Å bli misbrukt seksuelt er ikke forbeholdt jenter

Det er 28. august, klokken er litt over 17:00, og jeg er på vei i barneselskap. Jeg er, som vanlig når jeg skal i selskap til akkurat denne familien, litt fyllesyk og litt sent ute. På toget hører jeg på Lucius sitt debutalbum Wildewoman fra 2013 og kjenner at denne helgen har vært så fin!

Et annet sted, samme søndag og omtrent samme tid, sitter Richard Wold. Han svarer på Facebooks "add what're doing or how you're feeling" med et "feeling ready" en litt sånn lurt smil-emoji.

Richard begynner å skrive, og jeg tror neppe han var forberedt på responsen han kommer til å få på denne statusen. 

Statusen gjengis uredigert, og med tillatelse.


Jeg vil gjerne bruke dette innlegget til å stå fram med min historie.Er 31 år i september og føler nå at jeg er såppass langt fra rus og krim at jeg er sterk nok til å stå frem.Noen får sikkert sjokk mens for andre faller bitene på plass med tanke på min oppførsel å hvordan Jeg var.

Jeg ble utsatt for overgrep som 9åring av en venn av familien, når jeg var 12 ble jeg utsatt på ny, denne gang ukentlig frem til jeg var 16. Da jeg var 14 klarte jeg ikke lenger å holde fokus på idrett (ishockey) så jeg begynte å ruse bort mine plager rundt overgrepene som fant sted. Har lenge følt stor skam,for når jeg ble 14 skjønnte jeg at jeg kunne satt en stopper for det men da var rusen et faktum og jeg trengte penger så lot det fortsette.

Dette har igjenn gitt meg store psykiske plager og diagnoser som PTS, dyssosiative personlighetsforstyrrelser og tvangstanker. Det har også ført til dårlig fartstid i arbeidslivet. Jeg har kun litt over 2års arbeiderfaring. Jobbet litt som maler, barnehageassistent, på lager og som sjåfør. Sist jeg var i arbeid var en 6mnd periode i 2008.

Etter et 6år langt forhold som tok slutt i 2007-08 så innså jeg hvor mye jeg har holdt inni meg og skjult for venner og familie,som igjen førte til 0 kontakt med resten av familien uten om di 5 nærmeste.

Midten av 2008 til starten av 2010 holdt jeg meg innendørs og gikk kunn ut for å handle mat og rus.

2009 bestemte jeg meg for å få hjelp men etter en stund med psykolog så så jeg ingen annen utvei en å hjelpe meg selv. Endte opp med å ta et ran for å komme meg i fengsel og til behandling.

Kom meg på stifinneren i 2010 og Tyrili 2011, begge stedene var jeg uten en sprekk.

Har ikke rørt opiater eller pulver siden 30juni 2010, men har hatt flere sprekker på hasj siden. Er idag clean på det også og har ingen planer om å starte igjenn.

I 2014 anmeldte jeg de to overgriperne, søkte erstatning for tapt barndom/ungdomstid, menerstatning. Etter 2,5år med avslag og 3 ankesaker så ble saken henlagt p.g.a. foreldelse.

Nå har jeg levd på minstesatsen av arbeidsavklaringspenger siden 09 utenom da jeg var i fengsel og til behandling.

Etter behandling tok jeg kurs som barne/ungdomsarbeider og eksamen som privatist (bestått).

Har ofte hørt på tiltak jeg har vært på, hvor god og flink person jeg er, men har selv sliti med å innse det. Er idag klar for å be samfunnets medmennesker om hjelp til å få ut min historie så jeg/vi sammen kan hjelpe andre unge gutter/menn som er blitt utsatt for seksulle overgrep med å stå frem med sin historie så vi sammen kan legge bort vår skam å tabu rundt dette området og kansje hjelpe meg til å få noe fast og bedre min økonomi så jeg kan starte min ferd ut i arbeidslivet. 

Håper også at dette kan bidra til at flere gutter/menn står frem med sin historie om overgrep så det er bare å dele denne. Alt jeg ønsker meg er stabilitet men p.g.a. det psykiske (depresjon, PTS og min fortid) har det vært vanskelig å fungere opptimalt.

Har nylig hatt et samlivsbrudd pga mine handlinger som har gjort det veldig tydelig for meg hvor mye mine diagnoser har satt kjepper i hjula for meg å styrt meg. Det har også fått opp øynene mine å gjort meg veldig klar på hva som må til for at jeg skal kunne komme meg tilbake til livet å ikke la fortidens handlinger,traumer og diagnoser styre meg.

Overgrep mot barn/unge er noe som virkelig stagnerer den kognitive utvikling å skaper store psykiske problemer for en videre i livet som gjør det vannskelig å være sosial,ha kjæreste/venner,holde på en jobb så vil gjøre det synlig for andre gutter/menn at dere ikke er alene.

Hold hodet hevet å fokuser på det gode.

Takk for at dere deler.


Dette er noe av det viktigste jeg har lest på sosiale medier den siste tiden. Richards ord minner oss om at det å bli utsatt for seksuell vold ikke er forbeholdt jenter. Dette er noe vi alle bør vite, men jeg er den første til å innrømme at jeg ikke har ropt høyt nok opp for at også menn utsettes for overgrep. Så takk til deg, Richard, for en vond men nødvendig påminner!

Kampen mot seksuelle overgrep, misbruk og voldtekt er en kamp som må kjempes uten å la offerets kjønn bli en avgjørende faktor. 

Tall fra NOVA (2007) viser at 15% av jenter og 7% av gutter i Norge har opplevd en form for seksuelle overgrep (kilde: Seksuelltrakassering.no). Rundt fem prosent av dem som henvender seg til overgrepsmottaket ved Oslo legevakt er menn. Overlege Eline Thorleifsson ved Oslo legevakts overgrepsmottak sa i 2013 til Aftenposten at hun regner med at det er store mørketall både blant både kvinner og menn. Fagfolkene tror dog at mørketallene kan være høyere blant menn, da overgrep mot menn er forbundet med mye skam og frykt. 

Det er viktigere enn noen gang å ikke la kjønn bli en avgjørende faktor i debatten, men å åpne debatten for ofre på tvers av kjønn. 

Les mine tidligere innlegg i debatten her: Ordentlige jenter blir ikke voldtatt og Hun ble ikke nok voldtatt


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Kjære meg, 14 år

I dag er det jeg som er live på SnapKollektivet, og rundens tema er "Kjære meg, 14 år."

Les mer om SnapKollektivet her og her

Ved første tanke tenkte jeg yes! Kult! En skikkelig rusletur ned memory lane og mitt liv i 1997. I Want You (Savage Garden), I Love You Always Forever (Donna Lewis), Mo' Money Mo' Problems (Notorious B.I.G), Torn (Natalie Imbruglia), Bitch (Meredith Brooks), Around the World (Daft Punk), No Diggety (Blackstreet), You make Me Wanna (Usher), Block Rockin' Beats (The Chemical Brothers),Dont Speak (No Doubt) og All by Myself (Celine Dion) er noen av de første sangene som fyker gjennom hodet. Buffy, Jurassic Park, Men in Black og Titanic. For et år! 

