekten. En 17 år gammel medtiltalt ble dømt til fem års fengsel for å ha vært med på ranet og den siste voldtekten. 

Begge de tiltalte nekter for at de har voldtatt 15-åringen, og anket dommen.

Så skjer det som ikke skal skje. De tiltalte frikjennes i Borgating lagmannsrett. De hevder sexen var frivillig, og juryen mener de ikke kan straffes for voldtekten. De mener derimot at de tiltalte er skyldige i grov uaktsom seksuell omgang med barn under 16 år. Barn. Les det ordet en gang til. 

I dommen fra lagmannsretten står det om jentas forklaring (kilde: Aftenposten - mine uthevninger):

«C har forklart at den seksuelle omgangen fant sted fordi hun ble utsatt for trusler og vold og derfor verken orket eller turte å motsette seg guttenes ønske om å ha sex med henne. Guttene har erkjent at C - før den seksuelle omgangen fant sted - gjentatte ganger sa nei til deres spørsmål om de skulle ha sex sammen. De har imidlertid også hevdet at C sa nei på en flørtende måte, og at hun ønsket å ha sex med dem».

15-åringen sa nei på en flørtende måte. Hva betyr det? Har hun blunket mens hun sa nei? Smilt? Kløpet dem i rumpa? Kan noen være så vennlig å forklare meg hva i svarte "nei på en flørtende måte" betyr? Betyr påstanden fra de tiltalte om at neiet var "flørtende" mer enn at offeret sa nei - gjentatte ganger? Selvsagt. De tiltalte hevder tross alt at jenta hadde lyst. Sånn egentlig. 

Er det dette som er normen? At man må si nei på en høy og sint måte, mens man slår og spytter, for at neiet er et verdig nei? Jeg har vært på mang et nachspiel. Både hjemme hos folk, hjemme hos meg selv, hos venninner, på stengte utesteder og på hotell. Jeg har klint, klådd og blitt klådd på - og jeg har sagt nei. Hit, men ikke lenger. Jeg har sjelden trengt å si det på noe annet enn en hyggelig måte. Er hyggelig det samme som flørtende?

Hvis noen ikke hadde respektert mitt høflige nei, hadde blitt truende og jeg hadde blitt såpass redd at jeg ikke hadde turt annet enn ta truslene på alvor, hva da? Hadde sexen vært frivillig fordi jeg nei-et var for hyggelig? For flørtende? 

De tiltalte erkjente at 15-åringen sa nei gjentatte ganger. Hun sa nei. Gjentatte ganger!

Nei betyr nei for de aller fleste kvinner og menn, det er bare voldtektsforbrytere som ser det annerledes. Og dessverre jurymedlemmer. 

Nå er vi et samfunn på overtid hva gjelder å gi jurymedlemmer tilstrekkelig med innføring i Straffelovens kapittel 26 (Seksuallovbrudd), samt å lære dem betydning av ordet "nei". Flørting eller ei.  

Takk for at du leste innlegget mitt. Følg gjerne Kommentarfeltet på Facebook!

Følg meg på Instagram her!

Mr. Tagger-writer-grafittiman - du er ikke et rasshøl

Kjære deg som jeg ikke aner hva heter. I går kalte jeg deg patetisk og historieløs

Innlegget handlet tagging/tusjing (jeg er ikke helt stødig hva gjelder grafitti-sjargong) på minnesmerke etter ofre for Holocaust.

Jeg avsluttet innlegget med si at "jeg håper du bare hadde et ignorant og dust øyeblikk. At du var midlertidig blind, og at du bommet på asfalten. Jeg håper du har integritet nok til at du kryper deg tilbake og vasker stenene. Hvis ikke er du faktisk et rasshøl."

Du rakk aldri å vaske stenene, der kom Stopp Tagging AS deg i forkjøpet. Dette skriver jeg mer om i et oppfølgingsinnlegg postet i går kveld. 

I det samme innlegget beskriver jeg hvordan debatten om vandaliseringen av snublesteinene i Brugata 19 har eksplodert. På den ene siden er kommentarfeltet en studie i jødehatbonanza, på den andre siden flokker folk til med et brennende engasjement. 

Under Atnes (Stopp Tagging) post på Kommentarfeltets Facebook-side kommenterer Dan Brattvik:

Hei Vidar Atne. Tusen tusen takk for din resolutte handling. Disse snublestene er min "families" gravsted. Det er mine onkler og min bestefar som ble kludret til. Med en gang jeg fikk melding om taggingen dro jeg ned til Brugata for og prøve og fjerne det. Til min store glede oppdaget jeg at taggingen var fjernet. Så fikk jeg din Facebook melding at du hadde vært der. Atter en gang tusen takk for din vennlighet og ikke minst tanken bak det."

For dere som tror at denne saken stopper her må jeg nok si beklager - dette har gått fra å være et opprørt innlegg til å bli en liten føljetong om fine folk. 

I dag våknet jeg til en melding fra Dan Brattvik der han ønsket at jeg ringte ham så fort som mulig. Det han hadde å fortelle er så flott!

I dag tidlig gikk Brattviks kone ut med hunden, og kom tilbake med et litt forundret "Dan, jeg tror du har glemt noe på bilen?". 

Brattvik går ut, og på bilen finner han en stor bukett roser. Inne i buketten ligger en lapp, med en ektefølt beklagelse fra den som stod bak taggingen. Jeg skriver at den er ektefølt, for du kjøper ikke blomster, skriver ikke en slik lapp, leter ikke opp adressen til en du ikke kjenner, og reiser ikke ut til Nesøya på nattetid om du ikke mener det (for de som ikke er kjent i Oslo: Nesøya er mer eller mindre helt på andre siden av byen fra der taggingen fant sted).

