"Når skal du få barn?"

God mandag! 

Denne rundens tema på SnapKollektivet​ er "familie", og i går gjorde jeg meg noen utrolig viktige, og triste erfaringer. Jeg valgte å bruke min dag til å snakke om det å være i tredve-åra, singel og barnløs. Det ble en åpen, ærlig og sårbar story og responsen fra følgere var overveldende.

Vi får alltid endel meldinger underveis, men i går ramlet det inn mange meldinger fra jenter i alderen 17-49 (oppgitt alder fra følgere). Det gjennomgående var beretninger om den smerten som mange føler med hensyn til forventninger utenfra om å få barn. Både om man ikke vil, ikke kan eller rett og slett ikke har møtt "den rette" enda.

Dette er en hverdag jeg deler med mange, noe også tilbakemeldingen i går viste. Det kan være vondt, trist og vanskelig å savne noe(n) man aldri har hatt eller møtt, og det kan oppleves som sårt å se at de rundt deg liksom får til det du ikke har fått til. De gifter seg. Får barn. Søndager i akebakken og trøtte kropper i fanget på kveldstid. Finnes det egentlig noe bedre enn det? Å kjenne at en liten kropp er så trygg på deg at søvnen tar overhånd der og da? Når jeg får gleden av å ha kvelder som dette, med barn av venner og familie, da smelter jeg. Da verker det i hele kroppen, og jeg overveldes av både lykke og savn. 

Hele min snapchat-story ligger ute til kl 12:15 (mandag) - søk opp SnapKollektivet på Snapchat. 

For min del er barn både et fint, og et sårt tema. Jeg har alltid følt at jeg vil ha barn. At jeg vil være mamma - men jeg mener også at det å få barn ikke er en menneskerett. Jeg vil ha barn, men ikke for enhver pris. I de langvarige forholdene jeg har vært i har jeg kjent at det ikke er her jeg skal være. Det er ikke her jeg skal bli. Det er ikke med ham jeg vil ha barn. Det er ikke her min familie skal være. Det ser jeg på som et fornuftig valg - og unngå å få barn i forhold man ikke ser for seg at vil vare. Baksiden er jo at jeg nå er oppi 30-årene, og ikke har den familien jeg har sett for meg og ønsket meg. 

Barn er en privatsak

Dette med barn er en privatsak, og jeg skulle ønske det kunne være litt mindre vanlig å stille spørsmål som "når skal du få barn, da?" Et annens valg om barn/ikke barn er ikke "alle manns eie"? Hvorfor er det allment ok å spørre om disse tingene? Er jeg alene om å syns at disse spørsmålene er invaderende? 

Husk. Du vet ingenting om hva den personene du spør har gått gjennom, eller går gjennom. Du vet ikke om den som står foran deg nettopp har avsluttet prøverørsbehandling nummer 4 med negativ graviditetstest. Du vet ikke om den som står foran deg engang vil ha barn, og om den personen er ordentlig dritt lei av å måtte rettferdiggjøre dette valget til det kjedsommelige. Du aner ikke om den personen som står foran deg nettopp har gått gjennom en spontanabort. Kanskje en frivillig og selvvalgt abort? Kanskje personen er i prosess med å gå fra sin partner fordi de ikke ønsker det samme? Hva om den personen nettopp har fått vite fra sin lege at det vil by på utfordringer å bli gravid? Du aner ikke. Du har ikke peiling. Så ikke spør. 

 

👆🏼👆🏼👆🏼 [@snapkollektivet @rimfrostco]

Et innlegg delt av Linn ✌️🙅 (@liwro)

Hvis du virkelig lurer, og du virkelig bryr deg, så spør på en måte som man spør om private ting på. Privat. Ydmykt. Forsiktig. Nysgjerrig. Ikke litt sånn halvveis fleipete i et familieselskap, i en vennemiddag eller på trikken. Ikke blunk og si "jaså ja, når er deres tur da?" eller "hoi hoi, klokka tikker!". Hva skal man egentlig svare på det? Om man er 33 år, singel og barnløs? Skal man slå blikket ned og si "nei, ja.. Jeg vet ikke. Det er litt kjipt å snakke om egentlig. Jeg er har liksom ikke møtt noen som jeg kan dele det der med enda.. Så. Kremt.". Skal man fleipe tilbake og skråle "ja nå skrumper snart eggstokkene mine inn, si!" 

"Ja nå skrumper snart eggstokkene mine inn, si!" 

Å måtte svare på spørsmål som dette er ikke bare sårt, det bidrar også til å øke følelsen av at man har mislykkes. At man ikke klarer å møte ytre forventninger om å stifte familie, få barn, ha rekkehus og alt det der. Det er ikke som det finnes en kjæreste- og baby-butikk der man kan gå på shopping fordi noen minner deg på at tiden går. Ups liksom, takk for påminnelsen - det der hadde jeg helt glemt!

Noen ganger har livet blitt annerledes enn man så for seg, og noen ganger så kommer ting senere enn man trodde det skulle komme. Noen ganger kommer det ikke i det hele tatt. Kan vi ikke være enig om at dette må få gå sin gang, privat og trygt, og ikke pushes på utenfra? 

Takk.


Finn oss på Snapchat ved å søke opp "SnapKollektivet"

Hele min snapchat-story ligger ute til kl 12:15 (mandag). 

Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg gjerne på Twitter og på Instagram.



 

 


 


 

Vi kan ikke ha folkevalgte politikere som sprer trumpske løgner

Hvor er samfunnet og demokratiet på vei, når politikere lefler med løgn og propaganda?

Torsdag postet stortingsrepresentant (Oslo FrP) Christian Tybring-Gjedde et bilde av Kristin Halvorsen (SV) på sin Facebook-side.