Etter nærmere ettertanke så er dette temaet viktigere enn å bare marinere meg i deilig 90 talls-musikk.

Jeg har derfor noen beskjeder til meg selv som 14-åring. 

Nei, du kommer ikke til å ha en affære med AJ i Backstreet Boys. Du kommer heller ikke til å bli sammen med, eller gifte deg med Brian i samme gruppe, på tross av det dere begge er hjerteoperert. Kjære meg, 14 år. Buffy og Angel er ikke ekte. Jeg vet at du lengter etter kjærlighet og er en håpløs romantiker, men er virkelig din oppfattelse av ekte kjærlighet denne merkelige kombinasjonen av en vampyrjeger og en vampyr? Det er søtt, men hallo. Skjerpings. 

Kjære meg 14, år. Det er helt greit at du ikke liker Spice Girls. Det er også helt greit at du er for tynn til å gå i Sefa-bukser. Du kan ikke noe for at bena dine er som pipestilker, du spiser mer enn de fleste. Fortsett med det. 14 år gamle meg, ikke bruk så mye tid på å dømme deg selv. Gå vekk fra speilet. Du er tynn, lang og rar, men du ser helt fin ut. Det er bare sånn kroppen din er, og det går seg til.

Vær så snill, ikke hat deg selv allerede nå? De tankene fester seg med mothaker av rustfritt stål, og de er overraskende vanskelig å bli kvitt. 

Kjære meg 14 år. Når de som du så gjerne vil være venn med synger "Linn gule priser" (husker du den Prix-reklamen?) og du ler med. Ikke gjør det. Se rett på dem og be dem om å holde kjeft. Du syns ikke det er morsomt, og sånn oppfører ikke ekte venner seg. Si ifra! Jeg vet at du er livredd for å miste de få vennene du har, men si ifra. 

Kjære meg 14 år. Når den skumle jentegjengen hauser opp det som oppleves som hele skolen, og står og venter for å ta deg den gangen i storefri - pust med magen: Storesøsteren din kommer til å steppe opp for deg, men lærerne kommer ikke til å gjøre en dritt.

Når noen skriver "Linn er en hore" med tjukke sprittusj-bokstaver på jentedoen, til og med før du har gjort noe mer med en gutt enn å kysse, fortell det til noen. Ikke skulk timen for å vaske det bort selv. 

Og du? Ikke skulk så mye. At du syns fagene er vanskelige er ok, men ikke la frykten styre deg. De fag-vanskene du pådrar deg (for du pådar deg dem selv ved å skulke fremfor å prøve hardere) blir med deg videre i livet. 

For øvrig vil jeg også be deg om å ikke være kjip mot andre. Det er ikke mer greit fordi du blir behandlet kjipt, og har det vondt selv. 

I løpet av ditt år som fjorten kommer din store forelskelse på trinnet over til å drite deg ut så det ljomer på Elgdiskoen. Soundtracket er Un-break my heart, og du tror i fullt alvor at kjærlighetssorgen og skammen kommer til å ta livet av deg. Det gjør den ikke, og historien ender med å bli fortalt på mang en fest til rungende latter - også fra deg selv. Du vil ikke alltid være den som les av, men den som mange ler med. Det er sant! 

Noe annet som er sant er at den skammen du føler der og da er noe du kommer til å føle mange ganger. Ta tak i hva som ligger bak skammen. Det er det eneste som hjelper. 

Slapp av. Du får pupper tidsnok. Og vet du hva? Jeg vet dette kanskje høres rart ut, men gutter kommer til å ville både kysse deg og ligge med deg. Det er helt sant! 

Kjære meg, 14 år. Du får snart gode venner. Om tre korte år blir du kjent med mennesker som blir ved din side gjennom mer enn du nå tror du at skal trenge å gå gjennom. De kommer ikke alltid til å like valgene du tar, men de er der. Som bautasteiner. Tenk det, meg 14 år, du får venner. Snart. Bare pust. 

Hva vil du si til deg, 14 år? Sleng gjerne inn en kommentar!



Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

 

 

«Ordentlige jenter blir ikke voldtatt»

Hemsedal-saken har skapt enormt engasjement blant annet fordi offeret, Andrea Voldum, har vært så vanvittig tøff å stå frem med sin historie. Dessverre er ikke denne saken unik, og jeg også har dyp respekt og forståelse for alle de som ikke orker å stå offentlig frem. Risikoen for ikke å bli trodd er høy. 

I 2014 ble det på landsbasis anmeldt 1138 voldtekter. 179 av disse endte i retten, og kun 125 endte i dom. Tallene er hentet fra Kripos' rapport Voldtektssituasjonen 2014 og Aftenpostens sak Etterforskning av voldtekt i tall fra 2015.

I Norge forteller en av ti kvinner at hun har opplevd voldtekt. De fleste før de fylte 18 år. En av ti. Smak litt på det tallet. Hvor mange kvinner kjenner du? Hvor mange av disse vet du at er blitt utsatt for et eller flere seksuelle overgrep? Hvor mange vil du få vite om i fremtiden? Ingen? Er dette fordi det ikke har skjedd, eller fordi kvinnen forventer å ikke bli trodd; så hvorfor lide seg gjennom å se overgrepet i øyene, og å fortelle? 

Les hele rapporten til Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress her

Tidligere politimester Hanne Kristin Rohde kritiserte denne uken advokat Brynjar Meling for en uttalelse hun mener rører ved den aller innerste kjernen av problemet. Meling har uttalt at «Jeg mener ikke at damer ikke skal kunne gå i kort skjørt, men litt for ofte så ser vi at man har havnet på et sted man ikke burde vært.»

Rohde parerer med at det er åpenbart for alle at Andrea Voll Voldum var på et sted hun ikke burde vært, og følger opp med noen betimelige holdningsspørsmål. På samme måte som at holdninger som den Meling utviser er roten til problemet, er holdningsspørsmålene Rohde stiller løsningen. 

Er det offeret eller overgriperens ansvar at stedet offeret oppholder seg ble farlig for henne?

I ulike kommentarfelt stilles det spørsmål om hvorfor offeret var der hun var på det aktuelle tidspunktet. Hvorfor dro hun på det nachspielet? Mange er opptatt av å formidle at offeret ikke har skyld, men, det var ikke lurt av henne, eller?

Alt som kommer etter dette men'et overskygger det som står foran. Alt.

Hvorfor blir noen med på fest eller nachspiel? Jeg kan love deg at det ikke er for å bli gruppevoldtatt. Som Høyres Heidi Nordby Lunde sa i sin appell under mandagens demonstrasjon for økt rettssikkerhet for kvinner. 