Det er her jeg tar av meg en imaginær hatt, mr. Tagger-writer-grafittiman.

Jeg vedkjenner med den største glede at du ikke er et rasshøl. Jeg vet at dette ikke var gjort i ondskap. Du rakk ikke å vaske stenene selv, men du gjorde noe så fint at jeg ikke kan annet enn løfte det frem. Jeg vil at du skal vite at Brattvik måtte kjøre til side for å lese lappen, og at han flere ganger er blitt rørt til tårer over din handling. Jeg vil at du skal vite at din første handling, som utvilsomt bunnet ut i at du ikke ante hva disse steinene betyr, har utartet seg til noe så fint. Jeg vil at du skal vite at Brattvik ikke kan huske å ha blitt så rørt noen gang, som han ble av din hilsen. Jeg vil at du skal vite at han kalte deg en "flott ung mann", og at han at han gjerne vil møte deg for en kaffe - om du vil. Du er velkommen til å ta kontakt med han.

Lappen gjengis etter ønske fra Brattvik.


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. 
Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 
 

 

Jeg leser meldinger fra totalt ukjente folk, og jeg griner

Noen ganger, folkens. Noen ganger blir jeg så glad for menneskers tilsynelatende små handlinger, at jeg ikke kan annet enn å grine. 

Mitt innlegg om vandaliseringen av snublesteinene i Brugata 19 har eksplodert. På den ene siden er kommentarfeltet en studie i jødehatbonanza, konspirasjonsteorier og annet nazisnacks, på den andre siden flokker folk til med et brennende engasjement. I innlegget skriver jeg blant annet:

Stolpersteine. Snublesteiner. Minnesmerker. Du har kanskje sett, men ikke registrert dem. Du har kanskje snublet over dem, skumlest noen av navnene med hodet på skakke, og hastet videre. Du har kanskje gått ved siden av meg og blitt stoppet, litt sånn brått, av at jeg rykker deg i armen og sier "ey, har du sett disse før? Vet du hva de er?" Du har kanskje sagt nei, og interessert og forundret hørt meg fortelle. Du har lyttet, og i tiden etter har du kanskje sendt meg en snap for hver ny sten du ser i Oslos gater. Du skal vite at jeg blir kjempeglad når du gjør det! 

I kjølvannet av innlegget har jeg mottatt flere titalls meldinger og snapchats med bilder av snublesteiner folk har sett i løpet av dagen. Da den første meldingen med bilde kom svarte at jeg dette, dette er så rørende. Takk! Så fortsatte det å komme. Totalt ukjente mennesker som, etter å ha lest mine ord, la merke til stener de vanligvis bare haster forbi, og som velger å dele dette med meg. Takk. Takk. Takk. 

Etter jobb sjekket jeg status og kunne lese følgende på Kommentarfeltet på Facebook:

"Hei Tror ikke de som har tagget dette, som du så fint skriver ref: kryper deg tilbake og vasker stenene.. Vi valgte å sende en bil som var i nærheten for å fjerne det. Mvh Stopp Tagging AS."

Hva, tenker jeg? Det var kjapt bestilt av byrådssekretæren (som jeg vet har fått en anmodning om å prioritere vasking av disse steinene). Jeg sender en melding til daglig leder i Stopp Tagging AS, Vidar Atne, og takker. I samtalen spør jeg hvem som bestilte jobben. Hans svar? 

"Hei Jeg leste innlegget ditt i Dagbladet og ble like forbannet som deg. Vi har biler som kjører i området hver dag så jeg fant den nærmeste og ba han fjerne det. Det koster oss så lite. Så nei ingen har bestilt det, det var et lite bidrag fra oss!"

Jeg kopierer Shoaib Sultan og slår med glede fast at det noen ganger er det de verste handlingene som får frem det beste i folk.

Under Atnes post har et familiemedlem av ofrene som fikk sine navn tilkludret kommentert. Han hadde, etter å ha lest om vandaliseringen, reist rett ned til Brugata 19 for å vaske stenene. Han kunne gledelig oppdage at stenene allerede var gullende rene.

Jeg leser kommentaren hans så mange ganger at jeg kan den utenat. Jeg ser på meldingene fra ukjente mennesker med bilder av messingsteiner med navn på. Og jeg griner. 


Foto: Stopp Tagging AS

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. 
Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Hvordan er det mulig å være så patetisk og historieløs?

Stolpersteine. Snublesteiner. Minnesmerker. Du har kanskje sett, men ikke registrert dem. Du har kanskje snublet over dem, skumlest noen av navnene med hodet på skakke, og hastet videre. Du har kanskje gått ved siden av meg og blitt stoppet, litt sånn brått, av at jeg rykker deg i armen og sier "ey, har du sett disse før? Vet du hva de er?" Du har kanskje sagt nei, og interessert og forundret hørt meg fortelle. Du har lyttet, og i tiden etter har du kanskje sendt meg en snap for hver ny sten du ser i Oslos gater. Du skal vite at jeg blir kjempeglad når du gjør det! 

Stolpersteine er et kunstprosjekt som den tyske kunstneren Gunter Demnig står bak. Prosjektet hedrer jøder som ble ofre for nazismen under andre verdenskrig. Demnig lager steinene i messing, og steinene fylles med navn, fødselsår, når personen ble deportert og dødsdato. Stenene plasseres utenfor ofrenes bosted før deportasjon.