Tybring-Gjedde forklarte bildene av Halvorsen på følgende måte:

VERDIKAPITULASJON

Bildene viser den gangen SV-leder Kristin Halvorsen på stemmefiske i Pakistan i 2005. Her bedriver hun valgkamp for pakistanske menn med norsk statsborgerskap. Allerede i 2005 utgjorde innvandrerbefolkningen 12% av Oslos befolkning. Tildekt med slør legger hun seg ned og ber en bønn på islamsk vis. Man kan jo spørre seg om hvordan Kristin Halvorsen forholder seg til den kristne kirkes trosbekjennelse. Men Kristin Halvorsen lot seg villig ydmyke og kastet alle prinsipper over bord i jakten på stemmer. Kanskje var det disse stemmene som ga rød-grønn seier og gjorde Kristin Halvorsen til finansminister?

På bildet kan vi se Halvorsen med det som Tybring-Gjedde beskriver som muslimer i Pakistan. I virkeligheten er Halvorsen i følge med sikher i Amritsar i Nord-India.

Tybring-Gjedde har i dag fjernet Facebook-innlegget og beklaget feilen. At dette skulle ta ham et helt døgn, og at det skulle være nødvendig med en storm av kommentarer som viser at innlegget er feil er beklagelig.

Vi kan alle gjøre feil, også Christian Tybring-Gjedde. Det kan dog være verdt å påpeke at en erfaren politiker, som til daglig sitter som nestleder i utenrikskomiteen, bør ha visse fakta lett tilgjengelig. I denne saken lar stortingspolitikeren sikhenes bruk av turban oversettes til et symbol på at de er pakistanske muslimer. På denne måten blir hans følgere presentert en sak som ikke bare er beviselig feil, man kan også spørre seg hva som var motivet bak det å poste innlegget. Tybring-Gjedde beklager feilen, men ikke uten noen stikk til de som påpekte tabben.

"Jeg håper de som har utvist et stort engasjement i kommentarfeltet for å påvise min feilinformasjon nå får sjelefred."

Den retorikken Tybring-Gjedde velger å bruke i sin beklagelse er i beste fall merkelig. Han innleder sin post med at "mange hevder", når sannheten er at dette slett ikke var noe mange "hevdet", men at mange påpekte - med rette, den feilen han hadde begått. Dette er et retorisk grep, og en form for unngåelse-taktikk og hersketeknikk som ikke er en folkevalgt politiker verdig.

Tybring-Gjedde, som er fungerende fraksjonsleder i utenriks- og forsvarskomiteen, serverte med denne posten Trumpske alternative fakta på forbilledlig vis. Når stortingsrepresentanter sprer løgner og propaganda på denne måten bør det utvilsomt tas på alvor, og bli slått hardt ned på. 

Foto: NTB scanpix


Så seint som 15:40 i går, etter at hundrevis hadde påpekt feilen, stod Tybring-Gjedde fast på at bildet var fra Pakistan.

Isolert sett er det ganske så imponerende å poste direkte falske "nyheter" fra 2005 i 2017. Og i tillegg servere disse med overskriften VERDIKAPITULASJON tegner et større bilde som er både skremmende, og høyst kritikkverdig. 

Propaganda, bevisst manipulering av folks følelser og tanker ved hjelp av sterke virkemidler for å fremme bestemte oppfatninger og handlingsmønstre (kilde: Store Norske Leksikon).

De fleste som kommenterte innlegget påpekte feilen, men det var også flere som trodde på hans forklaring av bildene. Det å få verifisert bilder som dette er hverken særlig komplisert eller tidkrevende. Er Tybring-Gjedde virkelig så lite oppdatert på enkle søkeverktøy? Har han ingen rådgivere som kan bistå ham i dette? Jeg vil anta at stortingsrepresentanten selv er fullstendig kapabel til å gjøre denne jobben, og at han var fullstendig klar over hva som er den virkelige historien bak bildene. Allikevel valgte han å presentere falsk informasjon som en sannhet. 

Vi må kunne stole på våre politikere. Både når det gjelder å ønske det beste for oss og vårt samfunn, og når de serverer oss saker, synspunkter og nyheter. Vi kan ikke ha stortingsrepresentanter som med vitende og vilje lyver. Vi kan ikke ha stortingsrepresentanter som med vitende og vilje bidrar til å skape hat og splid mellom folkegrupper og ulike kulturer. 

 




 

Ei litta overlevelses-liste

Det går mot slutten av vinteren, og med lysere dager vokser by-hjertet mitt kraftig i volum. Musikken jeg hører på forandrer seg, skinnjakka henger klar og de trøtte øynene åpner seg litt etter litt. Samtidig så henger vinteren i, og de litt grå skyene gir næring til den sulteforede kreativiteten min. Skrivesperren åpner døra litt på gløtt, og idet Tomine Harket & Unge Ferrari stadfester at Iblindeserenbedre syns jeg at jeg kan skimte våren der i det fjerne. Litt mer ullgenser, en liten skitur til (det blir i så fall denne vinterens første), litt mer snø i marka og så er vi ferdig, ja? 

Denne vinteren har liksom aldri kommet ordentlig i gang, og det er noe som gjør den skikkelig seig. Den har vært mørk, grå og sur. Når det er surt ute er det ekstra viktig å finne de ekstra varme plassene, møte de ekstra ålreite folka og spise den ekstra digge maten. Det er viktig å ta det glasset med rødvin, flørte med en du ikke aner om du har sjans på og drite i om du kaster bort enda en dag på å gjøre absolutt ingenting. 

Her er mine overlevelses-tips når dagene er seige og sure. 

Gå på Det Norske Teatret og se Kan nokon gripe inn. I stykket blir personer og karakterer fra Stein Torleif Bjellas låter gjort levende, og alt skjer på en tog-stasjon på en ikke-navngitt landsbygd. 

Drikk espresso martini på Paul's Boutique. Se på mennesker, snakk med de hyggelige bartenderne og dans i kjelleren. Her er det garantert god stemning. 