- Jeg er forbanna over at vi trenger å stå her i 2016. Jeg tenker på hvor mange ganger jeg har vært på eller invitert på nachspiel selv. Som da jeg var alene i Amsterdam og ble med tre menn jeg hadde møtt på den lokale baren på nachspiel. Når jeg drar på nachspiel, så drar jeg ikke dit for å bli edru!

Hun fortsatte med å understreke at hun ikke kan fatte «at det skal være så jævlig vanskelig å forstå at man ikke drar på nachspiel for å bli voldtatt, at vi må slutte å moralisere kvinners valg; også når de er ufornuftige!»

Les innlegget Hun ble ikke nok voldtatt

Forsvarsadvokat Henrik Bliksrud bekymrer seg for at andelen uskyldig dømte i norske fengsler har økt. Han mener at mange voldtektssaker hausses opp

Hausses opp? De aller fleste voldtekter blir etter all sannsynlighet aldri anmeldt. De fleste voldtekter blir med offeret i hennes liv videre. I ensomhet, stillhet og mange tilfeller skam. De aller fleste voldtekter hører vi aldri om, bortsett fra når enda ei venninne hviskende betror seg: jeg ble voldtatt, men gjorde ikke noe med det. Det er ingen vits. Jeg tør ikke. Orker ikke. De tror ikke på meg uansett. 

De fleste voldtekter hører du ikke om fordi voldtekt er en nærmest risikofri forbrytelse. Det faktum at 99 av 100 saker ender uten dom sier dette klart og tydelig. I likestillingslandet Norge er det en åpenbar forskjell i menn og kvinners handlingsrom, og holdninger som at «ordentlige jenter blir ikke voldtatt» er fortsatt gjeldende. 

Det er ikke relevant hva kvinnen hadde på seg. Hvor mye hun hadde drukket. At hun tidligere har hatt mange sexpartnere. One night stands. At hun selv valgte å dra på den festen med de kara. En kvinne er ikke «villig» inntil det motsatte er bevist. 

Kun ja betyr ja. Nei betyr nei. Overstadig rus betyr nei. Søvn betyr nei. Bevisstløshet betyr nei. Det er lov å være full. Flørte. Fomle med klær på et nachspiel på overtid. Det er lov å kline. Og det er lov å ombestemme seg. Trekke seg unna. Si stopp. Det som ikke er lov er å ta seg til rette. Det er ikke lov å ta seg til rette. Det er ikke lov å ta seg til rette.

Tallene er klare. Hendelsene er mange. De som tør å fortell er få. 

 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Usaklige, hetsende og rasistiske kommentarer vil bli slettet og rapportert

Hun ble ikke nok voldtatt

De siste dagene har mediebildet i stor grad vært preget av diskusjoner og sinne omkring den skandaløse dommen i Hemsedal-saken. 

Saken omhandler tre menn tiltalt for å ha dopet ned og guppevoldtatt ei 18 år gammel jente. Etter å ha først blitt knusende dømt i tingretten er alle de tre frikjent for gjengvoldtekt i lagmannsretten. 

«2014, Hemsedal. Tre menn doper ned en 18 år gammel jente de møter for første gang med MDMA og kokain, og voldtar henne etter tur.  Det ble tatt bilder. To av mennene har samboer, er forlovet, har små barn. De drikker tett hele helgen, på guttetur. Tar MDMA, kokain, røyker hasj. Møter attenåringen på en bar, inviterer henne på nach. Drikker, doper. Voldtar. Hele natten. Alle tre. Noen ganger en og en, noen ganger sammen. På to forskjellige steder.»

Slik starter Mia Frogners innlegg Dette gjør meg forbanna.

I dommens sammendrag står det: 

Tre menn var i tingretten dømt for i fellesskap å ha voldtatt en kvinne som var ute av stand til å motsette seg voldtekten. I lagmannsretten ble mennene først frifunnet av lagretten, men fagdommerne satte kjennelsen til side. Da lagmannsretten behandlet saken som meddommsrett ble de tiltalte frifunnet, men dømt til å betale oppreisning. Et flertall på fire dommere kom til at de tiltalte var skyldige og at de skulle betale oppreisning, mens et mindretall på tre kom til at det ikke var bevist at de tiltalte forsto at fornærmede var ute av stand til å motsette seg handlingene. Mindretallets syn ble lagt til grunn for skyldspørsmålet i straffesaken, mens flertallets syn ble lagt til grunn for oppreisningskravet

Les hele dommen her (jeg advarer mot sterk lesning).

Mindretallet som sørget for at de tre ble frikjent for gruppevoldtekt er tre meddommerne. Meddommerne er ikke fagdommere. De er kvinnen og mannen i gata. De er folket. De er meg og deg. 

De begrunner blant annet frikjennelsen med at at «det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.»

For det første. Hvordan i helsike er det mulig at en taxisjåfør bevitner at tre menn bærer ei ung jente som en potetsekk (slik sjåføren har beskrevet det i sitt vitnemål) ut av hans bil uten å stille noen spørsmål? Uten å ringe politiet? En ambulanse? Stoppe dem? 

For det andre. Hvilken del av «har seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen» (Straffelovens §291b), «innføring av penis i skjede- og eller endetarmsåpning» (Straffelovens §292a) og «dersom lovbryteren har fremkalt en tilstand som nevnt i §291b for å oppnå seksuell omgang» (Straffelovens §292d) er det disse meddommerne ikke forstår? 

For ikke å snakke om Straffelovens §293. Grov voldtekt. Hva med ledd a) som sier at voldtekten klassifiseres som grov om den er begått i fellesskap? Eller ledd c) som beskriver hvordan voldtekt som resulterer i at den fornærmede som følge av handlingen dør eller får betydelig skade på kropp eller helse kan straffes med fengsel inntil 21 år? Hva regner disse meddommerne som betydelig skade på kropp eller helse? Selv vil jeg påstå at så store skader på sin psykiske helse og personlighet som dette offeret nå lider av faller innunder beskrivelsen. 

Dommen beskriver hensynsløs seksuell utnyttelse i flere timer. Om hvordan de tok henne med seg til en campingvogn for å fortsette overgrepene. Hvordan kan dette ikke falle innunder beskrivelsene ovenfor? Jeg er målløs. Sjokkert. Fysisk dårlig. Forbanna.

Da lagmannsretten frikjente de tre mennene, la offeret selv ut mennenes navn på sosiale medier. Hun er fortsatt redd for dem, sier hun i et intervju med NRK

Jeg er prinsipielt imot lynsjestemning og gapestokk-mentalitet, men noe er riv ruskende galt når disse tre kan gå, frikjent, hjem til sine familier og samboere. Gratulere hverandre med seieren, sprette champagnen, følge barna sine i barnehagen og kose seg med fredagstaco. Etter det flertallet av dommere og jury mener at de har gjort. Det er en skandale for rettsstaten Norge. Det er en skandale for hele vårt samfunn. 