Den første stenen ble lagt ned i Køln i 1994, det er pr. dags dato lagt ned over 50 000 i hele 20 land i Europa. I Norge er det fram til september 2015 lagt 346 steiner fra Tromsø i nord til Skien og Larvik i sør.

Navnene på disse stenene representerer mennesker som har levd, og som led en grusom skjebne. En skjebne de fleste av oss bare har lest om, og som vi aldri må glemme. En skjebne mer enn 6 millioner jøder led. Hvorfor? Fordi de var jøder. Hverken mer eller mindre. De var jøder, på samme måte som jeg er jøde.


Bilde tatt og delt av Jens Brun-Pedersen. Deles med tillatelse. 

Når det popper opp et bilde i min Twitter-feed som viser at to av disse stenene i Oslo er blitt vandalisert blir jeg først trist, deretter forbanna. Hvordan er det mulig å være så patetisk og historieløs? Til deg som har gjort dette - vet du hva disse steinene representerer? Du så liksom bare fire messingklosser nedfelt i asfalten og tenkte at hey, her skal jeg klinke til. Spraye i vei. Du stoppet ikke opp og tenkte at teksten på disse steinene signaliserte noe betydningsfullt? 

"Her bodde Sigmund Goldwasser. Fødselsår 1923. Deportert 1942. Auschwitz. Drept 1.12.1942."

"Her bodde Alf Abel Goldwasser. Fødselsår 1927. Deportert 1942. Auschwitz. Drept 1.12.1942."

Stenene er nedfelt utenfor Brugata 19 i Oslo som to av fire stener. På de to øvrige i den fine firkanten av messing står det:

"Her bodde Simon Goldwasser. Fødselsår 1890. Deportert 1942. Auschwitz. Drept januar 1943."

"Her endte livet til Selma Goldwasser. Født Levin. Fødselsår 1891. Død 1959."

Til deg som har gjort dette: jeg håper du bare hadde et ignorant og dust øyeblikk. At du var midlertidig blind, og at du bommet på asfalten. Jeg håper du har integritet nok til at du kryper deg tilbake og vasker stenene. Hvis ikke er du faktisk et rasshøl. Takk. 

Bilde tatt ved Minnesmerket over Europas myrdete jøder i Berlin.

Snublestein.no viser hvor snublesteiner for deporterte jøder fra Norge er lagt og gir informasjon om hver enkelt person det er lagt stein for. 
Nettportalen åpnes i november 2015 og vil bli oppdatert fortløpende.

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt.
Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Sexhibition - provoserende, flaut eller pirrende?

//Alle bildene i dette innlegget er tatt med tillatelse. 

Det er fredag for en uke siden, og jeg har sagt ja til å bli med på Sexhibition. Jeg har aldri vært på en erotisk messe tidligere, og noe av det som fattet min interesse var denne saken i Side3.   

Sexhibition-sjefen, Nils Ally, sier at målet med messen har vært å normalisere og bevisstgjøre nordmenns forhold til erotikk og seksualitet. Han påpeker også at andelen kvinnelige besøkende øker hvert eneste år. Det er ifølge Ally opp mot 50 prosent kvinner blant gjestene, og mange par tar også turen til Sexhibition hvert år (kilde: Side3).

Messen har flere ganger blitt møtt med kritikk og demonstrasjoner, og det var kanskje dette som gjorde meg mest tent på å ta turen. Jeg ble nysgjerrig på om messen fortjener kritikken, og som med-dommere tar jeg med meg min kanskje mest seksuelt frigjorte venninne, og søsteren min. 

Kvinnegruppa Ottar har flere ganger aksjonert mot messen, og uttalte under en aksjon i 2012 at de fant det spesielt provoserende at det arrangeres NM i stripping under Sexhibition. De valgte å omtale eventet som «NM i kvinneforakt» (kilde: NRK Østlandssendingen). 

Arrangør Ally på sin side uttalte at showene og konkurransen inkluderer både kvinnelige og mannlige strippere, og at alle deltar på frivillig basis. 

 Vil noen av oss bli opphisset; det være seg av sexleketøy eller strippere?

Vil noen i vårt utskremte følge bli provosert, flau eller trigget på noen måte? Vil noen av oss bli opphisset; det være seg av sexleketøy eller strippere? Vil jeg krumme feminist-nakken, toe mine hender og forlate messen med et snøft? 

På forhånd er jeg open minded og klarer ikke helt å se hva ved messen som kan kategoriseres som kvinnediskriminerende. Hvis det stemmer at halvparten av de besøkende er kvinner; hvem er det opp til å definere hva disse gjestene opplever som morsomt, interessant, pirrrende eller diskriminerende? 

I think I broke my vagina

Vel inne på messen tar vi oss en rundtur blant de mange salgsbodene. Det er dildoer, vibratoer og annet snacks i alle farger og fasonger, og det tar ikke lang tid før vi tre står og sammenligner motorstyrke, størrelse, fargevalg og søthet. Den med kaninører er jo veldig søt da! Men hei - hva med dette lille hjertet som bare kan ligge å dirre på klitoris? Vi applauderer drømmende og går videre til neste bod. Alle som har sett Sex and The City har vel hørt om "the infamous Rabbit Vibrator" (sjekk ut dette YouTube-klippet, om ikke annet, så for å høre Charlotte si I think I broke my vagina)? Dette er for øvrig ikke samme modell som den avbildet nedenfor. 