Snakk om livet med kjente og ukjente i bakgården på Himkok. Kom tidlig, og se på alle som etterhvert fyller opp plassene rundt deg. Nyt varmelamper, og en sosial og folkelig daglig leder som alltid tar seg tid til å slå av en prat. Sett pris på de plassene som ikke handler om flatfylla, men om kvalitet. De stedene som er der for gjestene sine, og som alltid leverer både service og drinker av ypperste klasse. Visste du at Himkok er den første norske baren som har kommet på den prestisjefulle listen over verdens 50 beste barer? Stamgjest-hjertet svulmer. 

Gå på kino. Se for eksempel Manchester By The Sea. Ta med kleenex. Masse kleenex. 

Spis pizza med manchego og honning på Tukthuset Mat&Drikke. 

Gå tur til Grefsenkollen, nyt utsikten og gled deg til OverOslo - sommerens fineste Oslo-festival. 

Gå masse med digge hettegensere. 

Drikk chai latte på TeaLounge - og er du riktig heldig kan du sikre deg plass ved peisen. Dette er et yndet date-sted, og ifølge de som har peiling på dating er lyset der helt amazing om man skal se superfresh ut på en blind date. Personlig syns jeg det er enklere å spionere på andres dater enn å gå på dater selv. Pytt sann.  

Se på The Affair (HBO), Divorce (HBO), Grey's Anatomy (jada, jada), Innafor (NRK), Stranger Things (Netflix), The Good Wife (Netflix), Unge Lovende (NRK), Lovesick (Netflix), Girls (HBO), Westworld (HBO) - eller hva nå enn som er "din" serie. Dette er et lite utvalg av mine favoritter om dagen. 

Gå på konsert på litt mindre konsertscener (som Parkteatret). Hot tips: gå på konsert alene

Lat som at du har kjærlighetssorg. Kjærlighetssorg kan faktisk være ganske digg

Onaner! Visste du at onani bedrer søvnen din, gir deg bedre immunforsvar og senker risikoen for depresjon? For kvinner kan onani forhindre infeksjoner i urinrøret og livmoren. Visste du at onani senker menns sjanse for prostatakreft? At onani senker risikoen for diabetes type 2 (kilde: videnskab.dk)?! Ærlig talt - her er det bare å have at it. 

Spis brownie med blåbær på Oslovelo. Nam. Tips: ha på ullgenser og digg skjerf. Jeg, som er frysepinn, fryser meg ihjel der. Brownien er verdt det altså. 

Tren. Ferdig snakka. 

Dra på hyttetur med venner, familie - eller alene. 


Inviter til suppemiddag. Det er mengder med supper som er både billige, lette å lage og gode - og hvem liker vel ikke å bli invitert på en digg suppe på en grå og kald dag? 

Gå på ski (jeg skammer meg over at jeg enda ikke har kommet meg på fjellet i vinter) - jeg lover å komme meg ut i marka i helgen!

Gjør noe kulturelt som du ikke har gjort før. Et tips er å se operaforestillingen Carmen. Har du ikke vært på opera tidligere er denne oppsetningen en ypperlig start. Den er rå, moderne, kraftfull, humoristisk og dundrende tragisk. Forestillingen er på fransk, men er tekstet på både engelsk og norsk. Et godt tips når man skal på opera er å lese historien og program med oversikt over de ulike aktene før forestillingen starter. Opera er ikke som en film - du trenger ikke være redd for spoilers. Kom tidlig, dra inn stemningen, forhåndsbestill et glass vin til pausen og kos deg. Det som er så digg med operaen i Oslo er at alle kommer som de vil. Noen i skikkelig fine kjoler, andre i jeans. En opera for folket! Og hey - jeg sier som Carmen: Love is a gypsy child. Kos deg! 

Dusj til det ikke er mer varmtvann igjen. 

Drikk kakao til kvelds. Alltid. 


Hva gjør du for å overleve vintermånedene? Please do tell! 

Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

 

 

 

 

 

 

 

En hyllest til kjærlighetssorg

Alle hjerters dag, blomster, sjokolade og fandens oldemor. Den dagen i året jeg tillater meg å være sånn ordentlig bitter-singel.

I fjor skulle tilfeldighetene ha det til at dagen ble tilbragt i Berlin, og 14. februar ble innviet i en litt halv-shady kjeller av en undergrunnsklubb. Der klinte jeg med en rå-hot tysker, og lærte at alt det folk sier om klubbing i Berlin er sant. Hjertesorg var langt unna, og Valentines Day ble ikke ofret en tanke. 

Nå, i dag, stikker jeg fingeren i jorda og innser at jeg tidvis er skikkelig ensom, kjærlighetssyk og irritert på alle som er forelska og klissete. Jeg blir muggen av Hello Kitty med hjerter-filteret på Snapchat og jeg vil helst bare krype under en sten og bli der. Jeg vil stramme meg opp og si at kjærlighetssorg er så 2016, men ikke i dag. I dag skal jeg lulle meg inn i en kjærlighetssorg jeg egentlig er over, spise sjokolade og krølle meg sammen til en ball - på en av Oslos hyggeligste kafeer. Jeg skal rett og slett hylle det å ha det litt kjipt - og noe av det kjipeste som finnes er faktisk å ha kjærlighetssorg. Akkurat i dag er det lov, og det skal bli skikkelig digg. 

Dette, mine venner, er min hyllest til kjærlighetssorg. Jeg skal innvie dere i en tankegang jeg håper flere vil dele med meg. Det å ha kjærlighetssorg kan faktisk snus til å være et skikkelig privilegium. Vet du ikke at mer eller mindre alt er lov når hjertet blør? 

Du kan, og bør, spise is rett fra bøtta (personlig tenker jeg at dette er innafor hver eneste dag, men la oss leve ut klisjeene - i St. Valentin sitt navn), ta med dyna ut i sofaen og se på dårlige romantiske komedier mens du slettes ikke skammer deg over å hulke deg gjennom de siste scenene. 