Kampen mot voldtekt er et samfunnsansvar. Vi har alle et ansvar, og vi kan åpenbart ikke stole på rettssystemet. Vi kan åpenbart ikke stole på at taxisjåfører som ser tre menn bære ei jente som en potetsekk skal steppe inn og stille noen spørsmål. Vi kan åpenbart ikke stole på at mannen og kvinnen i gata (les: jurymedlemmer og meddommere) ser forbi sine egne fordommer og dømmer rettferdig. Vi kan ikke stole på at rettferdighet skal seire.

Hva er galt med et rettssystem som lar så mange voldtektsforbrytere gå fri? Hva er galt men våre holdninger til seksualisert vold når meddommere og jurymedlemmer oftere har sympati med overgriperen enn offeret? At frykten for å ødelegge overgriperens liv veier tyngre enn at denne personen allerede har ødelagt et annet menneskes liv - kanskje for alltid?

En undersøkelse viser at det i størst grad er kvinner som frikjenner for voldtekt. Det er kvinnelige jurymedlemmer som er raskest til å stemple kvinnelige ofre som billige. Lette på tråden. Undersøkelsen baserer seg på voldtektssaker der juryen har frifunnet i ankesaken, etter at det først var blitt avsagt fellende dom i tingretten. I flere av sakene forteller juryformannen om sterkt fordømmende og moraliserende holdninger overfor offerets oppførsel, og de kvinnelige jurymedlemmene som skiller seg ut som mest fordømmende (les mer om dette hos Aftenposten).

Denne frifinnelsen er i mine øyne forkastelig, de tre meddommerne er forkastelige, taxisjåføren er forkastelig og det er forkastelig at det at et flertall av fagdommere mener de tiltalte er skyldige ikke veier tyngre enn det gjør. Alle dommerne ville se de tiltalte straffet og dømt, men noen mente tydeligvis at voldtekt ikke skal straffes hvis offeret bare er ruset nok - eller ikke sa nok nei. Hun ble, i deres øyne, ikke nok voldtatt.

Jeg blir så forbanna at jeg ikke vet hva jeg skal si. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Annet enn fy faen. Fy faen. 

Nå er det viktig at vi som samfunn bretter opp ermene og ikke tillater at debatten ebber ut. Dette er en kamp som angår oss alle. Kampen om holdningsendring, om et felles verdisyn, om maktforhold og maktmisbruk. Om vold og fysisk tvang. Om å bli trodd. Om rettferdighet.

Denne saken, og alle lignende saker, strider så totalt mot folkets rettsfølelse. Den kan, og bør, gi svekket tillit til domstolene.

Det arrangeres nå demonstrasjoner flere steder i landet førstkommende mandag. Jeg oppfordre alle til å delta. 

La oss stå sammen nå - for økt rettssikkerhet for voldtektsofre! 




 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Usaklige, hetsende og rasistiske kommentarer vil bli slettet og rapportert

Nei, sinna mann, du er ikke offeret her

Linda Krüger (Stavanger Ap) kommer i en kronikk i Dagsavisen med en, slik jeg ser det, helt legitim og ryddig oppfordring til mannfolk; tenk med rett hode, er dere greie. Temaet? Det faktum at enkelte mannfolk tar seg til rette med sine trakasserende handlinger, og at disse burde få seg en på trynet hver eneste gang de prøver seg.

Krüger ønsker seg at jentene tør, evner og klarer å dra til den idioten som så frimodig tar seg til rette med hennes kropp. Hun stiller videre spørsmålet «hva feiler det menn som tror det er helt i orden å tafse, snakke nedsettende og, enda verre, voldta?»

Da jeg leste saken diskuterte jeg denne med ei venninne. En av meldingene vi sendte hverandre var «tror du vi rekker å telle til 10 før mannfolka klikker og skriker #notallmen, inntar offerrollen, skylder på innvandrere og bedyrer at ingen norske menn trakasserer eller diskriminerer?»

Vi rakk såvidt å si ordet "telle".

I den oppfølgende kronikken «Det er lov med selvforsvar» skriver Krüger at kommentarene selvsagt ikke lot vente på seg. Hun viser til en retorikk som jeg våger å påstå at de fleste kvinner som ytrer seg om slike saker møter. 

- Det som gikk igjen var at jeg er et nek, sikkert lesbisk, leder i Ottar, idiotisk og virkelighetsfjern. Om at kvinner alltid skal være sånne offer. Og så dette da: «Hva med oss menn som blir trakassert av damer? Hva med oss? Skal vi også slå, da?»

Hvor ironisk er det ikke at menn som umiddelbart tyr til «Hva med oss menn som blir trakassert av damer? Hva med oss? Skal vi også slå, da?» følger opp med å beskylde kvinner som retter søkelys mot trakassering for å innta offerrollen? 

Krüger presiserer også at joda, kulturkrasj er en stor utfordring, men det fraskriver overhodet ikke norske menn fra det faktum at de til tross for en oppvekst i likestillingens foregangsland faktisk bedriver denne type aktiviteter. Er det virkelig så vanskelig å fatte? 

At debatter og diskusjoner omkring seksuell diskriminering noen sinne kan møtes med et "men", er for meg uforståelig. Hvordan kan det være så trøblete for enkelte menn å forstå at mange menn diskriminerer og trakasserer kvinner?

Fremfor å ta et svalestup inn i forsvar- og offerrollen; hvorfor kan de ikke heller støtte saken?

Temaet Krüger tar opp er på ingen måte et kontroversielt tema. Det er helt usannsynlig enkelt. Ikke kall jenter hore. Ikke ta deg til rette på andres kropper uten samtykke. Ikke bli forbanna om ei jente avviser deg. Ikke klyp noen i rumpa eller klå på en pupp uten samtykke. Ikke ligg med noen som ikke er tydelig på at h*n vil ligge med deg også. Bare ikke. 

Er det virkelig en så vanskelig sak å bare støtte og si seg enig i, uten å bli så ulidelig krenket på alle menns vegne? Er det virkelig så vanskelig å trekke pusten og si «fy faen, de kara som holder på sånn er noen skikkelig rasshøl! Dette er en oppførsel jeg ikke bedriver og som jeg absolutt ikke støtter!»

Så flott at du og dine kompiser ikke kjenner dere igjen i beskrivelsen, men hva er det med dette behovet for å renvaske alle menn? Hva skjer med de vannvittige skylappene enkelte synes å ha stiftet til tinningen? 

Og hva med de idiotiske kommentarene om at kronikkforfatteren oppfordrer til vold? News flash; seksuelle overgrep er vold. Det Krüger oppfordrer til er ikke-vold. Hun oppfordrer menn til å slutte å utøve seksualisert vold og trakassering mot kvinner.

For å understreke viktigheten av dette, oppfordrer hun kvinnene på sin side til å reagere på en måte som kanskje vil få en mann til å tenke seg om neste gang han får det for seg at det å stikke hånden opp under skjørtet på en kvinne virker som en god idé. 

Mange, mange menn tar seg altfor store friheter hva gjelder å klå på kvinners kropper, og dette er et problem. Hvordan kan da en kvinne som ganske enkelt ber andre damer om ikke å finne seg i å bli antastet, møtes med en shitstorm fra massevis av sinte menn?



Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Usaklige, hetsende og rasistiske kommentarer vil bli slettet og rapportert

Fjellet, baby!

//Inneholder ektefølt og lite skjult reklame.

Endelig tid for festival igjen! 

Dette innlegget er en del av flere festival-innlegg denne sommeren. 

Hva gjør du når du er 33 år, tidligere inventar på Roskilde-festivalen og kjenner at festival-hjertet lengter etter å dele musikkopplevelser med en duvende folkemasse så fort sommeren nærmer seg? Når en stor del av deg vil slentre rundt i shorts, en svær t-skjorte og kanskje gummistøvler, drikke sjokomelk mot fyllesyke og lunka Tuborg til lunsj, mens en annen del av deg vil sove i egen seng, dusje daglig, ha på kjole og hvite sneakers? Når det på ingen måte frister å stå i milelange køer for å squatte over en overfylt mobilt toalett, men du samtidig lengter etter den uerstattelige festival-stemningen? Du drar på fjellfestival, baby!

Det rev i sjela å måtte melde meg av årets Vinjerock, men da gleder jeg meg ekstra til Trollrock på Beitostølen til helgen! Jeg lengter etter fjellet og musikken, og jeg tviler ikke på at også denne festivalen blir en fornøyelse. Til forskjell fra Rondaståk skal jeg på Trollrock bo i leilighet og ikke telt. 

Den som tror at fjellfestival er fjellfestival har ikke møtt verdens mest ambivalente pakke-menneske. Jeg er fortsatt usikker på om jeg skal kjøre fullt tur-utstyr, eller om jeg skal utnytte fasiliteter som varm leilighet man kan skifte i, dusj med mer. Jeg tror at Trollrock blir den festivalen i år hvor jeg må være mest hybrid, og pakkelisten inneholder foreløpig 

- vin

- ull-klær

- regnjakke

- feminist-tskjorter (som garantert ikke kommer til å hjelpe meg det fnugg hva gjelder flørting)

- lipgloss

- lue

Jeg hater virkelig å pakke. Jeg er ikke bedre enn at jeg tenker litt på hvordan jeg kommer til å ta meg ut, og det er ikke til å skyve under en stol at en festivalflørt ikke hadde vært direkte smertefullt. Ser liksom for meg en høyreist kjekkas med tatoveringer som ser forbi grønn regnjakke og mascara under øynene og bare "halla." Det hadde søren meg vært noe. 

Med tanke på at jeg har pressepass til denne festivalen intervjuet jeg festivalsjef Atle Dalen kort, og spurte om han kunne varte opp med tre gode argumenter for hvorfor velge Trollrock fremfor andre festivaler.

Han kunne fortelle om et spennende program som favner bredt. Festivalen byr på store headlinere som kombineres med up & coming og lokale artister. Dette ringer perfekt i mine ører! Hvilke artister jeg gleder meg mest til? Jeg er så glad for at du spurte. 

Vamp, Oslo Ess, Paperboys, Upstrokes, Raga Rockers og The Dandy Warhols. I tillegg håper jeg på å oppdage ny musikk, noe som er det morsomste med å gå på festival! 

Trollrock-sjefen beskriver også komfortable overnattingsmuligheter i umiddelbar nærhet, og her kan gjestene velge mellom alt fra telt og hytter til spa-hotell.

Tredje punkt på listen er den unike atmosfæren omringet av nydelig natur. Dalen hevder at Trollrock kanskje er Norges triveligste festival, og lover topp stemning. Her er alle generasjoner representert, og gjestene er en fin miks mellom lokale, hyttefolk, og langveisfarende. 

Jeg spurte også festivalsjefen hvilke tre ting han mente var det mest essensielle, og han svarte intet mindre enn billett, bankkort og godt humør. Det skal jeg nok få til (mistet riktignok bankkortet mitt tidligere i dag, men det er nå trygt plassert i lommeboken igjen. Tror jeg.)

Hva tenker dere, folkens. Har jeg pakkingen under kontroll? Og har dere noen idiotsikre festival-sjekketips? 

Les innlegget Festival er festival - med vonde klær eller ei her. 

Ps: og jeg snapper selvsagt live og public også denne helgen!

Snap: liwro.

Ses! 


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Kommentarer som ikke er relevant for innlegget vil bli slettet. 



 

 

Kroppslig usikkerhet og sunn fornuft

Som mange allerede har fått med seg er jeg en av nå 110 bloggere som har valgt å stille meg bak Sunn Fornuft-plakaten. Initiativet er det Kvinneguiden som står bak, målet er å bevisstgjøre flere bloggere på den påvirkningskraften vi har overfor våre leserne, og da også det ansvaret som medfølger. Jeg er invitert til å delta på bakgrunn av innlegg jeg har skrevet som på ulike måter handler om det å være kvinne/feminist. Jeg har også flere ganger rettet tastaturet mot det økende kroppsfokuset og -presset vi daglig står overfor. Se for eksempel herher og her. Ler mer om Sunn Fornuft-prosjektet her (selve plakaten finner du også nederst i dette innlegget).

Prosjektets hovedmål er å rette fokus mot spiseforstyrrelser. Jeg, i fellesskap med de fleste av bloggerne som deltar, har aldri slitt med spiseforstyrrelser. Jeg er allikevel stolt og glad over å bli tatt med på prosjektet da jeg er brennende opptatt av temaet kropp, press, psykisk helse, komplekser og uoppnåelige idealer. 

En av mine personlige årsaker til å delta i prosjektet er et langt liv med kroppslig usikkerhet. Det er en oppgitthet og frustrasjon over ytre påvirkning som vi daglig utsettes for fra glossa magasinforsider, aviser, blogger og andre medier som kaster slanketips og retusjerte bilder mot oss. Jeg motiveres også av den økende tendensen vi som mennesker har til å mene noe om andres kropper, og den skremmende utviklingen og normaliseringen av å kommentere andres kropper og kosthold via sosiale medier. 

Akkurat dette skrev jeg et rimelig hissig innlegg om for ett år siden, og jeg vil gjerne re-poste en redigert versjon av innlegget som en kick start for min Sunn Fornuft-deltakelse. 


Jeg vingler stadig mellom å ikke skrive dette innlegget og å hyle ut all min frustrasjon. Jeg snubler mot det siste. Det er hissig, altfor ærlig og sikkert usaklig, men det er om et tema jeg er veldig opptatt av. Kropp. Nærmere bestemt kroppspress og kroppsfokus.

I går mottok jeg en melding fra en perifer bekjent. Nå, nesten et døgn etter, er jeg fortsatt overraskende sint og lei meg. Hun, dette kvinnemennesket som ikke aner noe om meg eller mitt liv, fant det for godt å sende meg en bekymringmelding. Hun følte det var på sin plass å fortelle meg at hun var sjokkert etter å ha sett de siste bildene mine på Instagram, og hun syns det var hennes rett å fortelle meg at jeg rett og slett ser syk ut. Ifølge henne er jeg nå altfor tynn, og jeg bør virkelig spise mer. Det er, ifølge henne, hverken pent eller sunt å være så tynn. Det er sjelden jeg blir paff men denne meldingen satt meg ut, og jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte.