Jeg kan skuffet si at undertegnede ikke har prøvd denne, men en viss venninne kunne, litt sånn himmelfallende, forsikre om at "en sånn hadde jeg før, men den brukte jeg opp." 

En sånn hadde jeg før, men den brukte jeg opp.

Bodene favner om de fleste seksuelle preferanser, og bugner over av pisker, buttplugs, håndjern, BDSM-utstyr jeg ikke tør å tenke på hva man kan bruke til, og flere dildoer og vibratoer.

Det er jevnlig ulike innslag på scenen, og min første innskytelse er at disse damene vet hva de driver med. De har gjennomtrente ben og rygger, og de beveger seg sensuelt rundt på scenen og den (i mine øyne) litt slitne stanga. Jeg har vært gjennom ett kurs i pole fitness da jeg jobbet på treningssenter, og jeg kan ikke annet enn å bli mektig imponert over enkelte av showene! Så langt jeg kunne se ble ingen av disse stripperne, hverken de kvinnelige eller mannlige, presset ut å scenen mot sin vilje - so far so good. 

Personlig finner jeg det usmakelig å se menn i alle aldre åle seg frem til scenekanten for å nyte synet av de nakne damene fra froskeperspektiv. Men er det diskriminerende i så måte, når kvinnene helt frivillig velger å tråkket ut på scenen og ta av seg hvert minste lille plagg? 

Jeg syns også det er interessant at de mannlige stripperne fikk langt flere, høyere og mer usmakelige tilrop fra den kvinnelige delen av publikum enn motsatt. Hva får damer til å tro at det er ok å brøle som løvinner i brunst så fort en mann tar av seg skjorta? Og hva skjer med å bue når kara går av scene fortsatt ikledd ei litta truse? Ikke annet enn flaut, respektløst og jævlig harry, damer. 

Med unntak av pornoen på storskjerm kan jeg ikke si at jeg opplevde Sexhibition som særlig objektiviserende eller diskriminerende. Det var langt bedre utvalg av sexleketøy til kvinner enn til menn, og det var faktisk overraskende mange jenter/kvinner å spotte blant publikum. Med det sagt så tok det ikke mer enn to korte timer før vi hadde fått nok og takket for oss. Det er begrenset hvor mange nakne mennesker vi har behov for å se på en kveld. 

Vi er enig om at dette kan være en kul arena for par som er trygge på hverandre, og som ønsker litt krydder i hverdagen og sexlivet. Et tips er at jenta må være forberedt på, og tåle at mannen nærmest sikler under strippeshowet uten å bli sjalu. Vi er enige om at at om at porno på storskjerm er tacky og ikke noe vi ønsker å se på, men strippingen var kul nok. Vi savnet utvilsomt flere menn på scenen, men merk at vi kun var der to timer fredag kveld.

- Som singel jente syns jeg hele opplegget var underholdende nok, men ble fort ferdig med å se jenter som stripper. Det er kanskje mer en par-greie, eller for kåte unggutter/besteforeldre som ikke får napp andre steder? Jeg vet ikke. Jeg følte meg personlig ikke i målgruppen, men det finnes sikkert mange jenter også som syns dette der er kult (sitat: Ina).

Hvorfor møter så messen denne motstanden? Er det utelukkende fordi det vises, og selges, porno under arrangementet? Jeg er ingen fan av porno selv, men porno er pt. lovlig i Norge. Med tanke på hvor mange kvinner som så til å like disse showene, kan jeg ikke annet enn å si at jeg ikke klarer å si meg enig i all kritikken. 

Man kan spørre seg om porno på storskjerm hører hjemme på en erotikkmesse (er porno og erotikk det samme?), eller om den pornoen som vises under Sexhibition er problematisk i et kvinneperspektiv, og vil det i så fall hjelpe å utestenge slike arrangementer fra bybildet? Eller vil debatten da kunne bli enda mer polarisert?

Vi på vår side ble ikke særlig provosert, flaue eller kåte - men visakortet brant litt i lommeboka til et par av oss da vi gikk enkelte av vibratorene i sømmene. 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

 

Å bli misbrukt seksuelt er ikke forbeholdt jenter

Det er 28. august, klokken er litt over 17:00, og jeg er på vei i barneselskap. Jeg er, som vanlig når jeg skal i selskap til akkurat denne familien, litt fyllesyk og litt sent ute. På toget hører jeg på Lucius sitt debutalbum Wildewoman fra 2013 og kjenner at denne helgen har vært så fin!

Et annet sted, samme søndag og omtrent samme tid, sitter Richard Wold. Han svarer på Facebooks "add what're doing or how you're feeling" med et "feeling ready" en litt sånn lurt smil-emoji.

Richard begynner å skrive, og jeg tror neppe han var forberedt på responsen han kommer til å få på denne statusen. 

Statusen gjengis uredigert, og med tillatelse.


Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å stå fram med min historie.Er 31 år i september og føler nå at jeg er såppass langt fra rus og krim at jeg er sterk nok til å stå frem.Noen får sikkert sjokk mens for andre faller bitene på plass med tanke på min oppførsel å hvordan Jeg var.

Jeg ble utsatt for overgrep som 9åring av en venn av familien, når jeg var 12 ble jeg utsatt på ny, denne gang ukentlig frem til jeg var 16. Da jeg var 14 klarte jeg ikke lenger å holde fokus på idrett (ishockey) så jeg begynte å ruse bort mine plager rundt overgrepene som fant sted. Har lenge følt stor skam,for når jeg ble 14 skjønnte jeg at jeg kunne satt en stopper for det men da var rusen et faktum og jeg trengte penger så lot det fortsette.