Du skal heller ikke kimse av en skikkelig bytur. Drikk espresso martinis og rødvin (gitt at du er over lovlig drikke-alder så klart), dans så hælene lager spor på bardisken, grin på do sammen ukjente jenter som GARANTERT vil forstå 100% hvordan du har det. Bruk mørk leppestift og grin mer - helst til en taxisjåfør. De er ofte helt rå på å trøste. 

Og ikke glem å flørte med hvem du vil, og helt uten forpliktelser. Hipp hurra for flau flørting og den skamløse kjærlighetssorgen - og jeg oppfordrer alle til å velte seg litt ekstra i den i dag. Jeg lover å være voksen, selvstendig og raffinert i morgen igjen. Kanskje. 

Slenger med noen av de beste kjærlighetssorg-sangene jeg kom på - med gode innslag av guilty pleasures. 

  1. George Michael: Freedom
  2. Karpe Diem: Tog
  3. Sugababes: Freak like me
  4. Atomic Kitten: Its okay / Whole again
  5. Jennifer Page: Crush 
  6. Whitney Houston, Faith Evans, Kelly Price: Heartbreak Hotel
  7. All Saints: Never Ever
  8. gnash feat. Olivia O`Brien: I hate u, i love u
  9. James Blunt: Goodbye my lover
  10. Adele: Someone like you
  11. Lykke Li: Tonight 
  12. Laleh: Hide Away
  13. Veronica Maggio: Snälla bli min 
  14. Hurts: Stay 
  15. No Doubt: Don't Speak 
  16. Gotye feat. Kimbra: Somebody That I Used To Know
  17. Alanis Morisette: You Oughta Know 
  18. Adele: Someone Like You
  19. Ed Sheeran: One 
  20. Chris Isaak: Wicked Game 

Og noen filmer (cry-fest kombinert med guilty pleasures - en uslåelig kombinasjon): 

  1. 10 Things I Hate About You 
  2. Titanic
  3. Legally Blonde
  4. The Notebook
  5. Ghost
  6. Eternal Sunshine of the Spotless Mind
  7. PS. I love you
  8. True Romance 
  9. Four Weddings and a Funeral
  10. Kill Bill 

Kos dere - og seng meg gjerne musikk- og filmtips i kjærlighetssorgens ånd!

Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

Feminismen er grenseløs

Endelig nærmer årets viktigste dag (sett bort i fra bursdagen min så klart) seg. I år som i fjor skal jeg selvsagt servere både kvinnedags-suppe og delta på markering av kvinnedagen her i Oslo. 

Parolemøtet i forkant av årets 8. mars-tog ble i forrige uke arrangert i Oslo, og i forkant av møtet var hele 168 paroler nominert til årets tog. Som forventet fremmes det blant annet kritikk av intimkirurgi, kommersialisering av kvinnekroppen og arbeidsliv- og lønnsbetingelser blant årets 8. mars-paroler.

Årets hoveparole: Kamp mot vold og voldtekt - rettssikkerhet for kvinner.

Som alltid skaper parolevalgene debatt, både i for- og etterkant. Det gleder meg å se at flere paroler med internasjonalt fokus ble stemt frem, og jeg vil særlig applaudere følgende parolevalg: 

  • Feminismen er grenseløs - vern til kvinner på flukt.
  • Verden vinner med utdanning til alle jenter og kvinner!
  • Støtt FNs agenda for kvinner, fred og sikkerhet!
  • Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur.
  • Kvinner over hele verden krever selvbestemt abort & gratis prevensjon!

Det er ingen tvil om at vi må heve våre stemmer så de høres over grensene, og at nasjoner og kulturer med en utpreget kvinnefiendtlig politikk skal kritiseres også fra oss. Kanskje vi med årets paroler kan bidra til at norske politikere kan få en like tydelige stemme som vi ser i flere av våre naboland, da har jeg særlig den svenske utenriksministeren Margot Wallström i tankene. Heldigvis har vi flere sterke stemmer i vårt lille land - blant andre de skamløse arabiske jentene, Faten Mahdi Al-Hussaini, Namra Saleem, Kadra Yusuf, Deeyah Khan med flere, og jeg håper at et offentlige ordskifte med fokus på tiltak for å bedre kvinners stilling på tvers av grensene er kommet for å bli. Jeg håper også at medias narrativ kan bli noe mindre polarisert. 

Feminismen er grenseløs. 

Jeg ser ofte kommentarer om at norske feminister er egoistiske, at ekte feminister jobber for kvinner som utsettes for fiendtlige kvinnekulturer - og at vi syter og klager på tross av at vi lever i "verdens mest likestilte samfunn". Personlig ønsker jeg ikke å la Hege Storhaug og hennes meningsfeller skape rammene for min (grenseløse) feminisme. Dette er viktige temaer som må løftes frem, men jeg nekter å la premissene for debatten settes av individer med det primære mål å "andregjøre" mennesker (populært kalt "rasister" back in the days).

Jeg regner med at alle dere som tror at engasjement på hjemmebane utelukker engasjement andre steder, og dere som kritiserer norske feminister og kvinnesakskvinner for å være navlebeskuende stiller kvinne- og mannsterke under årets markering. Jeg håper at jeg kan møte dere bak parolene jeg viser til ovenfor? Selv skal jeg i år gå bak parolene "Antirasistisk kvinnekamp mot sosial kontroll og æreskultur" og "Kvinner over hele verden krever selvbestemt abort & gratis prevensjon!".

Bli med på å rydde kalenderen 8. mars, finn din nærmeste markering - og vis at feminismen virkelig er grenseløs?


Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

 



 

 

Flere av oss bør gå med glittertruse

Under helgens Super Bowl satt Lady Gaga skapet på plass der det bør stå - nemlig trangt inne i et hjørne, slik at hun får den plassen hun trenger. For en opptreden! For en dame! Jeg har nå sett showet 12-13 ganger, og min gamle Gaga-crush har fått nytt liv. 

Se hele showet her

At noen selvsagt må spre om seg med shit på nett håper jeg drukner i lovord. Hvem er det egentlig, som er ved sine fulle fem, finner det for godt å spre eder og galle om at Gaga har litt hud på magen? Hun har nettopp gjennomført et show der hun har hoppet inn på arenaen koblet til en vaier, gjør ulike crazy akrobatiske greier i lufta, skifter både sminke og antrekk midt under og uten å stoppe showet, alt dette mens hun synger og danser i et forrykende tempo. På tross av alt dette sitter det altså noen der ute, foran en PC-skjerm og bodyshamer Lady Gaga for å ha en helt vanlig mage.

Shaming er et resultat av samfunnets forventninger til hvordan en kvinnes kropp og seksualitet skal passe inn i visse bokser. Reglene er tidvis strenge, og kvinner balanserer på en stram line. Hva skjer om noen tråkker utenfor? Snubler? Om noen, som Lady Gaga, lar mage være mage og trekker på seg glittertrusa som den største selvfølgelighet? 

Da, som i andre settinger der noen trosser reglene, blir det trøbbel. Det er tøft hva, når noen velger å ikke forholde seg til de fastsatte reglene? Er det dama som er feil og skammelig, eller kan vi enes om at det er reglene som ikke lenger er gyldige? Ofte, når de som bryter reglene shames, møtes disse med forsvarstaler om at regelbryteren er så fin, så flott og så perfekt akkurat sånn hun er. Det problematiske her er at denne personen aldri har tatt på seg ansvaret å være til tilfredsstillelse for de som ser på henne. Andres kropper er ikke din å vurdere eller godkjenne. Lady Gaga stod på scene som artist og kunstner - en oppgave hun taklet på mesterlig vis. Det er det som er spennende og viktig, ikke at hun har litt hud hengende over glittertrusa. 

Det som er totalt awesome er at en åpent bifil kvinne, som også er en outspoken LGBTQ-alliert synger Born This Way på verdens største scene i Trumps USA. 

Ærlig talt. Jeg syns flere av oss burde gå med glittertruse - og jeg syns vi alle bør fokusere mer på det ubestridelige talentet til artister som Lady Gaga, enn at hun har hud på magen.

Lady Gaga. I love you and your glittery hotpants. For life. 


Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

 

Jeg har en ny terapeut - og det er sjukt effektivt

//Dette innlegget er skrevet ut ifra egne, og personlige erfaringer. Jeg anbefaler ingen å bryte ut av, eller erstatte, planlagt behandlings-løp uten å være i tett dialog med lege og/eller behandler. 


I romjulen plukket jeg opp telefonen og slo et nummer jeg aldri har slått før. Han som svarte i den andre enden tok seg tiden til å lytte, og han rådet meg til å ta turen innom. Dette løser vi, sa han. 9. januar tok jeg turen innom. Det har ikke løst seg helt enda, men jeg tror jeg er på rett spor altså.

Jeg starter hver dag med en klump i magen, et ormebol i mellomgulvet og en hybrid av apati og fullstendig kaos i hodet. Jeg har vært her før, og jeg har klart meg hver gang. Samtidig begynner jeg å bli trøtt av å ta tak i de samme tingene - og jeg trenger å gå i en ny retning denne gangen. 

Jeg opplevde at jeg denne gangen hadde to valg; medisiner eller å finne en ny psykolog. Jeg valgte kickboxing. 

Det er noe merkelig tilfredsstillende å møte hver mandag og hver onsdag - i et treningsrom med flere nybegynnere. Jeg har ikke peiling på hva jeg driver med, og for hvert slag jeg tror jeg får til viser en av instruktørene noe nytt som jeg ikke får til. Jab, uppercut og kryss. Tærne oppover ved frontspark og hofter som protesterer høylytt på ethvert forsøk på noe rundspark. 

Jeg får det på ingen måte til, men etter hver avsluttede trening føler jeg at dette er det eneste riktige for meg nå. 

Visste du at omkring halvparten av befolkningen i løpet av livet vil få en behandlingstrengende psykisk lidelse? De lidelsene som oftest går igjen er depresjoner, angstlidelser og misbruk eller avhengighet av rusmidler. Det er godt vitenskapelig dokumentert at fysisk aktivitet har god effekt for mennesker med milde til moderate former for depresjon, og ved kronisk tretthetssyndrom. Trening kan også være nyttig ved panikklidelse, generalisert angstlidelse, schizofreni, konversjonslidelser, kroniske smertetilstander og alkoholisme (kilde: Tidsskriftet - Den norske legeforeningen).

Jeg har avsluttet mitt terapi-løp. Jeg er "frisk" - og det er et stempel jeg hater like mye som "syk." For meg er disse stemplene kun med på presse meg inn i en boks jeg ikke føler meg bekvem i. Med frisk-stempelet i panna er jeg ikke særlig høy i hatten når jeg må be om hjelp til å puste, til å se dagen i øynene og til å slutte å gråte. Det vil alltid føles som et vanvittig nederlag å savne en psykolog. Det føles alltid som et tap når et nytt angstanfall står på trappene, når jeg ser meg i speilet og hvisker til meg selv at jeg ser helt jævlig ut. Det føles like jævlig som alltid å føle at jeg ikke har kontroll over egne tanker. 

Men så stopper det opp. Jeg klarer å minne meg selv på at tanker bare er tanker, og at frykt bare er frykt. At frykten og angsten er reell, der og da, men at den ikke er farlig. Jeg mobiliserer, strammer magen og går rett på - og nå betyr altså det å ta den forover-rullen på den matten på den treningen. På tross av at jeg mest sannsynlig ikke får det til, og at jeg kommer til å se ut som en idiot. 