Hva i alle dager gjør at en person sitter hjemme i stua og tenker "nå skal jeg sannelig fortelle Linn at så tynn går det saktens ikke an å være, og nå er det på tide at hun spiser grøten sin!" Hva pokker vet hun om meg, mitt liv, kropp og ikke minst helse? Vet hun at jeg i mesteparten av mitt liv har slitt voldsomt med lavt og negativt selvbilde? Vet hun at jeg strøk i gym de to første årene på videregående fordi jeg heller skulket enn å høre kommentarer om hvor tynn og klønete jeg var? Vet hun at jeg siste året på videregående ble fanget opp av en oppmerksom gymlærer som sørget for egen garderobe, og at jeg stod i gym kun takket være dette? Vet hun at jeg løy meg ut av svømming med unnskyldningen "jeg har mensen" to år før jeg i det hele tatt fikk mensen? Vet hun at jeg løy til venninnene mine om at jeg hadde klina og debutert seksuelt lenge før jeg gjorde noen av disse tingene, fordi jeg var overbevist om at ingen noen sinne ville ha lyst på den tynne kroppen min? Jeg var jo både flatbrysta og så sjuk ut!

Vet hun at jeg, inntil de siste 7-8 årene, har unngått alt av fysisk aktivitet sammen andre fordi jeg hadde så tynne armer og bein at jeg følte meg som en komplett idiot? Er hun klar over at jeg fortsatt sliter med å trene sammen andre i ren angst for å være for klønete? Er hun klar over at jeg gikk i Kappa joggebukse med knepping mens alle de andre jentene gikk i stramme Sefa-bukser fordi bena mine var som pipestilker? Vet hun at jeg hadde med meg to matpakker med 8 skiver i hver pakke hver dag gjennom hele ungdomsskolen fordi jeg desperat ønsket å legge på meg? Vet hun at jeg fikk min første stramme olabukse i en alder av 17 år fordi jeg ikke turte å bruke noe stramt før det? Den satt sånn noenlunde men var altfor kort i beina. Jeg så ut som et pinnedyr.

Vet hun at jeg, i en alder av 33 år, fortsatt har dager hvor jeg må ta meg selv i nakken for å ikke tenke stygt om mitt eget utseende? Vet hun hvor hardt jeg har jobbet for å tenke at kropp er kropp, og min er faktisk ikke så ille. Vet hun at jeg blir kvalm av alt kropps-fokuset i media og på nett? At jeg tenker på alle de unge jentene som har et så vaklevorent selvbilde som jeg selv hadde, og at jeg er genuint bekymret for dem?

Vet hun at jeg trener helt riktig for min kropp samtidig som at jeg er akkurat passe opptatt av hva jeg spiser? Vet hun at jeg i perioder kan slite med angst og usikkerhet, og at det første som skjer da er at jeg går ned i vekt? Vet hun at jeg har en sånn type kropp og forbrenning at det å gå ned 4 kilo syns ganske godt? Vet hun at jeg i disse periodene trener forsiktig, men målrettet for å sikre god helse fremfor utseende hashtag sommerkopp? Vet hun at jeg nå, etter noen tøffe uker, faktisk er litt for tynn? Vet hun at jeg er veldig klar over det, men at jeg samtidig er mer tilfreds i min egen kropp enn noengang tidligere? Rett og slett fordi jeg vet hva en sunn kropp er for meg, og hva som skal til for at jeg har det.

Vet hun at om hun hadde sendt meg den meldingen noen år tidligere, så hadde jeg mest sannsynlig brukt resten av kvelden foran speilet? Analyserende, kritisk og lei meg. Ser jeg syk ut? Kanskje jeg ikke skal ta på den stramme kjolen allikevel? Kanskje magetopp ikke er helt ok på min kropp? Hvem er det jeg tror jeg er, som tør å kle meg sånn?

Hva pokker vet hun om meg som gir deg rett til å sende en sånn melding? Hun vet ingenting.

For alt hun vet så kunne jeg ha slitt med spiseforstyrrelser eller annen sykdom, og det er på tide at vi blir mer bevisste på effekten det kan ha å slenge ut denne type kritikk og kommentarer. Før vi gir oss selv retten til mene noe som helst om andres kropper.  

Jeg er ikke lenger manisk opptatt av kroppen min og jeg er ikke syk, men mange har en hverdag som domineres av dette.

Jeg har enkelte dager et ok selvbilde, enkelte dager et awesome selvbilde og enkelte dager som jeg helst ikke vil stå opp. Jeg er drittlei av kommentarer om vekt og jeg er drittlei av at folk skal mene så mye om andres kropper. 

Til alle dere som skriver om kropp, trening, helse og andre relaterte temaer: du aner ikke hvem som sitter på den andre siden og leser det du skriver. Jeg vil derfor komme med følgende oppfordring: følg Sunn Fornuft-plakaten! 

1. Unngå å skrive hvor mye du veier, BMI, kaloriinntak, midjemål, armmål og liknende tall. Husk at du har unge lesere som sammenlikner seg med deg.

2. Unngå å være for bastant når du skriver om positive eller negative sider ved en enkelt matvare eller en livsstil. Husk at du skriver fra egen erfaring og ikke er fagperson. Det som er bra for deg er ikke nødvendigvis bra for alle andre.   

3. Bilderedigeringsprogram kan være fint for å justere lys, farger og utsnitt, men unngå å endre kroppsstørrelse eller fasong.

4. Del gjerne mat- og treningsinspirasjon, men vær flink til å understreke hvem det er ment for, at ikke alle løper like fort, veier like mye eller i det hele tatt trenger å endre noe. Husk at du ikke har noe kontroll på hvem som leser det du poster på nett. Selv om du har en kjernegruppe faste lesere som kommenterer har du også lesere som er yngre og eldre, friskere og sykere.

5. Fokuser heller på treningsgleden fremfor hvor langt du selv løper og hvor mange repetisjoner du tar. Husk at du ikke trenger å skrive om hver eneste gang du selv trener for å dele treningsinspirasjon. Poster du et treningsopplegg, så presiser hvem det er laget for, og hvem det ikke er laget for.

6. Når du skriver om mat, ta gjerne bilde av matlagingen, bordet eller hele retten, men vær bevisst om du poster bilder som viser størrelsen på din egen porsjon. Vis særlig omtanke om din egen porsjon er liten. Presiser gjerne at du for eksempel forsynte deg flere ganger.

7. Skriv gjerne om klær, men unngå å skrive hvilken klesstørrelse du bruker. Husk at leserne ikke kjenner deg i virkeligheten, og bare gjetter på om deres kropper faktisk er like. Får du spørsmål om størrelsen du bruker i et plagg, svar heller på om du opplever at plagget er lite, stort eller normalt i størrelsen.