Dette har igjenn gitt meg store psykiske plager og diagnoser som PTS, dyssosiative personlighetsforstyrrelser og tvangstanker. Det har også ført til dårlig fartstid i arbeidslivet. Jeg har kun litt over 2års arbeiderfaring. Jobbet litt som maler, barnehageassistent, på lager og som sjåfør. Sist jeg var i arbeid var en 6mnd periode i 2008.

Etter et 6år langt forhold som tok slutt i 2007-08 så innså jeg hvor mye jeg har holdt inni meg og skjult for venner og familie,som igjen førte til 0 kontakt med resten av familien uten om di 5 nærmeste.

Midten av 2008 til starten av 2010 holdt jeg meg innendørs og gikk kunn ut for å handle mat og rus.

2009 bestemte jeg meg for å få hjelp men etter en stund med psykolog så så jeg ingen annen utvei en å hjelpe meg selv. Endte opp med å ta et ran for å komme meg i fengsel og til behandling.

Kom meg på stifinneren i 2010 og Tyrili 2011, begge stedene var jeg uten en sprekk.

Har ikke rørt opiater eller pulver siden 30juni 2010, men har hatt flere sprekker på hasj siden. Er idag clean på det også og har ingen planer om å starte igjenn.

I 2014 anmeldte jeg de to overgriperne, søkte erstatning for tapt barndom/ungdomstid, menerstatning. Etter 2,5år med avslag og 3 ankesaker så ble saken henlagt p.g.a. foreldelse.

Nå har jeg levd på minstesatsen av arbeidsavklaringspenger siden 09 utenom da jeg var i fengsel og til behandling.

Etter behandling tok jeg kurs som barne/ungdomsarbeider og eksamen som privatist (bestått).

Har ofte hørt på tiltak jeg har vært på, hvor god og flink person jeg er, men har selv sliti med å innse det. Er idag klar for å be samfunnets medmennesker om hjelp til å få ut min historie så jeg/vi sammen kan hjelpe andre unge gutter/menn som er blitt utsatt for seksulle overgrep med å stå frem med sin historie så vi sammen kan legge bort vår skam å tabu rundt dette området og kansje hjelpe meg til å få noe fast og bedre min økonomi så jeg kan starte min ferd ut i arbeidslivet. 

Håper også at dette kan bidra til at flere gutter/menn står frem med sin historie om overgrep så det er bare å dele denne. Alt jeg ønsker meg er stabilitet men p.g.a. det psykiske (depresjon, PTS og min fortid) har det vært vanskelig å fungere opptimalt.

Har nylig hatt et samlivsbrudd pga mine handlinger som har gjort det veldig tydelig for meg hvor mye mine diagnoser har satt kjepper i hjula for meg å styrt meg. Det har også fått opp øynene mine å gjort meg veldig klar på hva som må til for at jeg skal kunne komme meg tilbake til livet å ikke la fortidens handlinger,traumer og diagnoser styre meg.

Overgrep mot barn/unge er noe som virkelig stagnerer den kognitive utvikling å skaper store psykiske problemer for en videre i livet som gjør det vannskelig å være sosial,ha kjæreste/venner,holde på en jobb så vil gjøre det synlig for andre gutter/menn at dere ikke er alene.

Hold hodet hevet å fokuser på det gode.

Takk for at dere deler.


Dette er noe av det viktigste jeg har lest på sosiale medier den siste tiden. Richards ord minner oss om at det å bli utsatt for seksuell vold ikke er forbeholdt jenter. Dette er noe vi alle bør vite, men jeg er den første til å innrømme at jeg ikke har ropt høyt nok opp for at også menn utsettes for overgrep. Så takk til deg, Richard, for en vond men nødvendig påminner!

Kampen mot seksuelle overgrep, misbruk og voldtekt er en kamp som må kjempes uten å la offerets kjønn bli en avgjørende faktor. 

Tall fra NOVA (2007) viser at 15% av jenter og 7% av gutter i Norge har opplevd en form for seksuelle overgrep (kilde: Seksuelltrakassering.no). Rundt fem prosent av dem som henvender seg til overgrepsmottaket ved Oslo legevakt er menn. Overlege Eline Thorleifsson ved Oslo legevakts overgrepsmottak sa i 2013 til Aftenposten at hun regner med at det er store mørketall både blant både kvinner og menn. Fagfolkene tror dog at mørketallene kan være høyere blant menn, da overgrep mot menn er forbundet med mye skam og frykt. 

Det er viktigere enn noen gang å ikke la kjønn bli en avgjørende faktor i debatten, men å åpne debatten for ofre på tvers av kjønn. 

Les mine tidligere innlegg i debatten her: Ordentlige jenter blir ikke voldtatt og Hun ble ikke nok voldtatt


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Kjære meg, 14 år

I dag er det jeg som er live på SnapKollektivet, og rundens tema er "Kjære meg, 14 år."

Les mer om SnapKollektivet her og her

Ved første tanke tenkte jeg yes! Kult! En skikkelig rusletur ned memory lane og mitt liv i 1997. I Want You (Savage Garden), I Love You Always Forever (Donna Lewis), Mo' Money Mo' Problems (Notorious B.I.G), Torn (Natalie Imbruglia), Bitch (Meredith Brooks), Around the World (Daft Punk), No Diggety (Blackstreet), You make Me Wanna (Usher), Block Rockin' Beats (The Chemical Brothers),Dont Speak (No Doubt) og All by Myself (Celine Dion) er noen av de første sangene som fyker gjennom hodet. Buffy, Jurassic Park, Men in Black og Titanic. For et år! 