Det som gjør at denne treningsformen føles riktig for meg nå er at den er godt organisert, og den er beinhard. Det er også en idrett som fortjener mer oppmerksomhet. Visste du for eksempel at man i Russland har 700 000 aktive kickboxere, mens man i Norge kun har litt over 3500 medlemmer og ca 50 utøvere (fullkontakt)? På tross av dette er Norge er rangert som nummer to etter Russland, når herrer og damer er regnet sammen - og som nummer én på om bare kvinnelige utøvere tas i betraktning? Trener Daimi Akin har 77 medaljer og 42 titler - og er med dette Norges mestvinnende trener (kilde: NRK.no og Fighter.org). 

Jeg blir neppe noen konkurranse-kickboxer, men jeg skal i hvert fall trene meg ut av den grøten psyken min er til tider - og det sammen med en gjeng vinnere som ikke får den kreden de fortjener. 

Gratulerer maksimalt til de utøverne som tok medaljer under årets første Norges cup i Trondheim. Og hey - visste du at det ikke er noe eget kvinne- eller herrelag? Her står utøvere side om side, med de samme forutsetningene og reglene, menn som kvinner. det varmer et feminist-kickboxer-rookie-hjerte. 

Gull:
Dilek Celik 
Andrea Nongdear Stephanie Byrgin 
Berkan Akin x 2
Oda Landewall 
Andreas Gjestvang Berg x 2
Camilla Alida Strøm x 2
Marlene Farstad Grøttem
Mirja Luukkonen

Sølv:
Runa Kragset Sorknes
Sonika Christiansen
Dilek Celik

Bronse:
Kristian Smedhaugen
Martin Bang-Jareg
Tobias Moen Johansen

Coach:
Terje Unnerud
Daniel Armando Fossan


Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

Vi må aldri glemme

 

//Deler av dette innlegget er tidligere publisert i Kvinneguiden.


 

I dag, 27. januar, er det Holocaus Memorial Day. 

Jeg kommer aldri til å bli vant til reaksjonene jeg får, når jeg forteller folk at dette tilsynelatende normale mennesket foran dem er jøde.

Oldemor het Sarah Zlatchefsky og ble født i Yelisavet i det som nå er Ukraina. Oldefar het Mordechai Axelorod og ble født i Vilna i det som nå er Litauen. Lenger bak på familietreet glitrer jødiske navn som Moishe, Chaya, Alec og Sonia.

Antisemitt

Min mormor, Selena Axelrod Winsnes, er født og oppvokst i New York og Michigan. Hun har gjennom flere samtaler fortalt hvordan hun i voksen alder angret på den skammen hun følte over egen jødedom som ung pike i New Yorks gater. Hun irriterte seg over at hennes foreldre var sekulære, og at hun som følge av dette falt utenfor det jødiske miljøet, samtidig som hun kjente på antisemittisme fra samfunnet for øvrig.

Jeg husker spesielt en samtale vi hadde sommeren 2013 hvor mormor erkjente at hun selv var antisemitt som ung, og beskrev hvordan hun ikke kunne fordra sin brors navn Murray. Det hørtes for jødisk ut så mormor omtalte han konsekvent for Mike. 

Etter hvert som mormor ble eldre lærte hun å elske sin jødedom. Hun angret til den dagen hun gikk bort at hun ikke hadde holdt sin jiddisch ved like, og at hun ikke hadde funnet ut mer om sin families skjebne under andre verdenskrig. 


Bilde fra The Memorial to the Murdered Jews of Europe i Berlin. 

Personlig jødisk identitet

Mormor var alltid opptatt av å føre tradisjonen og kulturen videre, men har samtidig vært tydelig på at vi barnebarna skal få skape vår egen identitet. Jødisk, om vi ønsker.

Jeg har lyst, men det er utrolig vanskelig å forklare hva jødedommen betyr for meg. Min jødedom sitter i magen, i ryggraden og i blodet. Min jødedom er mormor. Den er chanukka og torah, challah og latkes, klezmer og Spellemann på taket. Den er Vilnius og hanskemaker-oldefar. Den er å kjenne meg som meg, uten at jeg nødvendigvis klarer å forklare det på noen annen måte. Er det egentlig nødvendig? 

Venner reagerer

Jødedommen er ikke en stor del av min hverdag, men den dukker opp med ujevne mellomrom. 

Den dukker opp når holocaust er tema, og den dukker opp når jeg leser om andre jøder utsatt for antisemittisme. 

Den dukket opp da jeg ble spyttet på skoen på vei ut av 20-bussen, etter at to menn hadde stirret hardt på Davidstjernen rundt halsen min hele veien fra Ullevål Sykehus til Sagene. Det kan ha vært tilfeldig, men det føltes virkelig ikke sånn - og den følelsen kan jeg kjenne på to år etter. 

Den dukket opp da en kamerat holdt en monolog om at jødene styrer verden generelt, og USA spesielt.

Den dukker opp når jeg må motbevise eldgamle konspirasjonsteorier om den evig griske jøden, og når jeg må påta meg ansvaret for døde palestinske barn. 

Når venner og bekjente, på tross av at jeg nesten alltid går med Davidstjerne rundt halse og har både jødiske kokebøker og lysestaker i mitt eget hjem, blir sjokkert over at jeg er jøde - da kommer min jødiske identitet opp til overflaten. 

Da får jeg et veldig behov for å stå opp for meg selv. For det som er en del av min identitet, og som jeg trenger at du godtar som en del av meg - uten noen nærmere forklaring.

Noe fremmed

Når jeg får spørsmålet: «går du med den stjerna fordi du er jøde eller av en eller annen merkelig grunn?» på fest får jeg lyst til å hyle. Ville du spurt en person med et kors rundt halsen om det samme? Jeg kunne fortsatt, og fortalt om den godt voksne mannen på et utested på Grünerløkka som så meg inn i øynene en kveld jeg var på byen og sa: «Jeg hater tre ting. Muslimer, negre og jøder», men det bør ikke være nødvendig. Er virkelig det å være jøde så fremmed?