8. Vær bevisst på den totale mengden bilder du legger ut der kropp er i fokus. Kropp i biniki er naturlig på en strand, men tenk på omfanget i andre settinger. Vis gjerne hva som er bak fasaden i blant og post realistiske bilder av deg selv.

9. Vær varsom om du deler informasjon om dine egne kosmetiske inngrep. Sett deg inn i hva loven sier om markedsføring av slike inngrep.

10. Hvis du blir kontaktet av lesere som forteller at de er syke eller har det vanskelig, send dem videre til fagpersoner. Mental Helse har en gratis, døgnåpen hjelpetelefon for mennesker som trenger noen å snakke med. Telefonnummeret er 116 123.

De som synes det er lettere å skrive kan få skriftlig hjelp på Mental Helses nett-tjeneste sidetmedord.no.

Røde Kors har også en egen rådgivningstjeneste for unge, Kors på Halsen. De når du på 800 333 21.


Tilfeldighetene skulle ha det til at det var tema "kropp" som stod på SnapKollektivets agenda samme uke som Sunn Fornuft-plakaten ble lansert. Les mer om SnapKollektivet her. Jeg legger også ved min story fra denne runden. 
video:img2438

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Kan vi ta en pause i dag? Vær så snill.

22. juli 2011.

Glad som ei fele på vei ut på ridetur i Gausdal. Få timer etter tikket meldingen inn på Twitter. Bombe i Oslo. Hva skjer? Vi salet på hestene. Meldinger på Twitter. Skyting på Utøya. Jeg vet ikke om hesten merket at jeg klappet sammen der oppe på ryggen hennes, hun er litt skvetten av natur. Tilbake i stallen. Sjekke nyheter med dårlig nett. Herregud. Ansiktet til en bekjent, blødende, i Oslos gater. Å legge seg i uvisshet og å våkne 23. juli til et kvalmende antall døde. Aldri har jeg hatt en så trang til å komme meg hjem til byen min igjen, fortere enn svint. Kan det være sant? Kan dette skje? I mitt Oslo? I Buskerud? I mitt Norge? Det skjedde, og det skjer daglig andre steder i verden. Terror, hat og mennesker som forfølges på grunn av sitt engasjement. Ondskap etterfulgt av kjærlighet og samhold. Kan dette skje? Det skjedde. Og ting ble aldri helt de samme igjen.

- Hva pokker skjer på Utøya? Madsbass på Twitter, 22. juli 2011.

Jeg husker følelsen da buss for tog kjørte inn i Oslo 23. juli 2011. Å gå av den klamme bussen, tråkke på brosteinen og puste inn Oslo-luften. Hjemlengselen og den intense trangen jeg hadde til å komme meg hjem roet seg. I dagene etter var det rosetog, samhold og det å gråte stille sammen kjente og ukjente. Å stå på Rådhusplassen mens en spontan allsang av nasjonalsangen trenger inn i ryggraden. Å se kongen gråte. Høre Maria Mena synge Mitt lille land. Karpe Diem og Kork som fremfører "Tusen Tegninger" på den nasjonale minneseremonien. Laleh som synger Some Die Young. 

- Er skutt på Utøya. Mange døde. AdrianPracon på Twitter, 22. juli 2011.

Samtidig skjedde noe annet. Både mens angrepet pågikk og i tiden etter. Folk løp til nettet. Synset om hvem som stod bak og spredde om seg med hat og ubegrunnede teorier. Jeg tror det var den dagen kommentarfelt-krigeren i meg våknet. Så mange såkalte venner som oppfordret til å jakte på innvandrere i gatene. Hvordan de samme menneskene fortsatte å skylde på innvandrere til og med etter at terroristen var tatt. Denne lysluggede mannen fra Oslo vest. 

På dagen i dag, fem år etter, føles verden så stille. Jeg sitter på bussen på vei til jobb. Møter blikket til ei jente på min alder idet bussen passerer regjeringskvartalet. Mennesker med kranser på vei til minnemarkering. Møter blikket hennes igjen. Jeg tror vi tenker det samme. Hopper av bussen ved domkirken. Tar et bilde av hjertet med teksten "..og størst av alt er kjærligheten". Verden er så stille i dag, og jeg sier "så fint at du er her" til en politimann. Jeg begynner å gråte og han sier "jeg forstår hva du føler. Takk. Fint at du er her også."

Tiden etter ble fylt av kjærlighet, samhold og lovnader om mer demokrati og åpenhet. Det reelle kjølvannet ser annerledes ut. Flere av terrorofrene og de etterlatte forteller til VG at fem år etter terrorangrepene er disse løftene glemt (les saken her).

Fem år er ingenting. Følelsene er der fortsatt. Overveldende. Hatet er der. Overveldende. Kommentarfeltet bugner. Overveldende. Tv-bildene. Overveldende. Beretninger fra overlevende og pårørende. Overveldende. 

Kan vi ta en pause i dag? Bare minnes. Huske. Og deretter ta med oss følelsene og målet om et mer åpent og varmt samfunn videre? Vær så snill. 

Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

På tide med en skjerpings!

Hva i alle dager er galt med enkelte av dere? I fullt alvor, det er på tide å skjerpe seg. 

Hvem tror du at du er, du som sendte meg melding om at jeg "oppfører meg som en hore" fordi jeg postet dette bildet på Instagram, og du som håper "ingen norsk mann vil stikke pikken sin i meg" fordi jeg la ut bilde av t-skjorte med teksten "Carry yourself with the confidence of a mediocre white man"?

Tror dere som skriver disse tingene at dette går innunder det å benytte seg av ytringsfriheten? Det er isåfall så fjollete at jeg ikke har noe annet å si enn at dere er noen kjøtthuer. Og nei, å kalle noen for et kjøtthue er ikke i samme kategori som de kommentarene og meldingene jeg sikter til her; så du som nå klør i kommentar-fingeren etter å hamre "DU GJØR DET SELV" i caps lock kan spare deg strevet. 

4. juli skrev jeg et innlegg om festivaler. Et helt streit og hyggelig innlegg om et helt streit og hyggelig event jeg ha vært på. I kommentarfeltet blir jeg kalt hore, ludder, overgriper og pedofil, samt at jeg får skylden "svenske tilstander". De fleste av disse kommentarene er nå slettet enten av brukeren selv eller av moderator, men jeg rakk heldigvis å ta skjermdumper som i dag videresendes til politiet. For gjett hva? Det er ikke ulovlig å poste et bikinibilde på Instagram. Det er ikke ulovlig å dra på, eller skrive om festivaler. Det er ikke ulovlig å blogge. Det er ikke ulovlig å ha ulikt politisk ståsted. Det er ikke ulovlig å påpeke at noen har et rasistisk tankegods. Det er ikke ulovlig å ytre seg om uenigheter.