Etter nærmere ettertanke så er dette temaet viktigere enn å bare marinere meg i deilig 90 talls-musikk.

Jeg har derfor noen beskjeder til meg selv som 14-åring. 

Nei, du kommer ikke til å ha en affære med AJ i Backstreet Boys. Du kommer heller ikke til å bli sammen med, eller gifte deg med Brian i samme gruppe, på tross av det dere begge er hjerteoperert. Kjære meg, 14 år. Buffy og Angel er ikke ekte. Jeg vet at du lengter etter kjærlighet og er en håpløs romantiker, men er virkelig din oppfattelse av ekte kjærlighet denne merkelige kombinasjonen av en vampyrjeger og en vampyr? Det er søtt, men hallo. Skjerpings. 

Kjære meg 14, år. Det er helt greit at du ikke liker Spice Girls. Det er også helt greit at du er for tynn til å gå i Sefa-bukser. Du kan ikke noe for at bena dine er som pipestilker, du spiser mer enn de fleste. Fortsett med det. 14 år gamle meg, ikke bruk så mye tid på å dømme deg selv. Gå vekk fra speilet. Du er tynn, lang og rar, men du ser helt fin ut. Det er bare sånn kroppen din er, og det går seg til.

Vær så snill, ikke hat deg selv allerede nå? De tankene fester seg med mothaker av rustfritt stål, og de er overraskende vanskelig å bli kvitt. 

Kjære meg 14 år. Når de som du så gjerne vil være venn med synger "Linn gule priser" (husker du den Prix-reklamen?) og du ler med. Ikke gjør det. Se rett på dem og be dem om å holde kjeft. Du syns ikke det er morsomt, og sånn oppfører ikke ekte venner seg. Si ifra! Jeg vet at du er livredd for å miste de få vennene du har, men si ifra. 

Kjære meg 14 år. Når den skumle jentegjengen hauser opp det som oppleves som hele skolen, og står og venter for å ta deg den gangen i storefri - pust med magen: Storesøsteren din kommer til å steppe opp for deg, men lærerne kommer ikke til å gjøre en dritt.

Når noen skriver "Linn er en hore" med tjukke sprittusj-bokstaver på jentedoen, til og med før du har gjort noe mer med en gutt enn å kysse, fortell det til noen. Ikke skulk timen for å vaske det bort selv. 

Og du? Ikke skulk så mye. At du syns fagene er vanskelige er ok, men ikke la frykten styre deg. De fag-vanskene du pådrar deg (for du pådar deg dem selv ved å skulke fremfor å prøve hardere) blir med deg videre i livet. 

For øvrig vil jeg også be deg om å ikke være kjip mot andre. Det er ikke mer greit fordi du blir behandlet kjipt, og har det vondt selv. 

I løpet av ditt år som fjorten kommer din store forelskelse på trinnet over til å drite deg ut så det ljomer på Elgdiskoen. Soundtracket er Un-break my heart, og du tror i fullt alvor at kjærlighetssorgen og skammen kommer til å ta livet av deg. Det gjør den ikke, og historien ender med å bli fortalt på mang en fest til rungende latter - også fra deg selv. Du vil ikke alltid være den som les av, men den som mange ler med. Det er sant! 

Noe annet som er sant er at den skammen du føler der og da er noe du kommer til å føle mange ganger. Ta tak i hva som ligger bak skammen. Det er det eneste som hjelper. 

Slapp av. Du får pupper tidsnok. Og vet du hva? Jeg vet dette kanskje høres rart ut, men gutter kommer til å ville både kysse deg og ligge med deg. Det er helt sant! 

Kjære meg, 14 år. Du får snart gode venner. Om tre korte år blir du kjent med mennesker som blir ved din side gjennom mer enn du nå tror du at skal trenge å gå gjennom. De kommer ikke alltid til å like valgene du tar, men de er der. Som bautasteiner. Tenk det, meg 14 år, du får venner. Snart. Bare pust. 

Hva vil du si til deg, 14 år? Sleng gjerne inn en kommentar!



Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

 

 

«Ordentlige jenter blir ikke voldtatt»

Hemsedal-saken har skapt enormt engasjement blant annet fordi offeret, Andrea Voldum, har vært så vanvittig tøff å stå frem med sin historie. Dessverre er ikke denne saken unik, og jeg også har dyp respekt og forståelse for alle de som ikke orker å stå offentlig frem. Risikoen for ikke å bli trodd er høy. 

I 2014 ble det på landsbasis anmeldt 1138 voldtekter. 179 av disse endte i retten, og kun 125 endte i dom. Tallene er hentet fra Kripos' rapport Voldtektssituasjonen 2014 og Aftenpostens sak Etterforskning av voldtekt i tall fra 2015.

I Norge forteller en av ti kvinner at hun har opplevd voldtekt. De fleste før de fylte 18 år. En av ti. Smak litt på det tallet. Hvor mange kvinner kjenner du? Hvor mange av disse vet du at er blitt utsatt for et eller flere seksuelle overgrep? Hvor mange vil du få vite om i fremtiden? Ingen? Er dette fordi det ikke har skjedd, eller fordi kvinnen forventer å ikke bli trodd; så hvorfor lide seg gjennom å se overgrepet i øyene, og å fortelle? 