De få eksemplene jeg nevner her kan av mange avfeies som ufarlig og bagatellmessig. Samtidig kan vi ikke ignorere at slike opplevelser bunner i at ordet jøde fortsatt forbindes med noe utenfor normalen. 

Ville vært død

Hadde jeg blitt født et annet sted, eller 80 år tidligere hadde jeg etter all sannsynlighet vært død. Drept. Over 60 prosent av Europas 9,5 millioner store jødiske befolkning ble utslettet i årene mellom 1930 og 1950.

Det er en så syk tanke, men likevel er det en tanke som bor i meg. Jeg eier den. Hadde ikke oldefar flyttet fra Vilna, hvor mer enn 90 prosent av den jødiske befolkningen ble drept mellom 1941-44. Hadde ikke morfar deltatt i Milorg og motstandskamp her hjemme. Hadde ikke Tyskland tapt krigen. Hadde mormor og morfar flyttet til Wien, Paris eller Praha i stedet for Rælingen.

Jeg er sekulær (ikke religiøs), og jeg er ikke tilknyttet synagogen. Jeg er oppvokst på en topp rett over Lillestrøm-brua, jeg har gått i vanlig barnehage og skole. Vi har hatt julenisse hvert år og jeg har spist meg kvalm på pølser hver 17. mai. Jeg er ikke oppdratt jødisk annet enn at vi feiret chanukkah noen år da jeg var liten, og at vi ble tatt med på karneval i synagogen en gang. Mormor ga oss små drypp av sin jødedom, men det har alltid vært opp til oss og finne vår egen identitet. Jødisk eller ikke. Min mor er ikke-praktiserende og hverken morfar eller pappa er jødiske. Allikevel er blodet som renner i mine årer jødisk. Tvers gjennom er jeg min mormors barnebarn, med identiteten og følelsene som medfølger.

Jeg bruker Davidstjernen som jeg har fått av mormor, og jeg klamret meg desperat til porten utenfor synagogen i Oslo etter terroren i Paris og København. Der gråt jeg høylytt, midt på dagen, foran statsministeren og politibetjenter med automatvåpen.

Vi er få

Jøder bør få slippe spørsmål om vi går med Davidstjerne for å provosere eller av andre «merkelige årsaker». Vi bør få slippe å måtte svare at joda, jeg er jøde, enda så sjukt rart det kan virke for deg. Jeg bør få kunne fortelle om mormor uten å forsvare Israels handlinger, og møte forståelse når terrorhandlinger, som de i Paris og København, føles som et personlig angrep.

Fra Norge ble 772 jøder deportert under andre verdenskrig. Bare 34 overlevde. I Norge er det færre enn 1500 jøder i dag. Vi er få, og det skal ikke mye antisemittisme til før vi rammes. 

Vi må aldri glemme. Aldri. 

Lapp fra mormors kontor. 


På bakgrunn av erfaringer med hvilke kommentarer som dukker opp under innlegg omhandlende jøder og jødedom:

Alle kommentarer med linker til høyrepopulistiske sider, kommentarer ment å skape splid og hat, kommentarer som tror at min jødedom kan brukes som alibi for rasisme mot muslimer og innvandrere, kommentarer som baserer seg på personangrep, samt kommentarer som fremmer holocaust-fornektelse og jødehat vil bli slettet. Brukere som står bak kommentarer som dette vil bli vurdert utestengt. 

Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

"PIKK! JEG SENDER PIKK! Det gjør nok susen!"

Dette er starten på en ny era. Tiden er kommet for at også jeg får sleng peniser jeg ikke vil se rett i fleisen. Det skjedde åpenbart en endring der ute etter at jeg skrev innlegget Hvor går grensen for overgrep, og porten til penis på Snapchat åpnet seg på vidt gap. Kommentarer og meldinger om at jeg hater menn, er en hore, er sexgal, er for stygg til at menn vil ligge med meg og så videre er jeg liksom vant til nå. Men pikk rett i fleisen - totalt uten forvarsel? Not so much. 

Litt pikk gjør nok susen

Se for deg dette. En person du ikke kjenner deler sitt brukernavn på Snapchat, med en oppfordring om å følge. Hva gjør du? Enkelte sjekker ut hvem personen er, om han eller hun har noe interessant eller morsomt å formidle - og tar en avgjørelse om å følge etter dette.

Andre derimot gjør dette: 

Sjekker kjønnet til personen. Er dette en jente så tenker personen "hun her kjenner jeg ikke, og hun kjenner ikke meg. Jeg vil så gjerne sende noe til henne for å oppnå kontakt. Hva skal jeg sende mon tro? En melding med hei? Et bilde av kaffekoppen min med en morsom tekst om at dette er kopp nummer syttiåtte denne dagen? En selfie med ordene hei på siden? Eller?"

Så tenker personen litt til, før han plutselig får en sånn tegneserie-lyspære over hodet. 

"PIKK! JEG SENDER PIKK! Det gjør nok susen!"

Nei din moron, det gjør ikke susen. Jeg er lei for å være den som forteller deg dette; men penisen din er ikke så sjukt digg at ukjente jenter vil se på den. Den er hverken sexy, vakker å se på eller spesielt pirrende. Det er en ukjent penis, og jeg vil tro at de færreste jenter vil sette pris på å få denne kastet imot seg fra skjermen - totalt uten forvarsel. Penisen din gjør på ingen måte susen. 