Det som derimot er ulovlig er å fremme hetsende, hatefulle og diskriminerende ytringer. I tråd med dette stilte jeg Politiets Nettpatrulje noen spørsmål. Merk at svarene er gitt meg som privatperson, og at disse ikke er en del av noe formelt intervju. Svarene gjengis med samtykke. 

Loven sier at hensynsløs atferd som å fremme kommentarer som dette er straffbart, og dette vernet gjelder også for meg som er blogger, uansett hvor uenig med meg du enn måtte være. 

I samtalen med politiet anbefales jeg også å tenke meg om før jeg publiserer ubehagelige meldingene jeg mottar, spesielt hvis jeg akter å anmelde forholdet. Det understrekes at blogg-innlegg om denne typen negativ atferd kan "inspirere" andre til å fortsette med liknende atferd, og at jeg må være forberedt på at det kan bli flere ubehagelige meldinger dersom jeg blogger om det. 

Så hva skal jeg gjøre? Skyve hendelser som dette under teppet? Ignorere og late som om det går bort? Nei. Jeg tror på viktigheten av å synliggjøre at dette skjer, på akkurat det samme internettet som folk koser seg med kattevideoer og annet fjas. 

Jeg vil fortsette ta opp temaet hensynsløs og hetsende atferd på nettet, og jeg stålsetter meg for dritten som jeg vet kommer. 

 

*Merk at politiet ikke kommer med anbefalinger om hva jeg som blogger skal publisere, men at de alltid vil oppfordre til å ha et bevisst forhold til mulige negative konsekvenser ved publisering

**Merk at Nettpatruljen forsøker å rådgi publikum som henvender seg, men at det er anmeldelse ved lokal politistasjon som gjelder når man opplever å være offer for et lovbrudd.


Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

Usaklige, diskriminerende og hetsende kommentarer vil bli rapportert, brukeren vil bli utestengt og i verste fall anmeldt.




 

Festival er festival - med vonde knær eller ei!

//Inneholder ektefølt og lite skjult reklame.

Hva gjør du når du er 33 år, tidligere inventar på Roskilde-festivalen og kjenner at festival-hjertet lengter etter å dele musikkopplevelser med en duvende folkemasse så fort sommeren nærmer seg? Når en stor del av deg vil slentre rundt i shorts, en svær t-skjorte og kanskje gummistøvler, drikke sjokomelk mot fyllesyke og lunka Tuborg til lunsj, mens en annen del av deg vil sove i egen seng, dusje daglig, ha på kjole og hvite sneakers? Når det på ingen måte frister å stå i milelange køer for å squatte over en overfylt mobilt toalett, men du samtidig lengter etter den uerstattelige festival-stemningen? 

Hva gjør du når du ikke føler deg hjemme i noe som helst aldersegment, og når du har like lyst til å dra på fjelltur med telt som du har til å flørte med Oslo hele sommeren? Du kombinerer.

Jeg har sagt fra meg alt annet enn én uke sammenhengende ferie (som riktignok går til charter-reise), og kommer i hovedsak til å ta langhelger i sommer. For å virkelig utnytte det jeg skal ha av fri skal jeg gjøre meg selv til en hybrid mellom den hardbarka festival-jenta jeg er (som er totalt avhengig av musikk-festivaler) og tur-drømmeren, og realisere planen om å dra på både by- og  fjellfestivaler.

Hva passer best for en 33-åring med kjipe hofter og knær, men som fortsatt elsker festivaler over alt i verden? Kortreiste by-festivaler? Små festivaler med litt eldre publikum? De store, hippe greiene med alle musikksjangre? Rockefestivaler i fjellheimen?

Jeg har tatt mine egne spørsmål på alvor og er allerede halvveis i min festival-test-sommer.

Først ut var Rondaståk. Før jeg tok turen til fjellheimen for å rocke meg selv halvveis i graven skrev jeg litt om festival på Turjenter.no. Oppsummering og bilder kommer i egen post. 

Fra ubeskrivelig natur og deilig stemning føk jeg helgen etter til en av de fineste festivalene jeg vet om: OverOslo

OverOslo er akkurat hva navnet tilsier: Over Oslo. Grefsenkollen ligger på toppen av Oslo med en utsikt som kan smitte de aller fleste med Oslove fra innerst til ytterst. OverOslo er feelgood-festivalen med stor F. 

De har særlig fokus på nærværet til naturen og den unike utsikten, god og kortreist mat, mengder med blide ansatte og frivillige, ulike steder å gjøre av seg når det ikke er ditt favorittband som står på scenen, gratis transport opp og ned fra festivalen (jeg kan forresten vitne om svært god stemning på disse bussene), nulltoleranse for kø i barer og på toaletter (undertegnede bekrefter dette). 

Festivalsjef Thorkild Gundersen forteller at billettsalget før årets festival slo alle tidligere rekorder. Det ble på grunn av interessen fra publikum satt opp en ekstra festival-dag! Gundersen forteller videre at de satser på en ganske bred profil, og et ønske om å ikke bli satt i bås.

OverOslo er en festival for alle, og booker stort sett mainstream musikk av typen pop og rock. I år festet jeg med 75-åringer på Tom Jones, 50-åringer på Earth Wind & Fire Experience feat Al McKay Allstars og 20-40-åringer på Karpe Diem.

At OverOslo ikke skal settes i bås er jeg uenig i. Jeg velger å bås-sette OverOslo som en sjukt bra, inkluderende, varm og fin festival.

Ses i 2017, baby! 

Until then: 

Hvor er det egentlig lurest å stå på en konsert? Hvor digg er det å havne midt i en moshpit? Hvilke festivaler gir deg både punk, funk, pop og hip hop? Hvor mye/lite er det lurt å drikke under konserten om en ikke er i nærheten av en do?  Hvilke festivaler har egentlig de beste/verste doene? Er de største festivalene å foretrekke fremfor de mindre? Klestips? Skotips? Er det fetest å gå på de store headlinerne, eller sjekke ut ukjente, mindre band?

Jeg kommer til å skrive mer om både denne og andre festivaler utover sommeren. I den anledning har jeg også åpnet opp Snapchat for alle følgere, og oppdaterer hyppig med festival- og andre sommerstorys. Tusen takk til de flere hundre som var med meg på både Rondaståk og OverOslo gjennom det lille gule spøkelset som er Snapchat - dere er så bra! Vil du være med på tur? Du finner meg som "liwro". 

Stay tuned for flere festival-oppdateringer og -overlevelsesguider. Neste stopp på programmet er Vinjerock. 


Lyst å lese mer om min store kjærlighet; Oslo? 

Les innlegget Humorbryggeri og kronespill

Les innlegget Hvor lenge er det greit å marinere seg i egen misnøye?

Les innlegget Sol, søndag og Grünerløkka blir nesten litt for mye for en halvgretten sjel. 





Takk for at akkurat du leste innlegget mitt. Følg Kommentarfeltet på Facebook for innlegg rett inn i feeden. 

Følg meg på Instagram her!

 

hits