Les hele rapporten til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress her

Tidligere politimester Hanne Kristin Rohde kritiserte denne uken advokat Brynjar Meling for en uttalelse hun mener rører ved den aller innerste kjernen av problemet. Meling har uttalt at «Jeg mener ikke at damer ikke skal kunne gå i kort skjørt, men litt for ofte så ser vi at man har havnet på et sted man ikke burde vært.»

Rohde parerer med at det er åpenbart for alle at Andrea Voll Voldum var på et sted hun ikke burde vært, og følger opp med noen betimelige holdningsspørsmål. På samme måte som at holdninger som den Meling utviser er roten til problemet, er holdningsspørsmålene Rohde stiller løsningen. 

Er det offeret eller overgriperens ansvar at stedet offeret oppholder seg ble farlig for henne?

I ulike kommentarfelt stilles det spørsmål om hvorfor offeret var der hun var på det aktuelle tidspunktet. Hvorfor dro hun på det nachspielet? Mange er opptatt av å formidle at offeret ikke har skyld, men, det var ikke lurt av henne, eller?

Alt som kommer etter dette men'et overskygger det som står foran. Alt.

Hvorfor blir noen med på fest eller nachspiel? Jeg kan love deg at det ikke er for å bli gruppevoldtatt. Som Høyres Heidi Nordby Lunde sa i sin appell under mandagens demonstrasjon for økt rettssikkerhet for kvinner. 

- Jeg er forbanna over at vi trenger å stå her i 2016. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har vært på eller invitert på nachspiel selv. Som da jeg var alene i Amsterdam og ble med tre menn jeg hadde møtt på den lokale baren på nachspiel. Når jeg drar på nachspiel, så drar jeg ikke dit for å bli edru!

Hun fortsatte med å understreke at hun ikke kan fatte «at det skal være så jævlig vanskelig å forstå at man ikke drar på nachspiel for å bli voldtatt, at vi må slutte å moralisere kvinners valg; også når de er ufornuftige!»

Les innlegget Hun ble ikke nok voldtatt

Forsvarsadvokat Henrik Bliksrud bekymrer seg for at andelen uskyldig dømte i norske fengsler har økt. Han mener at mange voldtektssaker hausses opp

Hausses opp? De aller fleste voldtekter blir etter all sannsynlighet aldri anmeldt. De fleste voldtekter blir med offeret i hennes liv videre. I ensomhet, stillhet og mange tilfeller skam. De aller fleste voldtekter hører vi aldri om, bortsett fra når enda ei venninne hviskende betror seg: jeg ble voldtatt, men gjorde ikke noe med det. Det er ingen vits. Jeg tør ikke. Orker ikke. De tror ikke på meg uansett. 

De fleste voldtekter hører du ikke om fordi voldtekt er en nærmest risikofri forbrytelse. Det faktum at 99 av 100 saker ender uten dom sier dette klart og tydelig. I likestillingslandet Norge er det en åpenbar forskjell i menn og kvinners handlingsrom, og holdninger som at «ordentlige jenter blir ikke voldtatt» er fortsatt gjeldende. 

Det er ikke relevant hva kvinnen hadde på seg. Hvor mye hun hadde drukket. At hun tidligere har hatt mange sexpartnere. One night stands. At hun selv valgte å dra på den festen med de kara. En kvinne er ikke «villig» inntil det motsatte er bevist. 

Kun ja betyr ja. Nei betyr nei. Overstadig rus betyr nei. Søvn betyr nei. Bevisstløshet betyr nei. Det er lov å være full. Flørte. Fomle med klær på et nachspiel på overtid. Det er lov å kline. Og det er lov å ombestemme seg. Trekke seg unna. Si stopp. Det som ikke er lov er å ta seg til rette. Det er ikke lov å ta seg til rette. Det er ikke lov å ta seg til rette.

Tallene er klare. Hendelsene er mange. De som tør å fortell er få. 

 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Usaklige, hetsende og rasistiske kommentarer vil bli slettet og rapportert

Hun ble ikke nok voldtatt

De siste dagene har mediebildet i stor grad vært preget av diskusjoner og sinne omkring den skandaløse dommen i Hemsedal-saken. 

Saken omhandler tre menn tiltalt for å ha dopet ned og guppevoldtatt ei 18 år gammel jente. Etter å ha først blitt knusende dømt i tingretten er alle de tre frikjent for gjengvoldtekt i lagmannsretten. 

«2014, Hemsedal. Tre menn doper ned en 18 år gammel jente de møter for første gang med MDMA og kokain, og voldtar henne etter tur.  Det ble tatt bilder. To av mennene har samboer, er forlovet, har små barn. De drikker tett hele helgen, på guttetur. Tar MDMA, kokain, røyker hasj. Møter attenåringen på en bar, inviterer henne på nach. Drikker, doper. Voldtar. Hele natten. Alle tre. Noen ganger en og en, noen ganger sammen. På to forskjellige steder.»

Slik starter Mia Frogners innlegg Dette gjør meg forbanna.

I dommens sammendrag står det: 

Tre menn var i tingretten dømt for i fellesskap å ha voldtatt en kvinne som var ute av stand til å motsette seg voldtekten. I lagmannsretten ble mennene først frifunnet av lagretten, men fagdommerne satte kjennelsen til side. Da lagmannsretten behandlet saken som meddommsrett ble de tiltalte frifunnet, men dømt til å betale oppreisning. Et flertall på fire dommere kom til at de tiltalte var skyldige og at de skulle betale oppreisning, mens et mindretall på tre kom til at det ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingene. Mindretallets syn ble lagt til grunn for skyldspørsmålet i straffesaken, mens flertallets syn ble lagt til grunn for oppreisningskravet

Les hele dommen her (jeg advarer mot sterk lesning).