Moderne blotting

Da jeg var 8-9 år husker jeg at nabogutten blottet seg for meg og ei venninne. Han stod på verandaen sin, kjørte en real helikopter og spurte om vi ville danse med ham. Han var sikkert 8-10 år eldre enn oss. Der og da syns vi det hele var flaut og ekkelt. Jeg fortalte mamma om hendelsen, og hun tok den så på alvor at hun sporenstreks kontaktet gutten. Hun forklarte oss jentene at dette var blotting, og at blotting er ulovlig. Etterpå fikk vi is fordi vi hadde fortalt henne om dette. 

«Blotting er betegnelsen på et seksuelt avvik hvor man, både bevisst og ønsket, oppnår seksuell opphisselse ved å eksponere sin seksualitet visuelt for fremmede som ikke ønsker og/eller er forberedt på dette. Det vanligste tilfellet er menn som viser frem sin erigerte penis og av og til også masturberer foran tilfeldige kvinner. Blotteren ønsker kun å vise seg frem og det er svært sjelden at blotteren forulemper fysisk de som blir utsatt for dette.» (kilde: Wikipedia). 

Utveksling av slike bilder skal utelukkende skje mellom samtykkende voksne. Hvis du tror at jeg kan ha interesse av se penisen din, så spør i det minste først. Jeg kan på forhånd love deg at jeg ikke kommer til å si ja, men da har du i hvert fall spurt. 

Og du? Om du mot all formodning sender meg slike bilder kan jeg love deg følgende. 

Jeg er etter hvert blitt et råskinn når det kommer til å identifisere folk via ulike sosiale medier. Jeg kommer til å ta skjermdump av den snikete penisen din, og jeg kommer til fortelle moren din hva du driver med. 

Følg Kommentarfeltet på Facebook her.  

Følg meg på Twitter og på Instagram ved å følge linkene. Velkommen!

 

Smal midje, små brystvorter, thigh-gap, øyebryn on fleek og fandens oldemor

//Følgende innlegg er skrevet av samtlige medlemmer i SnapKollektivet. Du kan lese mer om kollektivet her

I full front-bredde kan vi i dag lese en oversatt (..) artikkel fra The Independent der små brystvorter spås å være den nye trenden i 2017. Mens blogger etter blogger signerer Sunn Fornuft-plakaten, går Side2 i totalt motsatt retning - og gjør jenter oppmerksomme på enda en kroppsdel som bør fikses på, skjæres i og forbedres.

La oss først påpeke det ironiske, paradoksale og komplett idiotiske i saker som dette. Ikke får vi lov å amme offentlig eller vise frem brystvortene våre uten å bli uglesett eller sensurert (se for eksempel Freethenipple.com), men jaggu skal vi ikke måtte forholde oss til trender også med vortene tildekket! De skal for all del ikke synes, men små og fine skal de være, ey? Altså, neste gang jeg er i garderoben og ser noen med små brystvorter så skal jeg rope: WOW SÅ TRENDY DU ER! SÅ 2017 LIKSOM!

(Bilde gjengitt med tillatelse av Jenny Jordahl)

Det sunne forsvinner i en evig jakt på det perfekte

I Norge blir barn og unge utsatt for 4-5000 reklamebudskap daglig. Media- og reklameverdenen livnærer seg av jakten på det perfekte, og i mangelen på variasjon er det naturlig å fatte konklusjonen om at en selv er "feil". Det er for mange og for strenge krav, og for mange trange bokser. Denne følelse av å være en "feil" skaper et jag etter å fikse på det som er feil, og med dette trekkes flere mot et marked som tilbyr seg å fikse på feilene våre. Feil som aldri har vært feil i utgangspunktet. Denne industrien skaper trender som de tjener seg stinne på, på brutal bekostning av unges selvbilde. Det sunne og ærlige forsvinner i en evig jakt på det perfekte. 

Du tror du ser grei ut, men så smeller mediene opp artikkel etter artikkel om hvordan du egentlig burde se ut. Forsider og nettsider syder over at overskrifter om hva som er "normalt" og "ekte". Når ble det medienes rett å definere dette for oss?

Saker som dette bidrar utelukkende til å gjøre oss oppmerksomme på enda flere kroppsdeler vi ikke engang har tenkt på å endre. Vi minnes på at det alltid er noe vi kan jobbe med, og som bør forbedres. Summen av dette er en nasjon av mennesker som vokser opp med dårligere selvbilde, i den tro at kroppen er et prosjekt som hele tiden krever sparkling, oppussing og forbedring.

Hvor er i alle dager er den sunne fornuften?

Ved å publisere saker som dette, om at noen plastiske kirurger spår en ny trend som andre plastiske kirurger mener ikke kommer til å bli en trend i Norge, bidrar media til å nettopp skape trender som dette.

Det hjelper ikke nok at stadig flere bloggere er bevisste på hvordan de omtaler kropp, mat, vekt med mer. Media må være med på laget! 

23. januar uttalte redaktør i Side2, Astrid-Helen Holm, at hun som redaktør har oppgaven med å filtrere hva titusener av norske kvinner skal lese og bli påvirket av (kilde: Medier24). Nettavisen er i år nominert til årets Gullbarbie 2016 av Redd Barna sin ungdomsorganisasjon Press. Holm kjenner seg ikke igjen i nominasjonen, men vil lytte til argumentene og ta en avveining av hva som stemmer og ikke. Merk da at det er Holm som står som journalist i saken om brystvorte-kirurgi. 

Smal midje, thigh-gap, øyebryn on fleek og fandens oldemor

Mens vi vanlig dødelige finter oss gjennom et samfunn med trender ment å definere hvem vi er, som stor rumpe, små brystvorter, smal midje, thigh-gap, øyebryn on fleek og fandens oldemor, er det på tide at også mediene blir seg sitt ansvar bevisst. Bruk sunn fornuft. 

Takk. 

- SnapKollektivet 

Vil du bli bedre kjent med oss? 

Sjekk oss ut på Snapchat ved å søke opp "SnapKollektivet"

Les mer om oss på her

 

 

 

hits