Mindretallet som sørget for at de tre ble frikjent for gruppevoldtekt er tre meddommerne. Meddommerne er ikke fagdommere. De er kvinnen og mannen i gata. De er folket. De er meg og deg. 

De begrunner blant annet frikjennelsen med at at «det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.»

For det første. Hvordan i helsike er det mulig at en taxisjåfør bevitner at tre menn bærer ei ung jente som en potetsekk (slik sjåføren har beskrevet det i sitt vitnemål) ut av hans bil uten å stille noen spørsmål? Uten å ringe politiet? En ambulanse? Stoppe dem? 

For det andre. Hvilken del av «har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen» (Straffelovens §291b), «innføring av penis i skjede- og eller endetarmsåpning» (Straffelovens §292a) og «dersom lovbryteren har fremkalt en tilstand som nevnt i §291b for å oppnå seksuell omgang» (Straffelovens §292d) er det disse meddommerne ikke forstår? 

For ikke å snakke om Straffelovens §293. Grov voldtekt. Hva med ledd a) som sier at voldtekten klassifiseres som grov om den er begått i fellesskap? Eller ledd c) som beskriver hvordan voldtekt som resulterer i at den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse kan straffes med fengsel inntil 21 år? Hva regner disse meddommerne som betydelig skade på kropp eller helse? Selv vil jeg påstå at så store skader på sin psykiske helse og personlighet som dette offeret nå lider av faller innunder beskrivelsen. 

Dommen beskriver hensynsløs seksuell utnyttelse i flere timer. Om hvordan de tok henne med seg til en campingvogn for å fortsette overgrepene. Hvordan kan dette ikke falle innunder beskrivelsene ovenfor? Jeg er målløs. Sjokkert. Fysisk dårlig. Forbanna.

Da lagmannsretten frikjente de tre mennene, la offeret selv ut mennenes navn på sosiale medier. Hun er fortsatt redd for dem, sier hun i et intervju med NRK

Jeg er prinsipielt imot lynsjestemning og gapestokk-mentalitet, men noe er riv ruskende galt når disse tre kan gå, frikjent, hjem til sine familier og samboere. Gratulere hverandre med seieren, sprette champagnen, følge barna sine i barnehagen og kose seg med fredagstaco. Etter det flertallet av dommere og jury mener at de har gjort. Det er en skandale for rettsstaten Norge. Det er en skandale for hele vårt samfunn. 

Kampen mot voldtekt er et samfunnsansvar. Vi har alle et ansvar, og vi kan åpenbart ikke stole på rettssystemet. Vi kan åpenbart ikke stole på at taxisjåfører som ser tre menn bære ei jente som en potetsekk skal steppe inn og stille noen spørsmål. Vi kan åpenbart ikke stole på at mannen og kvinnen i gata (les: jurymedlemmer og meddommere) ser forbi sine egne fordommer og dømmer rettferdig. Vi kan ikke stole på at rettferdighet skal seire.

Hva er galt med et rettssystem som lar så mange voldtektsforbrytere gå fri? Hva er galt men våre holdninger til seksualisert vold når meddommere og jurymedlemmer oftere har sympati med overgriperen enn offeret? At frykten for å ødelegge overgriperens liv veier tyngre enn at denne personen allerede har ødelagt et annet menneskes liv - kanskje for alltid?

En undersøkelse viser at det i størst grad er kvinner som frikjenner for voldtekt. Det er kvinnelige jurymedlemmer som er raskest til å stemple kvinnelige ofre som billige. Lette på tråden. Undersøkelsen baserer seg på voldtektssaker der juryen har frifunnet i ankesaken, etter at det først var blitt avsagt fellende dom i tingretten. I flere av sakene forteller juryformannen om sterkt fordømmende og moraliserende holdninger overfor offerets oppførsel, og de kvinnelige jurymedlemmene som skiller seg ut som mest fordømmende (les mer om dette hos Aftenposten).

Denne frifinnelsen er i mine øyne forkastelig, de tre meddommerne er forkastelige, taxisjåføren er forkastelig og det er forkastelig at det at et flertall av fagdommere mener de tiltalte er skyldige ikke veier tyngre enn det gjør. Alle dommerne ville se de tiltalte straffet og dømt, men noen mente tydeligvis at voldtekt ikke skal straffes hvis offeret bare er ruset nok - eller ikke sa nok nei. Hun ble, i deres øyne, ikke nok voldtatt.

Jeg blir så forbanna at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Annet enn fy faen. Fy faen. 

Nå er det viktig at vi som samfunn bretter opp ermene og ikke tillater at debatten ebber ut. Dette er en kamp som angår oss alle. Kampen om holdningsendring, om et felles verdisyn, om maktforhold og maktmisbruk. Om vold og fysisk tvang. Om å bli trodd. Om rettferdighet.

Denne saken, og alle lignende saker, strider så totalt mot folkets rettsfølelse. Den kan, og bør, gi svekket tillit til domstolene.

Det arrangeres nå demonstrasjoner flere steder i landet førstkommende mandag. Jeg oppfordre alle til å delta. 

La oss stå sammen nå - for økt rettssikkerhet for voldtektsofre! 




 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Usaklige, hetsende og rasistiske kommentarer vil bli slettet og rapportert

hits